EU og USA graver sin egen grav om de ikke få bedre styring av kapitalmakten. De siste tiårenes prinsipper om fri kostnadsfri flyt av kapital og lav beskatning må kastes på båten.

Warren Buffet, en av verdens rikeste og mest suksessrike investorer, herjer med Republikanerne for deres aversjon mot skatt og bedre kontroll med finansverdenen.  I fjor fikk han stor oppmerksomhet for sin uttalelse om at det var merkelig at sekretæren hans skulle betale mer skatt enn ham selv. Nå har den 81 år gamle forretningsmagnaten kastet seg inn på Barack Obamas side i den politiske kampen mot landets rikfolk. Han mener de rikeste må betale mer for å finansiere offentlige forpliktelser.

Republikanerne ser ut til å bli mer ekstreme i sine krav om reduserte skatt og kutt i offentlige utgifter. De vil ha en slanket stat, en stat som konsentrere seg om å beskytte borgerne mot ytre og indre fiender. Resten må bli opp til folk selv. De går nesten så langt. En slik poltikk vil forsterke utviklingen der det blir flere fattige og noen få blir enda rikere. De sosiale spenningene innad i USA vil øke om utviklingen fortsetter. Det er et åpent spørsmål om mer politi vil være i stand til å holde i sjakk protestbevegelser som Occupy Wall Street. Noen spår sosiale opprør som det skal bli vanskelig å slå ned.

Nå ser det ut til at det lysner litt i amerikansk økonomi, sannsynligvis nok til at Barack Obama blir gjenvalgt. Får Obama fire nye år og Demokratene gjør et godt kongressvalg ved neste korsvei, kan Obama klare å rette opp igjen de skadene Georg W. Bush påførte landet med store skattelettelsen og tilsvarende økning av statens gjeld. Obama har ikke med nåværende styrkeforhold makt til å gjennomføre den økonomiske politikken han ønsker. Han må bedre sin posisjon i forhold til Kongressen der Republikanerne har flertall.

USA og EU er forskjellige. I EU er jevnt over skattene høyere fordi en har bygget opp en velferdsstat som ha omfattet alle borgerne. Men i bunnen for den politikken som føres, ligger prinsippene om fri flyt av kapital, varer og tjenester og arbeidskraft, slik det er i USA. I løpet av de siste 30 årene er økonomien blitt globalisert. Verden er blitt et marked. Kapitalen har også fått flyte fritt. Det har ført til at det har vokst fram en gigantisk global finansindustri og stadig større rikdom er blitt et lite antall mennesker til del. Da finanskrisen rammet i 2008, ble finansindustrien slått i svime. Politikerne så ingen annen løsning enn å bruke fellesskapets midler til å få finansindustriene på fote igjen.  Statene satte seg i så høy gjeld for å hindre at de som hadde kapital skulle miste den, at gjeldsgraden til slutt ikke ble til å leve med.

Nå er det et stykke på vei blitt finansmakten som styrer politikerne. I snart et år har politikerne i EU forsøkt å få kontroll med utviklingen. Metoden som brukes er i noen grad å øke skattene, men først og fremst dreier det seg om kutt i offentlige kostander.  Velferdsstaten bygges sakte med sikkert ned. Protestene fra folket øker i styrke. I EU er det nå regelen at sittende regjering blir sparket så snart velgerne får sjansen.

Det er valg i Frankrike i april. Europas nest mektigste mann, Nicolas Sarkozy, sitter ikke trygt. Det vil bli særdeles ille for Sarkozy dersom de internasjonal ratingbyråene begynner å nedgradere Frankrike og at rentene øker når staten må ta opp nye lån. Sarkozy må kutte offentlige kostander, men han har et sterkt behov for å vise at ikke alle byrdene skal kastes over på folket. Han vil demonstrere at han mener alvor med å styre finanskapitalen ved å innføre «Tobin-skatten».

Ideen om å skattlegge valutatransaksjoner lanserte nobelprisvinneren James Tobin for 40 år siden.  Dette har de ledende politikere avvist en rekke ganger. Staten skulle ikke blande seg inn. Kapital skulle flyte fritt.

En Tobin-skatt vil føre til at kapitalmarkedet flyter tregere. Det vil bidra til må dempe spekulasjoner uten å gjøre skade på realøkonomien og gi økte skatteinntekter.  I fjor gikk Europakommisjonen inn for 0,1 prosent på aksje- og obligasjonstransaksjoner og 0,01 prosent på derivater. I beste fall vil en slik skatt kunne gi 37 milliarder euro til felleskassen i EU.  Men det er de som hevder økt skattlegging, vil bidra til redusert økonomiske vekst.  Det samme kan en si om kutt i offentlige utgifter. Det vil redusere befolkningens kjøpekraft som igjen vil få følger for veksten.

Sarkozy har hast. Han har fått Angela Merkel med på innføre en Tobin-skatt og det jobbes i disse dager med å utforme reglene. Storbritannias David Cameron sier han vil legge ned veto. Han er livredd for at en Tobin-skatt vil svekke London som globalt finanssentrum. Dette vil ikke Sarkozy bry seg om. Sier Cameron nei, vil han innføre Tobin-skatten for euro-landene.   Når Merkel og Sarkozy er enige, blir det slik. Vi får altså enda en ordning som gjør avstanden mellom euro-land og andre land i EU enda større.

Ingen vet hvordan en Tobin-skatt vil slå ut. Sarkozy ivrer for at den skal bli global. Skal det skje, må noen vise vei.  For Sarkozy handler det ikke bare om et tiltak han håper kan styrke sine muligheter for å vinne valget. Han har flere tanker om å demme opp for en hemningsløs globalisering og gi politikerne sterkere styring av kapitalkreftene. Kapitalismen er i krise. Sarkozy vil endre for å bevare.