Hva slags planet befinner Aps fylkesordførere seg på? Selvsagt vil kutt i klimautslippene her hjemme føre til tap av arbeidsplasser. Det gir ingen grunn for å bryte klimaforliket.
Det er snart et halvt år siden LO første gang sa at det kan ramme industrien for hardt om to tredjedeler av klimakuttene skal tas her hjemme. Seinere uttalte Finansdepartementet at det kan bli for kostbart å ta så store kutt innen for våre grenser. Etter det gikk de to ministrene Erik Solheim og Ola Borten Moe en runde i ringen om klima og olje. Det ble etter hvert skapt et inntrykk av at Ap var i ferd med å skrote klimaforliket som Stortinget har vedtatt. Så grep statsminister Jens Stoltenberg inn og sa at det ikke var grunn til noen bekymring for noe som helst, det meste «lå fast». Han ville ha debatten mellom de rødgrønne inn på kammerset.
Skjør enighet
Etter at det ble oppnådd en slags skjør enighet om en «god og rund» avtale i Durban, var ikke Erik Solheim sein om å understreke at nå ble det enda viktigere at Norge kom i gang med effektive klimakutt og at to tredjedeler av dem måtte bli tatt her hjemme. I dag får han svar av Aps fylkesordførere. NRK melder at 17 av 19 fylkesordførere enten vil droppe eller endre klimaforliket. De frykter tap av arbeidsplasser om SV vinner fram i regjeringen. Det er skuffende at fylkesordførerne tar til orde for å droppe klimaforliket før en har klart for seg hvor dramatiske konsekvensene vil bli.
Når 17 av 19 fylkesordførere er villige til å droppe klimaforliket med en så dårlig begrunnelse, forteller det hvor svakt kampen mot klimautslippene står. Det er da ikke noe nytt at miljøkrav fører til at en del bedrifter ikke klarer seg. Svake bedrifter som slipper ut mye CO2, vil få problemer. Det kan vi ikke unngå. Vi må få til en omlegging av industri i grønn retning. Mange land har vist at det er mulig
Utsatt melding
I januar 2008 skrev alle partiene på Stortinget, bortsett fra Fremskrittspartiet, under på et tverrpolitisk klimaforlik. For å oppnå målet om å bli karbonnøytralt innen 2030, ble man enige om at to tredeler av kuttene skal skje i Norge.
Det er ennå ikke enighet om hvordan og hvor kuttene skal tas i praksis, og stortingsmeldingen om dette er utsatt til neste år.
Det haster med å få fram denne meldingen. Da går det selvsagt an å diskutere om noen av konsekvensene av å kutte to tredjedeler blir utålelige. Nå stopper debatten opp fordi de rødgrønne ikke blir ferdige med utallige runder på kammerset.
Norge er i en spesiell situasjon fordi vil produserer og kan produsere så mye gass som EU gjerne vil ha. Alternativet er sterkt forurensende kullkraft. Hvis det er slike ting som gjør at regjeringen synes det blir for tøft å kutte to tredjedeler, får de si det.
Det satses fortsatt friskt på olje- og gassvirksomhet. Det vil her være avgjørende at vi lykkes med å få til en effektiv C02-rensing, selv om det er dyrt. Er det tvil om effekten av satsingen på Mongstad som gjør at regjeringen drøyer med å bestemme seg?
Fra årsskifte må flyselskaper betale for klimagassutslipp. Flyselskapene får imidlertid «gratiskvoter» for 75 prosent av utslippene de hadde i 2010. Derfor utgjør ikke dette mer enn fem kroner per flybillett. Det kunne vært en hundrelapp uten at noen hadde tatt skade av det. På denne måten kunne en tatt inn milliarder fra de reisende som kunne blitt overført klimafondet. Dette viser at det ligger store potensialer i et riktig anrettet avgiftssystem.
Økte avgifter
På avgiftssiden kan vi gjøre mye i Norge. Vi er verdens rikeste land og bør ha verdens høyeste avgifter på C02-utslipp. Det kan fortsatt gjøres mye med avgiftssystemet for bil og det kan tas tøffere grep som gjøre bruk av egen bil mer kostbart enn kollektive løsninger.
Også landbruket må tvinges til å legge om til mer klimavennlige løsninger selv om det kan bety nedleggelse av flere gårdsbruk.
Fattige land forventer av de rike landene tar kraftige grep for å redusere egne klimautslipp. Det er fornuftig, som Jens Stoltenberg til stadighet understreker at en må bruke pengene på klimakutt der det gir beste effekt. Norge kan imidlertid ikke legge opp til at vi skal lure oss unna hjemlige kutt og finansiere klimatiltak i andre land. Vi må være villige til å bære belastningen med å redusere C02-utslippene.
Debatten om for eller imot å kutte to tredjedeler her hjemme, er ikke særlig konstruktiv for tiden. La oss få dette konkretisert. Vi må få debatten over fra en prinsippdiskusjon til å diskutere faktiske konsekvenser. Og da kan det selvsagt ikke være slik at vi sier nei til å redusere C02 her hjemme, fordi det kan føre til tap av arbeidsplasser.