Rødgrønne direktivforviklinger

Striden rundt vikarbyrådirektivet viser styrken og svakheten ved Jens Stoltenbergs lederstil. Det blir verre å kjøre over dersom en for lenge later som om en kjører en prosess for å oppnå enighet.

Da Aps landsmøte sa nei til EUs tredje postdirektiv, var det utvilsomt en strek i regningen for ledelsen i Ap. De hadde ikke fulgt godt nok med i timen, eller rettere sagt, det som skjedde i deres eget parti.  Ledelsen stolte på at partiet ville følge deres linje. De undervurderte effekten av at det ble drevet et systematisk arbeid for å skaffe flertall for å legge ned veto mot direktivet.

Nå er det samme i ferd med å skje når det gjelder vikarbyrådirektivet. Denne gangen var Aps stortingsgruppe tidlig ute med å si ja til direktivet. Tanken var å sende et tydelig signal til LO og eget parti om at denne saken i realiteten er avgjort.

Det hjelper ikke at det er fagbevegelsen i EU som har kjempet fram vikarbyrådirektivet. Her i landet er LO nå overbevist om at direktivet vil bety flere vikarer og undergrave den norske modellen om faste ansettelser som basis i arbeidslivet, slik det er nedfelt i Arbeidsmiljøloven. LO har gjort kamp mot vikarbruk til en hovedsak.

Nei til EØS

Nei til EU jobber målbevisst mot hele EØS-avtalen. Den er LO for, men når EU-motstandere i LO og Ap maner til kamp mot vikarbyrådirektivet, vinner de fram. Mot Ap -ledelsens råd krever LO at Norge skal reservere seg mot vikarbyrådirektivet. Det samme gjør nå 12 av Aps egen lokallag, blant disse er lokallagene i Trondheim, Oslo og Stavanger.

I Ap har de vært enige om at denne saken skulle avgjøres av Aps stortingsgruppe. Nå er denne enigheten i ferd med å fordunste. Grasrota i Ap krever at partiledelsen er lydhør i forhold til fagbevegelsen og eget parti.

Tidligere har det vært stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen som har frontet ja til vikarbyrådirektivet. I går ble Aps nestleder, Helga Pedersen og utenriksminister Jonas Gahr Støre, sent til frontlinjen. Bakgrunnen var at Liv Signe Navarsete gjorde det klart at Sp vil stemme mot direktivet og gjøre reservasjonsretten i EØS-avtalen gjeldende. SV har inntatt samme standpunkt. Audun Lysbakken har endatil sagt at det kan bli aktuelt å ta dissens. Liv Signe Navarsete vil ikke snakke om dissens nå, men alle som kan lese mellom linjene, forstår at det er det hun mener. SV og Sp gjør seg klare for dissens.

Enighet?

I denne situasjonen velger Støre og Pedersen å kjøre på to spor. De sier vedtaket om å innføre direktivet står fast, og Pedersen legger til:

          Det er jo en kjent sak at det er usemje mellom regjeringspartia i enkelte spørsmål, men eg er viss på at vi skal finna ei god løysing  også no, sier hun i følge Nationen.  

Støre minner om at det de tre regjeringspartiene har vært uenige i flere saker som er vanskeligere enn denne, så han regner med de finner en samlende løsning.

Er det meningen vi skal dele Pedersen og Støres optimisme? SV og Sp har jo alt å vinne på å kreve veto mot vikarbyrådirektivet. De har hele LO og store deler av Ap med seg. De har knapt noe som helst å gi i interne forhandlinger. Direktivet er en gitt størrelse. Det kan ikke Norge ender på. Norge må svare ja eller nei. Eventuelle avklaringer må skje i rettsavgjørelser i ettertid.

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har inntatt en bemerkelsesverdig posisjon i denne saken. Hun hevder det ikke er grunnlag for å hevde at vikarbyrådirektivet vil slå beina under  bestemmelse om innleie av arbeidskraft i Arbeidsmiljøloven og henviser til juridiske vurderinger hun har fått utarbeidet av eksperter på EU-rett. Hun hevder dette er interne arbeidsdokumenter som hun ikke vil frigi. Dette holder ikke. En kan ikke henvise til juridiske vurderinger som en ikke vil offentliggjøre. Dette har ført til at Liv Signe Navarsete sier at hun ikke stoler på de garantier Hanne Bjurstrøm mener hun kan gi om virkningen av vikardirektivet.

De rødgrønne har klart det igjen. En statsråd stoler ikke på en annen statsråd.

Jens Stoltenberg liker ikke å skjære igjennom før det er helt nødvendig. Han vil se om det er mulig å snekre sammen et kompromiss. Han er nok rede til å kjøre over SV og Sp slik at regjeringen kommer ut med en dissens i denne saken. Å sende Jonas Gahr Støre til Brussel med enda et veto, er ikke aktuelt.

Men en kan aldri vite. For hver dag som går, blir prisen Jens Stoltenberg og Ap-ledelsen må betale høyere. Det koster å gå i mot LO. Det koster enda mer å gå i mot en økende gruppe egne partilag. Jens Stoltenberg kan ikke ta sjansen på å lytte mer til sitt eget parti. For det han hører, vil ha han ikke høre.   

Kompromissmakeren Jens Stoltenberg må snart opptre i rollen som sjefen som skjærer igjennom selv om det blir bråk.