De nye rike og de fattige

To tredjedeler av verdens fattige bor ikke lenger i fattige land. Det kan gjøre kirkens diakoni mer politisk kontroversiell.

De fattige her i landet, må regnes som temmelig rike i global sammenheng de som må klare seg for under 1,25 dollar per dag, regnes som fattige. Rundt 50 prosent av verdens 1,37 milliarder aller fattigste bor i Sør-Asia, 28 prosent bor i Afrika sør for Sahara ellers fordeler de seg utover kloden.

Bildet av Afrika som verdens fattige kontinent må nyanseres. Flere afrikanske land har en veksttakt på nivå med India og Kina. Veksten i det sørlige Afrika forventes å øke med over fem prosent i årene framover, mens Europa må belage seg på stagnasjon.

Det er et utviklingstrekk som forsterker seg. De fattige bor ikke lenger i fattige land. 72 prosent av de fattige bor i middelinntektsland (MIC). Det er bare 28 prosent av de fattigste som bor i lavinntekstland (LIC).

Stadig flere fattige befinner seg i land der problemet ikke er mangelen på ressurser, men fordelingen av dem. Dette bør få konsekvenser for bistandsarbeid og kirkens diakoni. I det siste intervjuet Atle Sommerfeldt ga til Bistandsaktuelt før han sluttet som generalsekretær i Kirkens Nødhjelp berørte han denne utviklingen og tok til orde for økt støtte til «organisasjoner som kan bidra til folkelig engasjement rundt omfordeling og legge press på regjeringene i utviklingslandene».  Da er vi over i politikkens verden. Der har Kirkens Nødhjelp vært lenge. I tillegg til tradisjonell nødhjelp og bistand bruker de nå om lag 10 prosent av sine midler til politisk påvirkning.

Politisering

Når kirkens diakoni politiseres, blir en også mer kontroversiell. Det finnes nok av politikere rundt som vil protestere mot at «utlendinger» skal blande seg inn med pengestøtte til det de oppfatter som politiske aktører. Fordelen for Kirkens Nødhjelp er at de er en del av ACT-alliansen hvor 120 kirkelige organisasjoner er medlemmer. I mange land spiller kirkene en viktig rolle i kampen for de svakeste.

I et tradisjonelt «hjelpe-perspektiv» kan verdens fattige tyngre tider i møte. De vestlige land er i krise. Det kuttes kraftig i tradisjonell bistand. FN og andre organisasjoner vil måtte slite mer med å få inn det som trengs når sult og katastrofer rammer.

Ikke alle synses det er noen ulykke om bistandsbudsjettene blir kraftig redusert. De seinere årene er det trukket fram mange eksempler på mislykkede bistandsprosjekter, og det er stadig flere røster i mottakerland som tar til orde for at løsningen ikke er hjelp fra vestlige land, men økt handel og næringsutvikling.

I morgen avholder NHO og Innovasjon Norge «Næringslivets bistandskonferanse».  Her skal statsrådene Trond Giske og Erik Solheim, som ledet en stor norsk næringslivsdelegasjon til tre afrikanske land i november i fjor, forklare hvorfor de mener at business er bedre enn bistand for Afrikas utvikling. Målet er at norske bedrifter skal investere betydelig mer i Afrika i årene framover. Samtidig må Norge i større grad gi støtte til en næringslivssatsing som det er rimelig gode muligheter for å lykkes med. Det handler også om å overføre kompetanse på å drive bedrifter til lokalmiljøer og bedre sette folk i stand til å tjene penger. Enklere sagt enn gjort mange steder, og umulig dersom det ikke tas et oppgjør med korrupsjon.

Business

Løsningen er ikke business framfor bistand.  Det er både og. Verdiskaping i form av produksjon og handel er vesentlig for at et land kan løfte seg selv ut av bunnløs fattigdom.

Den globale kapitalismen har ført til at millioner i Asia, Afrika og Sør-Amerika blitt løftet ut av fattigdommen. Samtidig har det ført til at èn prosent i Vesten har blitt enormt mye rikere og antallet fattige øker faretruende. Det varer ikke lenge før fattige i Europa også trenger regelrett nødhjelp.

Vekst er ingen garanti for økt rettferdighet. Vekst betyr at noen blir rike og det dannes en middelklasse i et land. Det gir stabilitet, men det hjelper ikke nødvendigvis de fattige. Skal kampen mot fattigdommen lykkes, trengs et sterkt demokrati og en vilje til solidaritet innad i et land.  Det handler altså om å påvirke holdninger i befolkningen, gi faktisk hjelp til de som faller utenfor og å utfordre makthaverne til å sørge for rettferdighet.

Kommentar i Vårt Land 13 febr