Giskes frimodige styringsvilje

Det er Trond Giske som opptrer konsekvent og gir uttrykk for regjeringens «egentlige» syn. De vil beholde TV2 på norske hender, men innser at de ikke har makt til å hindre salg til danske Egmont, som er en drøm av en medieeier,

Kulturminister Anniken Huitfeldt sa i går at hun gjerne hadde sett at TV2 ikke ble solgt, men hun tar til etterretning at det skjer. Liv Signe Navarsete og Kristin Halvorsen mener det samme og støtter Trond Giske som har kritisert salget i tøffe ordelag. Han hevder noe av arvesølvet vårt nå er solgt til den internasjonale medieindustrien og at det vil føre til en sterkere kommersialisering av kanalen.

Ingen vet bedre enn Trond Giske at verken han eller andre i regjeringen har makt til å hindre A-pressen i å selge sin eierandel i TV2 til danske Egmont. For Giske betyr ikke det at han som politiker skal la saken ligge. Giske er kulissens mann. Han har vært på krigsstien internt før han uttalte seg til mediene. Han har vært så tydelig overfor styreleder Harald Norvik at Norvik hevder han fikk inntrykk av at han kunne bli sparket som styreleder dersom han gikk inn for et salg. Norvik kan spillet. Giskes sterke frimodighet og styringsvilje ga Norvik anledning til å ta direkte kontakt med Jens Stoltenberg.  Da ble saken formell. Jens Stoltenberg måtte da svare som sant var at saken ikke var behandlet i regjeringen og at styret hadde frihet til å gjøre det de mente var det beste for selskapet. Jens Stoltenberg opptrer pinlig korrekt i slike sitasjoner. Han er ikke noen Trond Giske.

LO-leder Roar Flåthen mener Trond Giske bidrar til å svekke LOs omdømme med å kritisere TV2-salget så sterkt offentlig. Det bryr ikke Giske seg om. Han sier det han mener – og han har mange med seg. Innad i LO er det også uenighet om saken.

Det er LO som har et forklaringsproblem. De svinger som regel pisken over alle norske eiere som selger til utlendinger. Stein Erik Hagen og Orkla er de som har oftest er blitt refset av Roar Flåthen. Nå gjør LO det samme som de kritiserer andre for. Trond Giske nekter å være med på hulheten.

Er det noen bedrifter som bør ha norske eiere, så er det TV2. Slik ser Trond Giske det. TV2 er båret fram som et samarbeidsprosjekt mellom kapitaleiere og politikere. Det er regjeringen som har vedtatt å opprette en kommersiell allmennkringkaster som konkurrent til NRK. TV2 baserer seg på en avtale med staten fram til 2015. Noe av det siste Trond Giske fikk utført som kulturminister, var å få på plass en avtale som sikret fortsatt drifte av TV2 i den tradisjonen selskapet ar vært drevet de siste 20 årene.

Trond Giske vet at når TV2 nå er heleid av Egmont får det konsekvenser. Alt blir som før i den første tiden. Det er god grunn til regne med at hovedkontoret i Bergen forsvinner når nåværende avtale går ut i 2015.  Alt tyder på at TV2 vil inngå i et nordisk selskap eid av svenske Bonnier og danske Egmont. Det er mulig Telenor også kommer inn på eiersiden. Når det skjer, vil det få konsekvenser for programinnholdet.

Egmont og Bonnier er seriøse, ansvarlige eiere. De er tungt inne i magasin- og bokbransjen i Norge allerede. Egmont er ikke eid av skumle, profitthungrige kapitalister. Det er en stiftelse. Overskuddet blir pløyd tilbake i virksomheten og delt ut til sosiale formål. Egmont er en drøm av en eier for den som er opptatt av samfunnsansvar.

Det er ikke vanskelig å forstå at borgerlige politikere er positive til eller ser helt avslappet på at TV2 havner på danske hender. De er gjerne ikke opptatt av hvilken nasjonalitet eiere har. For LO, SV, Sp og venstresiden i Ap har de alltid vært opptatt av å ha et norsk eierskap i viktige og symboltunge bedrifter.

A-pressen forklarer salget med at de har foretatt et strategisk valg. De vil satse på norske lokalaviser. Derfor har de kjøpt Edda Media for nærmere 1,9 milliarder kroner. Salget av TV2 finansierer dette oppkjøpet.  A-pressen måtte velge, og var krystallklare på at TV burde selges. Til slutt var også LO med på dette. I dag gjør konserndirektør Kirstin Skogen Lund det klart at Telenor heller ikke er interessert i å eie nærmere halvparten av A-pressen. Det kan ende med at svenske Stampen eller Bonnier kjøper seg inn. LO kan altså måtte bli storeier av norske aviser sammen med en utenlandsk eier. Eller så går Roar Flåthen nå i gang med å samle en flokk norske «pengefolk» som kan overta Telenors eierandel. Hvis LO vil, kan de klarer å sikre seg full kontroll over A-pressen.

A-pressen driver risikosport av første klasse. De får nå finansiell kontroll over kjøpet av Edda media, men de skal klare å overtale regjeringen til å se bort fra dagens eierskapslov. A-pressen ar kalt kjøpet av Edda et «hjemkjøp», nesten som en god gjerning de forventer St. Peter krediterer dem for. De kan ikke lenger argumentere med at norsk eierskap er viktig. Det blir for hult.

Regjeringen vil kvie seg for å sette til side en lov for at A-pressen skal få det som de vil. Både Medietilsynet og Konkurransetilsynet har nå saken til behandling. Hvis de legger ned forbud mot oppkjøpet, kan løpet være kjørt for A-pressen. Da kan resultatet til slutt bli at Polaris og A-pressen må dele Edda mellom seg. Da ville vi kunne opprettholde tre landsdekkende medieselskaper i Norge, slik loven om eierskap legger opp til.