Hognestad – grenseløshetenes teolog

(Bokanmeldelse). Helge Hognestad er til tider så åpen og ærlig at det gjør vondt, så engasjert at en blir revet med, så på villspor at en begynner å lure og så opptatt av å være prest at det halve kunne vært nok.

I høst er Helge Hognestad ute med to bøker; Selvbiografien ”Prest i lånt kappe” og artikkelsamlingen ”Mennesket våkner” med den talende undertittelen ”Det innerste i oss er guddommelig”.”Mennesket våkner”, hans ellevte bok, består av 51 korte artikler som han siden 2008 og fram til i høst har publisert i annonseavisen ”Huskelappen” på Hamar.

 Mennesket våkner kan leses som en dokumentasjon på at han endte opp med å bli fanget inn igjen i den læremessige forvillelse som han i 1997 sa han var kommet ut av. Her er det meste av trosbekjennelsen gjort til myter, Gud er blitt en kosmisk intelligens og en kjærlig skaperkraft. Han avskriver forestillingen om at vi bare kan bli frest gjennom Jesu død som et offer, hevder det er meningsløst å snakke om synd i dag fordi det er det stikk motsatte av Jesu budskap om at ”Guds rike er inne i dere”. Det tolker han som at det innerste i oss alle er guddommelig. Det gjelder å bli klar over det, hente det fram og la det får kraft. Det lyder omtrent som når prinsesse Märtha Louise snakker om å få øye på skytsengelen vår og fornemme auraen rundt oss. Viljen og evnen til å formidle det han tror på, er det ingen ting i veien med. Innimellom utlegger Hognestad evangeliet på en forfriskende og nyskapende måte.

Helge Hognestad farer rundt i samtid og fortid, i vitenskap og folkeliv, i filosofi, metafysikk, psykiatri og sosiologi som en Espen Askeladd som plukker opp de underligste ting han mener kan gi mening. Hognestad holder seg ikke med en lære. Han er ikke fasttømret, han er grenseløs. Han er en eneste stor prosess, en vandringsmann i det eksistensielle landskap, en speider inn i sjelens innerste rom og i universets uutgrunnelige evighet.

Han snakker om det guddommelige i hvert menneske på en måte som leder tankene til mystisimen. Det er mulig han er betatt av den nyplatonistiske filosofen Plotin som døde 270 år før Kristus. For ham ble Gud og det godes idé et og det samme, urgrunnen til alt, det Ene som sjelen måtte la seg forene med. I sitt oppgjør med Bibelen i hånden mot det etablerte, minner han om Martin Luther.  Han er så konsekvent i sitt oppgjør med all uforståelighet i kirkens lære at han framstår som en etterleving fra opplysningstiden. Hans framtidsoptimisme knyttet til kreativitet, følelser, den subjektive inderlighet og den nye verdensånden som bryter igjennom, minner om romantikken. Med sin vekt på menneskets eget ansvar til å velge og skape sitt liv og sin gud, er han som eksistensialist å regne. Og han suger til seg alt han orker fra de siste tiårs kunnskapssosiologi som han bruker som spyd og sverd mot kirkens språk, liturgi og bekjennelse.    

Kay Skagen lar i boken ”Broene brenner” hovedpersonen ta et oppgjør med en prest som nøyer seg med for lite. Han anklager ham for å ha stivnet, døst hen i selvfølgeligheter, holdt seg med en tro for seg selv, mens mennesker driver gatelangs i sin søken etter mening. Det er det samme Hognestad anklager kirken for. Selv ser Hognestad på seg selv som en ”utvalgt” , en frontsoldat i en åndelig evolusjon, en veiviser for det moderne mennesket på jakt etter å se spor av og fornemme det guddommelige.

De siste ordene i Hognestads bok er ”jeg er prest”. Men for et presteliv! Først frasier han seg sin ordinasjon i protest og frustrasjon, femten år seinere blir han reordinert for så å avslutte det hele med å bli tvunget til å trekke seg på grunn av læremessige avvik. Hognestad er i sannhet en prest og en plage, en kirkelig provokatør av kirkehistorisk format.

Hva er det som har drevet ham? Han har slitt med å forstå det selv. Han forteller at han i tre år gikk tre ganger i uken i psykoanalyse. Det hjalp ham til å få tak i opplevelser knyttet til at han ble avvist av foreldrene i tre-fire årsalderen. Disse opplevelse har gjort at hans liv er blitt til en kamp mot  autoriteter av ulikt slag. Det var et grenseløst raseri som drev ham til et oppgjør med kirken. Han så det ikke da. Han skriver at han i ettertid ser at det var forståelig at biskoper og andre måtte reagere som de gjorde.

En blir betatt av hvor åpent og ærlig Hognestad skriver om det han sliter med. Han legger ikke skjul på at det har vært både en god del usannheter i sitt liv. Han innrømmer også at han ikke var helt ærlig da han i 1997 meldte seg til tjeneste som prest igjen. ”Jeg gikk lenger i å tilslutte meg kirkelige lære enn jeg helt kunne innestå for”, skriver han.

Etter at han holdt på å dø av en hjertestans, ble han kastet inn i en eksistensiell krise. Det var da han ble klar for ham at han ville bli prest igjen. Etter å ha fått prøvd seg som vikarprest i Trysil, ekteskap nummer to gikk i stykker og det var uklart om det var plass til ham som prest, ble han kastet inn i depresjonens mørke. Modum Bad ble redningen.

På Modum jobber han også med de dypereliggende grunner til at han søker kvinner, men vegrer seg mot en reservasjonsløs hengivelse. Noen år seinere kastes han igjen inn kamp for å få avklare forholdet til en ny kvinne han var blitt glad i. I flere år hadde de vært sammen og bodd i nærheten av hverandre. Et hus midt i mellom dem ble ledig. Han våket en hel natt, plaget av motstanden mot endring og mot å måtte binde seg. Han skriver at det handlet om den motstanden mot å ”korsfeste sitt ego” som Paulus skriver om. Om morgenen ringte kjæresten og fortalte at hun hadde fornemmet et sterkt Kristus-nærvær og kjent seg omsluttet av total kjærlighet. Hun sa det ville bli bra om de kjøpte den leiligheten de hadde snakket om og flyttet sammen.  ”Der og da, liksom gjennom telefonrøret, kom det healing, kraft. Jeg kjente hvordan angst og motstand så å si rant av meg.” Det er som å høre Bjarne Haakon Hansen snakke om Snåsamannen.

Hognestad er en dialogens mann. Han interesserer seg for de mennesker han møter, høy eller lav, klok eller særdeles enkel i tankegangen. Han kan la seg fascinere av egne og vanlige folks drømmer og involverer seg i filosofiske diskusjoner på høyt plan.

I Hamar vokste uroen rundt Hognestad. Til slutt måtte biskop Solveig Fiske sette foten ned. Han måtte godta en avtale der han sluttet i stillingen som prest. Til gjengjeld fikk han beholde presterettighetene. Han skriver at han var rasende, men forstod at kampen alt var tapt.

De siste syv sidene i boken handler om avskjedsgudstjensten da han  fikk han synge sine yndlingssalmer, blant dem ”Deg å få skoda er sæla å nå”, tale om Sakkeus og  Jesus  som ville gi nytt til de til fortapte. Han følte seg virkelig som prest den siste gangen han fikk være det – før han ble stillingsløs. Ikke så mye å si på det. Selv for en mann som Hognestad var det tid for å henge av seg prestekappen i det året han fylte 70.

 

Helge Hognestad

Prest i lånt kappe. Selvbiografiske betraktninger.

Mennsket våkner. Det innerste i oss er guddommelig

 Z-forlag

Pulisert i Vårt Land 29.12.11