Garantibløff og ventelister

Politikerne bør lære seg at ærlighet varer lengst. Det er forstemmende når statsministeren slår om seg med garantier om kreftbehandling som de det gjelder erfarer er fint lite verdt. Enda verre er det når det gjelder ungdom med psykiske problemer.

Før valget garanterte statsminister Jens Stoltenberg og helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen at når det blir påvist kreft, skal behandlingen starte etter 20 dager. Slik er det ikke i praksis. I spørretimen i Stortinget i går ble helseministeren bedt om å forklare seg. Nå var ”garanti” byttet ut med ”styringskrav”. Hun bedyret at regjeringen holder fast på at behandling av kreftsyke skal starte etter 20 dager og at det er sykehusenes plikt og ansvar å sørge for at det skjer.

Mange kreftsyke får en glimrende behandling ved norske sykehus. Men sykehusene har da ikke penger til at alle kan få behandling 20 dager etter at kreft er påvist. De jobber iherdig rundt om på sykehusene, men de kan ikke trylle. Fagfolk ved Oslo Universitetssykehus har stått fram og sagt at de regner med at flere pasienter vil dø neste år dersom det skal kuttes så mye i budsjettene som styret, Helse Sør-Øst, regjeringen og Stortinget legger opp til. Fortsett å lese Garantibløff og ventelister

De som aldri trekker seg

Har en gjort en strålende innsats over lang tid, er det store sjanser for at en har mistet mye av vettet til å trekke seg før det er for seint

Ledere som sier de trekker seg, men som ikke gjør det likevel, er til å bli sprø av. Bare spør Siv Jensen. Det er en gruppe ledere som er enda verre. Det er de som aldri trekker seg.

Carl I. Hagen er ikke av de verste. Han kunne vært leder i Frp til langt oppe i åttiårene med mindre han påviselig var blitt rammet av alderdomssvekkelse. Paven i Roma kan holde det gående noen år etter det til og med. Det samme gjelder medlemmene i IOC, Den Olympiske komite.  Og det sitter en del ledere rundt om i private bedrifter og styremedlemmer i lag og organisasjoner som ikke har vett til å tre til side når alle andre enn dem selv mener de burde ha gjort det for lengst.

De som ofte har størst problemer med å trekke seg er vellykkede gründere eller ildsjeler som har gjort en strålende innsats. Den følelsesmessige bindingen til det en har investert så mye tid og krefter i, blir til sterke bånd en ikke får kuttet over. De blir stående og gående i år etter år fordi de er følelsesmessig fanget i sin egen suksess. Det gir livet mening. Ens identitet knyttes til den posisjonen en innehar. 

Heller Spania

Etter 28 år, langt på overtid, innså Carl I. Hagen at tiden var inne for å sole seg mer i Spania og overlete ledervervet til sin utvalgte, Siv Jensen. Han skrøt henne opp i skyene. Det kunne han gjøre fordi han var overbevist om at hun ville føre hans livsverk videre, omtrent slik han så det for seg. Han trengte på en måte ikke å være leder lenger. Men henne ville det gå bra. Trodde han.

Da det begynte å gå nedover på meningsmålingene og den første kritikken mot Siv Jensen kom til overflaten, meldte han seg på som redningsmann ved å si at han savnet seg selv i politikken. Han klarte ikke å holde fingrene fra fatet. Den gamle sirkushesten forlangte å få opptre i manesjen igjen. Han vil gjerne være en syvende far i huset, men på en betingelse:  Når det piper i hornet på veggen, må alle lytte. For Hagen er det fortsatt slik at han mener han vet bedre enn Siv Jensen hvordan Frp skal ledes og hva slags politikk partiet skal føre.

Det er ganske vanlig at sterkt engasjerte ledere har det slik i årevis etter at de har trukket seg. Noen vimser rundt og trøtter andre med å si hva de ville gjort eller hva de gjorde lenge etter at de har trukket seg. Vi i mediene synes forresten det er kan være kjekt å ha noen frittalende «ekser» som kan servere noen spenstige uttalelser når det ikke er mye å få ut av de som er i posisjon.

Det er tungt å holde fingrene fra fatet når en er gått av. Thorbjørn Jagland slet med det etter at han ble presset ut av ledervervet i Ap, men greide det brukbart. Kjell Magne Bondevik ble statsminister etter at han ga seg som leder i KrF. Ikke rart at noen lurte på om det var han eller partileder Valgerd Svarstad Haugland som var sjefen i partiet. Og vil han klare å holde fingrene helt unna fatet dersom han får mistanker om at Knut Arild Hareide har alvorlige planer om å gå i kompaniskap med Frp?

Machiavelli

Siv Jensen kan sin Machiavelli. Hun vet at i det lange løp nytter det ikke å operere under en annens vinger slik det var de første åren etter hun ble leder. Hun vet at hun må stå på egne bein og ha frihet til å lede som hun vil. Tiden var kommet for å markere ettertrykkelig hvem som nå var sjefen. Når Hagen ikke ville følge hennes linje, måtte han skyves unna. Det fikk stå sin prøve. Hun kalkulerte kaldt med at hun hadde styrke nok til å utfordre «sin store læremester». Fortsett å lese De som aldri trekker seg

Maktbrukens ukontrollerte virkninger

Vrakingen av Carl I. Hagen kan treffe Siv Jensen som en bomerang eller hun får endelig all den makten hun trenger for å få drevet igjennom sin egen vilje. Nå tyder alt på at Siv Jensen er blitt en maktpolitiker på Carl I. Hagens nivå.

De langsiktige virkningene av Carl I. Hagens utblåsing kan bli alvorlige. Det har aldri skjedd før at en avgått partileder har angrepet sin etterfølger slik Carl I. Hagen nå gjør. Da saken ble kjent onsdag, virket det som om det først og fremst handlet om det svik Hagen opplevde da han ble vraket som medlem i Nobelkomiteen. I løpet av gårsdagen utviklet saken seg til et angrep på Siv Jensen og det hun står for. Det var kona Eli som ledet an ved å si at når Siv Jensen ikke klarer å «løse en slik fillesak, hvordan skal hun da kunne styre landet». Fortsett å lese Maktbrukens ukontrollerte virkninger

Mot nytt slag i Norske skog

Det kan se ut som om Norsk Skog har havnet i en situasjon der det som er best for selskapet ikke oppfattes som å vise samfunnsansvar. Skogeierne vil nå skru utviklingen tilbake, ta Follum fabrikker ut av børsgrepet og sikre 12 500 skogeiere et sted å levere tømmeret sitt.

Det er seks år siden politikerne konkurrerte om å være mest i mot nedleggelse av papirfabrikken Union i Skien. De rødgrønne snakket om at de de ville endre loven slik at det ble forbudt å legge ned bedrifter som var lønnsomme.  Det ble det selvsagt ikke noe av. Norske Skog holdt fast på at Union ikke ga den forventede lønnsomhet.

Petter Stordalen og Øystein Stray Spetalen ville gjerne overta fabrikken. De mente de kunne drive lønnsomt, men det var det få som trodde på. Det endte med at Norsk Skog besluttet å legge ned Union til sterke protester fra lokalsamfunn og politikere. I ettertid kan det se ut som om dette var en riktig beslutning. De fleste av de vel 400 ansatte fikk etter noen måneder ny jobb. Ved å avvikle Union, fikk Norske Skog gjort noe med overkapasiteten i bransjen uten at det rammet skogsbruket som er avhengig av fabrikker som tar i mot tømmeret de leverer.

Oksum måtte gå

Striden om Union første til at selskapet svekket sitt omdømme betydelig. Om beslutningen var riktig, mente styret i selskapet at måten det skjedd på ikke var tilfredsstillende. Det endte med at konsernsjef Jan Oksum måtte gå fra stillingen i mars 2006.

Nå blåser det opp til ny strid rundt Norske Skog. Dette kommer til å bli mer enn en reprise på det som skjedde i 2005. Nå er det blodig alvor.

Det har i lang tid vært snakket om at den neste fabrikken som står på Norske Skog nedleggingsliste, er Follum fabrikker ved Hønefoss. I forrige uke skar Viken skog, som eier 5,7 prosent av selskapet, igjennom. De ga beskjed om at de vil overta Follum for 280 millioner kroner. Saken er delikat. Helge Evju er styremedlem i Norske Skog i tillegg til å være styreleder både i Vestre Viken og i Norges Skogeierforbund. Han møter altså seg selv i døra.

Viken Skog hadde ikke før nevnt 280 millioner kroner før de fikk beskjed om at det beløpet i alle fall var for lavt. Dessuten fikk de vite at Norske Skog ikke var særlig interessert i å selge. Det de ville snakke med Viken Skog om, var om Viken Skog ville være med å dekke femti prosent av det kapitalbehovet Follum har. Siden de er så opptatt av at Follum drives videre, kan det vel være med å ta noen av risikoen ved nyinvesteringer? Det er i sannhet en merkelig konstruksjon om et børsnotert selskap skulle be leverandørene om å putte inn penger for at en ikke skal legge ned en bedrift.

Viken Skog har klokelig konkludert med at dette ikke er aktuelt. Skal de putte millioner inn i Follum, må de ha eierskap til bedriften. Viken Skog har all interesse av at Follum fortsetter. Blir Follum lagt ned, vil dette ramme norsk skogsindustri sterkt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) har allerede fra Stortingets talerstol  bedt om at staten gjør seg klar til å overta.  Næringsminister Trond Giske har gjort det klart at det ikke er aktuelt. Martin Kolberg( Ap) ber Norsk Skog om å gå inn i forhandlinger med Viken Skog. Kolberg kan ikke se at Follum blir en konkurrent til Norsk Skogs øvrige virksomhet.

Det er Eivind Reiten, tidligere statsråden for Sp, som er styreleder i Norske Skog. Han har ikke uttalt seg om saken. Kommunikasjonsdirektør Carsten Dybevig sier til Nationen at Union er opptatt av samfunnsansvar, hva nå det skulle bety i denne situasjon. Han legger til at Norske Skog vil gjøre det som er best for selskapet på sikt. Hva det betyr, er det heller ingen som vet.

Sannsynligvis har Norsk Skog havnet i en situasjon der det som er best for selskapet på sikt og det å  vise samfunnsansvar, ikke lar seg forene. Det virker som det mest lønnsomme er å legge ned Follum. Det blir repris på de vurderingene som ble foretatt i forbindelse med Union.

Mindre papir

Viken Skog er eid av 12 500 skogeiere spredd over det meste av Østlandet. For disse og de 350 ansatte ved Follum blir det krise om Follum blir lagt ned. Det kan altså argumenteres med at det er å vise samfunnsansvar er å sørge for at Follum kan fortsette. Vil ikke Norske Skog drive Follum selv, betyr det i så fall at en bør selge til de som vil satse på videre drift.

Spørsmålet er om det er markedsmessig grunnlag for Follum. At skogeiere vil ha et sted å levere tømmeret sitt, forstår alle. Men er det mange nok som vil kjøpe det papiret de produserer? Det er det avgjørende spørsmålet. Staten kan ikke gi seg hen med å subsidiere papir.

Om det ender med at Viken Skog overtar Follum, er vi tilbake der det startet. Skogeierne har alltid vært tungt inn på eiersiden i landets papirfabrikker.  Her har modellen vært bukken som passer havresekken. Leverandører og produsenter har gått hånd i hånd.  Med Norsk Skog er det blitt annerledes. Her skal profitten sikres. Norske Skogeier er tungt inne på eiersiden, men de har langt fra kontroll.

Norske Skog kan vet sannsynligvis å fortelle at det som er mest lønnsomt for skogeierne som aksjonærer, ikke nødvendigvis er det mest lønnsomt for dem som leverandører.  Skogeierne ser problemet og vil nå skru utviklingen tilbake og få kontroll med Follum.

Hagens bitreste nederlag

Makten rår i Frp. Han som skapte Frp er endt opp blant de relativt maktesløse. Han får ikke en gang den takk for lang og tro tjeneste som han ønsker seg mest av alt, å bli medlem av Nobelkomiteen. Det er både forståelig at Hagen reagerer og at Frp har fått nok av ham.

Carl I. Hagen opplever nå at han mot sin vilje blir båret ut av det partiet han skapte. Bakgrunnen er at stortingsgruppen har vraket han som Frps nye medlem i Nobelkomiteen. Det er to år siden Hagen kontaktet Siv Jensen og gjorde det klart at dette var et verv han gjerne ville ha. Han fikk da det bestemte inntrykk at den saken nok skulle la seg ordne. Valgkomiteen for Frps stortingsgruppe innstilte imidlertid på at Inger Marie Ytterhorn, som har vært medlem i åtte år, skal fortsette enda fire år. Et benkeforslag om at Ytterhorn skulle byttes ut med Hagen fikk bare seks stemmer. Det endte med at Hagen forlot gruppemøtet, pakket seg ut av kontoret og meddelte at han trekker seg fra sentralstyret og som leder for partiets seniororganisasjon. Han skriver et brev som Dagens Næringsliv refererer fra, der han legger skylden for det som har skjedd på Siv Jensen. Her skriver han blant annet at han aldri har «vært så trist og sint på mange år» og at han «sjelden har vært så satt ut i en forsamling av det jeg har regnet som kolleger».   Fortsett å lese Hagens bitreste nederlag

EUs pustebesvær

Mens Nei til EU opptrer i lykkerus, er landets ledende EU-tilhengerne forbausende stille. Det EU Nicolas Sarkozy og Angela Merkel ser for seg, vil få noen og enhver til å ombestemme seg,

Ingen vet hvordan det vil gå med EU. Her er de som vanlig uenige om det meste, men på finurlig vis klarer en å få fattet beslutninger fem på tolv som de fleste mener er skritt i riktig retning, tross alt. De fleste synes å mene at Tyskland og Frankrike har bestemt seg for å beholde euroen og sørge for å etablere overnasjonale styringsorganene med makt til diktere de enkelte landenes nasjonalforsamlinger. Det betyr at regelverket i EU må endres. Fortsett å lese EUs pustebesvær

Kampen om forbrukermakten

Randi Flesland, forbrukernes slugger, har solid erfaring fra nærkamp med uregjerlige og hardtslående flygeledere. Nå har hun terget på seg baronene i handelen i et forsøk på å gi forbrukerne økt makt.

Direktøren i Forbrukerrådet, Randi Flesland, er ikke lett å skubbe seg på. Bare spør sjefen for Rema 1000, Ole Robert Reitan. Flesland hevder hun har sikre kilder på at Rema 1000 motarbeider ordningen med at de sunneste matvarene merkes med nøkkelhull. Hun sparer ikke på konfekten: «Det oppfatter vi som destruktiv adferd, en total mangel på samfunnsansvar og ikke minst kundefokus». Fortsett å lese Kampen om forbrukermakten

Spetalens finansielle cellegift

EUS politikere er fanget i finansmarkedenes klør. Men ansvarlige politikere kan ikke si ja til å spille lenger på det finansielle kasino der prisen på alle verdipapirer er manipulert. Tiden for en finansielle cellegiftskur som mange av dagens kapitalister ikke vil overleve, nærmer seg.

Finansaktør Øystein Stray Spetalen tror den voksende gjeldskrisen i Europa kan føre til fullstendig kollaps inne bank og finans. Og det er like greit, mener han. For finansmarkedet har vokst til å bli et stort, uregjerlig troll. Før eller seinere må det sprekke.

          Spekulasjonsøkonomien vil dø, ønsker å dø, la den få dø, sier jeg. Men politikerne tør ikke. Politikerne ofrer realøkonomien på finanskapitalens alter, sier Spetalen til Finansavisen i dag. Fortsett å lese Spetalens finansielle cellegift

Omstridt skoleledelse

Oslo-byrådet har lykkes med å stille krav til rektorene om å levere bedre testresultatet, men skoleledere advarer mot å tro at det betyr at elevene lærer mer. Frustrasjonen blant rektorer over at det får mer å gjøre og nesten ikke blir lyttet til, brer seg.

Norsk skolelederforum offentliggjør i dag en undersøkelse som viser at de fleste rektorene i Norge mener de er pålagt flere oppgaver og skjerpede krav men uten at ressursene er økt. Åtte av 1O rektorer i Oslo og fire at ti rektorer i landet for øvrig sier skoleeier i liten grad lytter til råd fra rektorene. Fortsett å lese Omstridt skoleledelse

VG-surret om Storberget

VG er storprodusenter av medieskapt virkelighet. I tilfellet Knut Storberget gikk det over stokk og stein for redaktørene Hanne Skartveit og Elisabeth Skarsbø Moen i jakten på å hente ut sakens emosjonelle potensial.

At mediene beskriver en virkelighet som de det gjelder ikke kjenner seg igjen i, er ikke noe nytt. De som vil være aktører i det offentlige rom må lære seg å leve med det. Det er ikke samsvar mellom selvbilde, mediebilde og virkelighetsbilde. Det som er spesielt er at et medium insisterer på at det mediebildet de skaper er det sanne bildet når aktørene og alle andre medier fremholder et annet virkelighetsbilde.

Knut Storberget gikk av som justisminister fordi han var sliten. I februar gjorde han en avtale med kona om at han skulle gå av. De regnet med det ville bli etter valget en gang. Det er gjerne tiden for å gjøre endringer i regjeringen. Så kom 22.juli. Kort tid etter informerte han Jens Stoltenberg om at han ville trekke seg. Jens Stoltenberg ba han fortsette. Alle så at kritikken for dårlig beredskap og at politiet ikke leverte som forventet, gikk inn på ham. Jens Stoltenberg gjorde det klart i Stortinget at det var han, ikke enkeltstatsråder som har ansvaret for 22.juli. Fortsett å lese VG-surret om Storberget