«Politikkens skikk og bruk», er blitt for omfattende. Det bedre å la politikerne herje på, mene seint og tidlig der de slipper til og bruke den makten det er ment de skulle ha.

Da utenriksminister Jonas Gahr Støre tilfeldigvis møtte Thorbjørn Jagland, leder av Nobelkomiteen, på gata i New York, fortalte han at han kom fra et møte med kinesiske diplomater som advarte mot at Nobelprisen ble gitt til Liu Xiaobo. Det ble ei huskestue uten like med påstander om at Støre hadde forsøkt å presse Nobelkomiteen. Det er jo nummeret før en dødssynd, fikk vi inntrykk av. Det virket som om selv Thorbjørn Jagland, i sin opphøyede rolle, var blitt smittet av formalismesyken. Dette burde vært en ikke-sak.

I høst kunne mediene fortelle at justisminister Knut Storberget ringte advokat Mette Yvonne Larsen for presse henne til ikke å kritisere politiet etter Utøya. Han ringte til og med hjem til henne, etter arbeidstid. Skandale de lux. Yvonne Larsen husket ikke direkte hva Storberget sa, men hun følte i alle fall at han mente hun burde være mer forsiktig med hva hun sa. Det ble en svær debatt om advokaters uavhengighet og statsråder som forsøker å sette munnkurv på advokater, som om det er mulig, som om tidligere advokat Storberget ikke er 100 prosent enig. En sak ute av alle proporsjoner.

Giske. Og nå er det Trond Giske som skal ha brutt politikkens «skikk og bruk». Han har diskutert politikk på utestedet Lorry, sendt SMSer til styreleder Harald Norvik like før de skulle ha styremøte, ringt ham fem ganger mellom jul og nyttår og sagt til kreti og pleti han traff på NHOs årsmiddag at Telenor ikke burde selge TV2 til danske Egmont. Ryktene om at Trond Giske satt på nachspiel og utbasunerte at han skulle sparke Telenors styreleder, var så gode at mediene ikke brydde seg med å sjekke kildene. Dermed ble knapt en fjær til en hønsgård i Stortingets vandrehall.

Denne gangen trodde Jan Tore Sanner, Høyres nestleder, at Trond Giske var tatt på fersk gjerning. Han hadde ikke bare opptrådt uklokt og utilbørlig, som Støre og Storberget ble anklaget for. Han hadde regelrett løyet. Men ringreven Trond Giske er det ikke lett å få has på. Han kan vise til Kristin Halvorsen som sannhetsvitne.

Null problemer. Når Trond Giske skal møte i Stortinget, kommer han til å ha null problemer med å forklare seg. Han har tapt et slag, men har vunnet posisjonen som de rødgrønnes modigst og mest handlekraftige politiker. Den som vil ha utrettet noe, kan satse på Giske. Han henger på som en klegg og er slu som en rev. Trond Giske utøver press. Selvsagt gjør han det, selv om han står på TV med et smil å si «jeg sa bare». Giske har makt og vet å bruke den.  Trond Giske lider en smule av politisk ADHD, men de som er enige med ham, lever utmerket med det.

Felles for disse sakene er at det endrer opp i diskusjoner om politikeres etikk, integritet, evne til å følge spilleregler og oppføre seg korrekt, selv om grunnlaget for det er ytterst syltynt. Politisk «skikk og bruk» er blitt godt stoff i en tid hvor mediene er blitt mer opptatt av politikerne og mindre av politikken.

Mindre handlingsrom. Det er blitt slik fordi politikerne de siste tiårene har redusert sitt eget handlingsrom for å styre, men likevel sitter med ansvar. EØS-avtalene setter strenge grenser for hva politikerne kan bestemme. Politikerne har strødd rundt seg med rettigheter som det blir opp til folk med bistand fra advokater å følge opp.  Sykehusene er blitt helseforetak der politikerne skal holde fingrene fra fatet. I kommunene opprettes det interkommunale selskap og frittstående selskaper i fleng der politikere må passe på hva de ikke skal og kan mene noe om. Politikk handler om makt. Politikere skal ikke lyve, men har rett til å presse på for å få sitt syn igjennom. Det forventer de som har valgt dem. Det er snekret nok bestemmelse for hva politikere ikke har noe med, hva de ikke skal mene noe om og hvordan de skal utfolde sitt politiske engasjement.

Kommentar i Vårt Land 16.jan.2012