* Et risikovillig styre i det private ville kanskje tatt sjansen på å gi en som Jesus en lederjobb. I det offentlige vil de aldri våget å satse på en så uregjerlig og grenseoverskridende leder.

* Jesus drev endringsledelse så det halve kunne være nok. «Management by walking around» var den metoden han var mest fortrolig med.

Hvis noen skulle gi seg i kast med å kåre verdens mest betydningsfulle leder, ville Jesus gått av med seieren. Han var ikke i full aktivitet i mer enn tre år og døde som 33-åring. Men ideene hans endret en hel verden. Den organisasjonen han skapte, kirken, er 2000 år etter enn av verdens største organisasjoner. Hver dag er fortsatt millioner av mennesker opptatt av det Jesus sa og gjorde.

Jesus startet som gründer på datidens livssynsmarked. Andre hadde prøvd seg før som Messias, men det gikk skikkelig galt. Datidens eksperter levnet ikke Jesus store sjansen. Han hadde smått med utdannelse, var pengelens og det var dårlig med støtteordninger på den tiden. Han hadde heller ingen rundt seg til å begynne med. Men han var besjelet av en tro på at han skulle utrette noe stort, endre historiens løp og forandre menneskenes forestillinger om hvem Gud var, hva som er poenget med å leve og hvordan en bør innrettet livet sitt.

Magefølelse

Måten å rekruttere på, vil ekspertene kalle «bånn i bøtta». Her gikk det på magefølelsen. De første 12 medarbeiderne var for det meste fattige fiskere. De lot ganske enkelt båten og garnene ligge og begynte å følge ham. Her er vi ved nøkkelen til den suksess Jesus hadde. Han var helt uovertruffen når det gjaldt å bevege folk, utfordre og engasjere. Han hadde evnen til å mobilisere så vel massene som enkeltpersoner. Jesus var en karismatisk leder av rang. Han hadde en brennende tro på sitt oppdrag og han maktet å trekke mennesker til seg for å virkeliggjøre de visjoner han tegnet med bred pensel. Ingebrigt Steen-Jensen hadde ikke hatt mye å utsette på de «hårete mål» Jesus satte seg. Noen ristet oppgitt på hodet over det han sa om «evig liv» og at han var den som kunne ordne det.

Jesus drev det vi i dag kaller «transformerende lederskap». Han omskapte folk, utsatte de for idealisert innflytelse, egget mennesker til tro. I de fiskerne han utfordret, så han potensialer han mente han kunne utvikle. Når Petter Stordalen tar sjansen på å gi folk tidlig i tjueårene et stort lederansvar, vil mange si han er dristig. Jesus gikk betydelig lenger. Han måtte tåle å høre at han var uansvarlig, en naiv fantast, en ubehjelpelig raring. Så omgav han seg også mest med fiskere, småkjeltringer som Sakkeus og andre tollere, prostituerte, syke og skrøpelige, kort sagt – datidens pariakaste.

Det var nok av skriftlærde og folk med erfaring fra styre og stell Jesus kunne valgt til disipler. Men han så potensialet som lå i det enkelte menneske, uavhengig av hva de kunne vifte med på en CV.

Kvinner og prostituerte

Han verdsatte også kvinnene på en annen måte enn det som var vanlig i samtiden. Han måtte tåle å bli utsatt for rykter og sladder da han var sammen med prostituerte. En gang lot han en av dem salve seg som et tegn på at han var en utvalgt. Sjokk og hakeslepp. Jesus brydde seg ikke. Han var ikke ute etter kroppene deres. Han så hva deres sjel lengtet etter, muligheten til å leve et liv i verdighet.

En gang kom de skriftlærde trekkende med en kvinne som var tatt på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. Det var ikke spøk den gang. De skulle etter loven steines. Jesus så den ulykkelige kvinnen, tenkte og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen». Den traff. De trakk seg unna. «Heller ikke jeg fordømmer deg», sa Jesus.

Dette var typisk for Jesus. Han gav mennesker nye sjanser. Han nektet å gi opp troen på at et menneske kunne endre seg. Peter, som sto ham så nært, nektet for at han kjente ham tre ganger. Han reddet sitt eget skinn og lot Jesus bli ført bort. Peter ble tilgitt. Slik holdt Jesus på. Snakket om og om igjen å gi mennesker muligheten.  

Til og med barna løftet han fram. Han sa til folk at det var bedre folk nærmet seg Gud med et barns tillit enn med den typen sikkerhet og bedre-viten-holdning som preget datidens religiøse ledere.

Ledere må tro på det de holder på med. Folk ble slått til jorden av den selvtillit som preget Jesus «Jeg er verdens lys». «Jeg er veien, sannheten og livet». Ingen profeter hadde framstått med en slik overbevisning og tro på sitt oppdrag som Jesus.

Om noen vil følge

Mennesker ble sugd inn i dette medarbeiderskapet. Og den som ville være med, ble det stilt krav til: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge livet, skal miste det. Men den som mister sitt liv for evangeliets skyld, skal berge det». Her var det snakk om helhjertet innsats, for ikke å si blodig alvor.

En gang reagerte folk kraftig på det Jesus sa. De pakket sakene sine og forsvant. Det var like før disiplene gjorde det samme. Men fellesskapet dem imellom var for sterkt. De fortsatte vandringen sammen med en leder de ikke helt forsto seg på. Det gjorde heller ikke folk. Han ble hyllet en dag. Ropt skjellsord til en annen. Men en forble ikke likegyldig til ham. Gang på gang flokket folk seg om ham.

Jesus var opptatt av å forankre det han ville utføre. Han var sammen med disiplene dag og natt. Han brukte mye tid på å undervise dem. Jesus drev virkelig «management by walking around». Jesus var en handlingens mann. Han gjorde en rekke undere som gjerne ble etterfulgt av opplæring. For Jesus gikk ord og handling hånd i hånd. Han demonstrerte det han sa. Liv og lære var ett. Slik ble han et krevende forbilde.

Vaske føttene

Likevel hadde disiplene problemer med å bli klok på ham. En gang tok han et vaskevannsfat og begynte å vaske disiplenes føtter. Da grep Simon Peter inn og sa han hadde misforstått. «Du er Mesteren. Det er jo jeg som skal vaske dine føtter», sa Simon Peter. Da satte Jesus ham kraftig på plass. En leder i Jesu følge skulle være en tjener for de han hadde under seg.

Denne fortellingen er en inspirasjonskilde for den trenden innen ledelse som kalles «tjenende lederskap». Lederes jobb er å gjøre andre gode. Det handler om intet mindre enn å være glad i de menneskene en har fått ansvaret for. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine», sa Jesus. Ledere skal ikke herske, heve seg over, triumfere. De skal ofre seg, slite seg ut for at andre skal nå sine mål. Slik skapte Jesus et sterkt fellesskap og et likhets -og tjenerideal som var nytt i samtiden.

Boss eller buddy

Det nytter ikke stille spørsmålet om Jesus var «boss eller buddy». Han var i så fall begge deler. Han var grenseløs når det gjaldt å involvere seg i sine medarbeidere. Men han kunne også være lynende skarp og slå ned på holdninger han ikke kunne godta. Han gikk heller ikke av veien av å reagere så pass skarpt at han ble beskyld for å ty til vold. En gang veltet han bordene til pengevekslerne og drev dem ut av tempelet. Han skjelte dem ut og sa de hadde gjort tempelet til en røverhule. Det fikk da være grenser for å drive business.

I oppgjøret med fariseerne og de skriftlærde tok det helt av. Jesus kalte dem «ormeyngel», «hyklere» og hvitkalkede graver». Han påsto at de som mente de var eksperter på å tolke loven fra Moses og profetene, førte folket vill. Jesus mente de hadde byråkratisert Guds gode vilje, som er å vise godhet og kjærlighet. Han sa til alle som ville høre at de bare kunne skrote alle «menneskebudene» fariseerne hadde laget i beste mening.

Jesus nektet å innordne seg datidens religiøse byråkrati. Han turte fram etter eget hode, fullt overbevist om at det var han som hadde sett lyset. Han så på seg selv som en budbringer for Guds vilje med livet og menneskene.

De som hadde makt så på ham som en opprører. Han truet den bestående orden. De jødiske lederne gikk sammen med romerne om å få rydde ham av veien. Folket syntes det var like greit. De ville heller ha røveren Barabbas fri. Han var det mer tak i enn denne Jesus som gikk rundt og pratet om at han var Messias, men som hadde tapt fullstendig. Ikke en gang vennene hans forsvarte ham, men stakk unna for ikke å bli tatt til fange.

Jesus holdt på sitt, men han fikk alle i mot seg. Han tapte på alle fronter og led et bittert nederlag, så det ut som. Jesus endt sine dager på et kors, som andre opprørere før ham.  Men disiplene og en kvinne var skråsikre på at den Jesus de hadde sett henge på korset og bli lagt i en grav i Getsemane var den samme som plutselig oppsøkte dem og sa han ikke var død likevel. Det er mulig de tok feil og at kirken er bygget på en misforståelse. Fortsatt er det mange som tror de trodde rett.  

Publisert i Ukeavisen Ledelse 16 des og Vårt Land 20 des.