Faremo tar styringen

Grete Faremo avstår fra å ofre en av landets mest omstridte sjefer i et «politisk røvertokt». Den tillitserklæringen Janne Kristiansen fikk, gir den nødvendige avklaring i denne omgang.  Men hun overlever nok ikke som sjef om PST får slakt av 22.juli-kommisjonen.

 

Grete Faremo har bestått sin første prøve som justisminister. Politiske kommentatorer og opposisjonspolitikere krevde PST-sjef Janne Kristiansens hode på et fat. Hun hadde selv bidratt til å skape forvirring om hva PST foretok seg når de det gjaldt navnelisten de fikk fra det internasjonale tollsamarbeidet «Global Shields». På denne listen befant Anders Behring Breivik seg blant 40 andre. Han hadde kjøp kjemikalier fra Polen for 120 kroner. Det fikk ikke noen i PST til å sperre øynene opp. Han var ikke på listen over de PST overvåket. Det var kun et av de 41 navnene PST fattet interesse for.

Ulike versjoner

Det har versert ulike versjoner i mediene av hva PST faktisk foretok seg. Grunnen er at informasjonen fra PST ikke har vært presis nok.  Det er nå klart at PST saksbehandlet listen, men de foretok ikke et søk på den måten at de kunne sette «sjekket og ok» ved Breiviks navn. Det er heller ingen lovmessige hindringer for at PST kunne ha sjekket disse 41 navnene. PST mente dette ikke var nødvendig. De har ikke ressurser til å følge opp alle navn de kommer over.  I etterpåklokskapens navn er det ikke vanskelig å mene at de burde gjort det. Dette skal 22.juli-kommisjonen mene noe om. I PST synes oppfatningen å være den at om de hadde sjekket opp Breivik, funnet ut at han hadde våpenlisens, hadde skrevet innvandringskritiske artikler på nettet og kjøpt kjemikalier fra Polen, så kunne de ikke av den grunn anta at han var i gang med å lage en megabombe. Det ville neppe vært nok til at han ble satt under overvåkning heller.

I PST har det vært ulike vurderinger om hvordan de faktisk vurderte Global Shield, hvordan de skal prioritere ressursene og hvor aktive de skal være med å føre stadig nye personer på lister over hvem de skal overvåke. Det skulle bare mangle. Det spesielle med denne saken er at det har kommet offentligheten for øre. Journalister skriver og gir kommentarer stadig vekk om at de har anonyme kilder i PST som forteller både ditt og datt. Kjetil Stormark har skrevet bok om 22.juli og hevdet i en kronikk i Dagbladet at ansatte i PST gråt under Janne Kristiansens pressekonferanse forrige fredag der hun fortalte at hun ikke aktet å trekke seg. Slik formidler han inntrykket «stakkars de i PST som må ha en så dårlig sjef». Hvor mange og hvor mye de hulker, om de har klart å stagge gråten eller om de tårene triller i enda striere strømmer etter at Faremo sa sitt, har han ikke opplyst allmenheten om.

Janne Kristiansen har gjort flere tabber etter 22.juli. Når en sjef gjør tabber i krisetider, stilles det både internt og eksternt spørsmål ved om toppsjefen er dyktig nok. De ansatte i PST ønsker seg en sjef som bidrar til å få dem ut av krisen, ikke til å vikle seg mer inn i den.

Behandling av sjefer

Grete Faremo startet avklaringsprosessen med å sette ord på det alle hadde fått med seg, at Kristiansen hadde bidratt til å spre forvirring. Da forsto alle at det var alvor. De kommentatorer og journalister som er raskets på avtrekkeren, slo fast at Kristiansens dager var talte. Etter Kristiansens pressekonferanse, så det ut til at hun hadde klart å ri stormen av. Da Faremo sa at hun ikke ville kommentere spørsmålet om hun hadde tillit til Kristiansen før hun hadde fått satt seg grundig inn i rapporten, ble det tolket som et enda tydeligere signal om at PST-sjefen ville få sparken. Men Faremo sa ikke noe annet at hun trengte litt mer tid for å forvisse seg om hadde forstått og fått svar på alle sine spørsmål.

Grete Faremo konkluderte ikke med å si hun hadde «full tillit til Kristiansen» Det er vanlig teknisk term for at en sjef blir sittende. Hun sa hun hadde tillit, men henledet samtidig oppmerksomheten mot 22.juli-kommisjonen. Regjeringen er blitt enige om å vente til etter 22.juli-kommisjonen har levert sin rapport 10. august neste år med spørsmålet om ansvar og konsekvenser. Faremos anliggende var å understreke at hun ikke hadde vurdert spørsmålet om PST kunne eller burde ha foretatt seg noe mer enn de gjorde med Global Shield-navnene.

Grete Faremo ble selv kastet som statsråd av daværende statsminister Thorbjørn Jagland i 1996 fordi hun måtte ta ansvaret for at PST (daværende POT) hadde sjekket Berge Fure, medlem av Lund-kommisjonen, mot Stasi-arkivene. Hun kalte det et «politisk røvertokt».  

Grete Faremo er en politiker som tåler en støyt. Hun bryr seg ikke med at opposisjonen ikke er fornøyd med den tillitserklæringen hun har gitt Kristiansen og at kommentatorer fortsatt vil hevde at hun burde vært sparket.  Hun vil ikke være med på et «politiske røvertokt» mot en av statens betrodde ledere. Hun vil ha saklighet og skikkelig saksbehandling.

Denne saken har også en prinsipiell side. Det er en uting at politikere krever at statsansatte sjefer skal sparkes. De skal forholde seg til den ansvarlige statsråd. Per Sandberg (Frp) får forholde seg til at Grete Faremo har tillit til PST-sjefen. Hverken Faremo eller Kristiansen er avhengig av at Sandberg har tillit til dem.

Det hadde vært enklere for Faremo og sparket Kristiansen nå. Folk og medier ville da fått en syndebukk. Det ser det ut til å være et visst behov for. Grete Faremo kunne da framstått som en handlekraftig minister. Men hun syntes ikke det var rett. Politiske nødvendig var det heller ikke.