Høyres Ole Brumm-politikk ( Ja, takk begge deler) tåler å bli utfordret av Frp som i alle fall innrømmer at de vil bryte handlingsregelen. Alle ser ut til å godta at det er sykepenger og uføre vi vil bruke stadig flere oljemilliardene på, ikke forskning og investeringer i infrastruktur.

Da handlingsregelen ble innført for elleve år siden, hadde den mening. Omtrent samtidig ble oljefondet gjort til et pensjonsfond for gjøre det klart for alle og enhver at oljemilliardene skulle settes av til framtidige pensjonsforpliktelser. Vår naturrikdommer skulle komme alle til gode, for de tilhørte også de kommende generasjoner.  Vi skulle ikke tappe fondet, kun bruke avkastningen.

Det har vært stor politisk enighet om å holde seg til handlingsregelen. Kun Frp har latt være å bry seg med denne begrensingen. Frp har hatt penger til alt mulig. Pipen har nå fått en annen lyd. Frp har nedtonet sin overbudspolitikk og poengtert at de mener handlingsregelen ikke skal være til hinder for å gjøre langsiktige investeringer som kommende generasjoner vil ha nytte av.

I går sa Bent Høie, nestlederen som skal lede programarbeidet i Høyre, at handlingsregelen skal ligge fast. Denne uttalelsen er myntet på Frp. Men hva betyr det?

Hvis oljeprisen blir høy framover, vil milliardene trille inn i oljefondet i rekordfart. Ved å følge handlingsregelen skulle vi da kunne hente flere oljemilliarder inn i økonomien. Da ville det gått helt galt. Handlingsregelen kan ikke lenger brukes som et styringsverktøy.  Det er en rekke parametre som avgjør hvor mange oljemilliarder som kan hentes inn i økonomien før det skjer en ukontrollert overoppheting.  De som vet det best, er ekspertene i Finansdepartementet. De må enhver finansminister og regjering lytte til, men det er politikerne som bestemmer. Økonomisk politikk er nettopp en kombinasjon av fag og politikk.

Når vi har så mange tusen milliarder på bok, kan Norge tillate seg å opptre som et rikt land. Vi har klart å styre oljepengebruken, men vi bruker oljemilliardene på en måte som får utilsiktede negative konsekvenser.

Den høye aktiviteten innen olje og gass, hvor lønningene er høye og behovet for kompetansen er stort, fører til at olje- og leverandørindustrien tiltrekker seg mye arbeidskraft. Det gir et press på lønningene i industrien. «Vi har mislykkes i lønnsoppgjørene siden 1995», sier administrerende direktør i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen til Dagens næringsliv i dag. Vi har hatt en lønnsvekst på 60 prosent de siste 10 årene. Tyskland, som har en av verdens sterkeste økonomier, har hatt en vekst på 30 prosent. Denne utviklingen fører til at norsk eksportindustri taper i den internasjonale konkurransen. Industri-Norge, med unntak av olje- og leverandørindustrien bygges ned sakte, men sikkert.

Det er de bedriftene som går best som danner grunnlag for lønnsoppgjørene. Når frontfagene har sitt oppgjør på plass, som systematisk blir i overkant av det middels lønnsomme bedrifter kan makte, danner det en mal for oppgjøret i offentlig sektor som gjerne blir litt bedre enn i industrien. Slik får vi altså en lønnsutvikling i privat og offentlig sektor som på lang sikt ikke er bærekraftig. Dette er en konsekvens av at vi styrer mye av den kompetente arbeidskraften inn mot gass og olje og at vi henter ut så pass mye oljepenger som vi gjør. Vinnerne blir dagens lønnsmottagere. Taperne blir eksportrettet industri.

Samtidig preges det norske samfunnet av offentlig fattigdom. Vedlikehold av bygninger både i stat og kommune er rene elendigheten flere steder. Ullevål sykehus er en katastrofe.  Det trengs nybygg og rehabilitering for nærmere åtte milliarder.  Aftenposten skriver i dag at enkelte bygninger er dødsfeller for ansatte og pasienter i tilfelle brann.  I Bergen meldte mediene denne uken at skolebyggene forfaller.  Utbygging av jernbanen er forsømt i en årrekke. Mange steder er veiene elendige. Utlendinger rister oppgitt på hodet over tilstanden i verdens rikeste land.

Professor Rögnvaldur Hannesson peker i et innlegg i DN i dag at de offentlige bevilgningene til samferdsel har ligget på omtrent samme nivå de siste 15 årene. Det har bedret seg litt om en tar hensyn til det som har skjedd på kommunal sektor de siste tre årene.  Det som nesten har tredoblet seg er utgiftene til syke- og uførepensjoner. Det er dette vil virkelig bruker oljemilliardene på.

Her ser det ikke ut til at politikerne vil stramme inn. Høyre snakker heller ikke om innstramninger på dette området. Høyre legger seg tett opp til Ap for tiden og styrer unna alt snakk om å kutte i velferdstilbud eller annet som folk kan komme til å reagere på. Høyre framstår som myke og forståelsesfulle. De forstår til og med at folk vil betale mindre skatt. Så det skal det bli, og minst like mye velferd som det Ap lover. Alt innenfor handlingsregelen. Det er ikke mulig. Da er det mer realt som Frp sier, at de ikke vil la seg binde av handlingsregelen og at de vil finne måter å investere i infrastruktur på som ikke vil gi press i økonomien. Professor Hannesson er også inne på dette i sitt innlegg.

«Investeringer i veier kan foretas av utenlandske entreprenørselskapet som kommer ut med utstyr og arbeidskraft og forsvinner etter endt oppdrag.  Slike oppdrag har liten inflasjonsdrivende effekt, skriver han.  Carl I. Hagen var inne på liknende tanker i valgkampen. Å skaffe europeiske anleggsarbeidere jobb, må regnes som en god gjerning for tiden. Norge er et land som har nok av kapital til å investere.  Og det kan være like lønnsomt og mindre risikofylt å investere i infrastruktur framfor å putte mer poenger inn i det skjelvende finansmarkedet.