I et demokratisk perspektiv er EØS-avtalen håpløs. Men så lenge et flertall av folket fortrekker en selvråderett på papiret som betyr fint lite i praksis, forblir alt som det er. Alternativet er medlemskap.

«Folket er ikke blitt lurt», sier utenriksminister Jonas Gahr Støre som i går fikk den omfattende «Europautredningen» i hendene. Han mener EØS-avtalen har virket omtrent som forutsatt. EU-motstanderne protesterer og hevder at tilpasningen til EU er sterkere enn de noen sinne hadde kunnet forestille seg. Det tror vi så gjerne. To ganger har et flertall i det norske folk sagt nei til å bli medlem. I 1994 sa folket at Norge fortsatt skulle være et «utenforland» og prioritere selvråderetten. Tanken var jo at det skulle bety noe i praksis.

Fra festtalene og de nasjonale følelser til virkeligheten er det en lang vei. Europautredningen slår fast at Norge i praksis er trekvart medlem av EU. Utrederne mener at Norge med dagens EØS-avtale har mindre selvråderett enn om vi hadde vært fulle medlemmer. Vi har godtatt en modell der vi sitter på gangen når viktige avgjørelser skal fattes, men vi er like forpliktet på å gjennomføre det som blir bestemt som de innenfor som avgjør saken. Vi aksepterer at EU kan tre ned over hode på oss hva det skal være uten at vi er med i de fora hvor beslutningene fattes. Reservasjonsretten mot  EU-direktiver har vi ikke benyttet oss av. Vi er i ferd med å gjøre det når det gjelder et så ubetydelig direktiv som postdirektivet for brevpost under 100 gram. At det endte slik, er en arbeidsulykke på Aps landsmøte som Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre fortsatt sukker oppgitt over.

Kompromisset

EØS-avtalen er et kompromiss som både ja-siden og nei-siden har klart å leve med i snart 20 år. Hadde det ikke vært for fiskeri – og landbruksnæringen, hadde Norge vært medlem av EU. I praksis gjelder om lag 60 prosent av EØS-reglene som vi har tilpasset oss, mat og fisk.  Så også på dette område er selvråderetten begrenset. Hvis WTO-forhandlingene hadde ført fram, måtte landbruket ha tilpasset seg. Da hadde det blitt enda mindre selvråderett igjen.

Kravet om et alternativ til EØS-avtalen blir nå reist med full styrke. Landets EU-motstandere vil ha en handelsavtale istedenfor dagens EØS-avtale.  Drøm søtt, eller som Jonas Gahr Støre sier det: «En frihandelsavtale er et fantom». Alt tyder på at det kun er SV og Sp som drømmer om dette. De har en oppslutning på under 10 prosent. De kommer knapt til å lykkes med å få saken opp på den politiske dagsorden ved valget neste år. Debatten vil gå en tid framover. Jonas Gahr Støre skal legge fram en melding for Stortinget om ikke alt for lenge. Der kommer han til å begrave tanken om en handelsavtale. Etter det stilner debatten av.

Det langsiktige mål for det politiske flertallet i Norge er å få landet med i EU. Europautredningen er først og fremst et argument for medlemskap. Norge tilpasser seg ikke på noen måte mindre enn EUs egne medlemsland. Vi kunne fått medalje for god tilpasning fra EU om vi hadde bedt om det. Forskjellen er at vi har valgt å stå utenfor for å kunne hevde at selvråderett som betyr fint lite i praksis.  Politikk har ofte en realside og en symbolside. Reelt er Norge medlem av EU. I symbolverdenen er vi helt utenfor.

Nok med egen krise

EU har for tiden nok med sin egen krise. Tiden er definitivt ikke inne for å søke medlemsskap. Norske politikere burde imidlertid ha diskutert EU mer enn de gjør. Det hadde vært befriende om Jonas Gahr Støre hadde begynt å snakke om at det er et langsiktig mål at Norge skal bli medlem, men at EU må justere kursen radikalt. Norge burde mer aktivt støttet de kreftene i EU-landene som er i mot den utviklingen EU har tatt. EU bør snart innse at de må ta flere skritt tilbake. EU-prosjektet i betydningen en union som alle nasjonalstatene skal innordne deg under, er i krise. Folk vil ikke ha det.  EU-ideologene må knekkes. Europa trenger et mindre omfattende EU. EU-demokratiet med et folkevalgt departement fungerer elendig.  De er mer staffasje og symboler enn relle politiske beslutningsorganer.  Når krisen er et faktum ser vi at det er de nasjonale regjeringssjefene og finansministrene som må på banen og treffe de reelle avgjørelser.

Norge bør engasjere seg for at Danmark og Sverige skal følge Storbritannia og stå utenfor euroen og ikke inngå en avtale om at EU skal godkjenne et budsjett som er vedtatt i et lands nasjonalforsamling. Splittelsen mellom Storbritannia og de øvrige EU-landene på toppmøtet i desember er løfterikt med sikte å stoppe den unionstekningen som har fått så sterkt fotfeste i Brussel. Nicolas Sarkozy ønsker heller ikke å være med på en utvikling der nasjonalstatene må gi fra seg mer selvstyre. Nå er imidlertid Angela Merkel og Nicolas Sarkozy opptatt av å få kontroll over den økonomiske krisen EU har havnet i. Da må alle underlegge seg «det merkelske regimet» som går ut på dramatiske kostnadskutt for å få redusert den offentlige gjelden.

«Selvmordspakten»

I går betegnet nobelprisvinner Joseph Stiglitz det som skjer i Europe som en «selvmordpakt» Han mener det ikke er et spørsmål om euroen bryter sammen, men om når og hvordan. I en slik situasjon kan en gjerne si som EU-motstanderne: «Det er inderlig godt vi er utenfor».  De som har først Europautredningen i pennen vil vel svare: «Det spiller ikke så stor rolle. I alle avgjørende spørsmål er vi innenfor likevel».