Portrettintervju i Budstikka

Dagens intervjuobjekt er ifølge Trygve Hegnar en manipulator av rang og en tvers igjennom upålitelig debattant.

Forfatter: Stig Solheim – E-post: stig.solheim@budstikka.no

– Etterpå ble han enda surere! Jeg slo jo tilbake! Meldte han til Pressens Faglige Utvalg og fikk han dømt. Maktmennesker som Trygve Hegnar trenger motstand, og jeg er gjerne terrieren som biter bulldoggen i leggen, sier kandidaten selv. Vi er på vei til Magne Lerø, sjefredaktør i Ukeavisen Ledelse. KFUM står det på taket, i meterhøye bokstaver. «Du kan bare gå rett opp», sier damen i resepsjonen, enda vi er tyve minutter for tidlig. I andre etasje holder visst ingen til, men i tredje huserer Norsk Arbeidsmandsforbund. I fjerde promenerer Programbladet, i femte finnes føde for både kropp og sjel, «Korsets seier» på den ene siden og kantinen på den andre, og så er vi oppe i det høyeste, i sjette. Til venstre ligger avisen Vårt Land, til høyre; reisens mål, Ukeavisen Ledelses redaksjonelle revir, og vi garanterer, burhøns har det ikke veldig mye trangere enn Lerøs disipler. Det er nokså skrint inne i redaktørkottet hans også. Munch-kopien på langveggen, i den grad den kan kalles lang, har han hengt opp igjen etter at den falt ned da bomben gikk av, få kvar-tal unna. På motsatt side henger en surrealistisk akt med tittelen «Håndens bønn», i vinduskarmen står en snusbrun reiseradio og bak den stikker fjorårsutgaven av Clas Ohlson-katalogen museørene frem. Det eneste som skiller seg ut er den høyryggede stolen bak skrivebordet.

– Jeg arvet den etter Helge Simonnæs, sier redaktøren stolt.

Korporlig er han et hengslete langt rakkel med tidvis glødende blikk bak stålinnfattede briller. Ifølge en velorientert kilde er pågangsmot hans største styrke, paret med entusiasme og vilje til å skape en bedre verden. Ifølge en annen informant er han en sjef med så åpen kontordør at det skaper uro i redaksjonen når han unntaksvis lukker den. Ifølge en tredje er det egentlig hipp som happ hva den er, for når Magne Lerø er engasjert, hvilket han ofte er, slår vestlandsglosene tvers gjennom veggen med samme kraft som Hans-Wilhelm Steinfeld når han kaster pølser i drosjekø.

Ifølge en fjerde er Lerø en unik kombinasjon av raushet og gjerrighet, som den ene dagen bevilger ubegrensede økonomiske rammer for årets julebord, for så å trekke medarbeiderne kraftig på januarlønnen hvis det skulle gå med et par glass konjakk mer enn han hadde beregnet. Det mest personlige som finns her inne er en plakat fra filmen «Mission Impossible», med påskriften «Til Magnifico, vill og ukjemmet», og redaktørens kontrafei montert inn der Tom Cruise skulle ha vært. På stolen under ligger en ferdigpakket ryggsekk med et par løpesko på toppen.

– Jeg skal jogge hjem i dag, forklarer redaktøren. Magne Lerø er en sportsmann. Er han på en øy løper han rundt den før han svømmer fire kilometer rett til havs. Til langrennsløp kjører han visst nok med den ene hånden og smører ski med den andre. – Det var kø inn mot start, og skulle jeg overhodet rekke frem til start, måtte jeg gjøre det på den måten, nikker han. Siden har han gått Birken tre ganger til, men aldri vært i nærheten av å merkekravet. Dessuten løper han Sentrumsløpet hver vår.

Han har terget på seg mange flere enn Hegnar. Lisbeth Normann for eksempel, leder av Norsk Sykepleierforbund, skriver dette om ham i Dagens Medisin: «Magne Lerø befinner seg på en egen planet. Han bruker til dels barnslig og usaklig retorikk når han skal kommentere den vanskelige situasjonen for sykepleierne i norske sykehus. Jeg vil gi Lerø et råd; Sett deg inn i sakskomplekset rundt Adecco-skandalen før du begynner å kommentere. Nå er det åpenbart at du ikke vet hva du snakker om!» Nylig var det rådmannen i Bærum og hennes lederstil han tok for seg. «Legg deg flat eller gå av», skrev Lerø, og «De spiller hverandre ikke gode i ledergruppen i Bærum kommune». Det lyder som et ekko av orakelet fra Orkdal, Rosenborgs far, Nils Arne Eggen, men hva kan Magne Lerø om fotball? – Nesten ingen ting, sier han begeistret. Likevel klinket han til med tittelen «Solskjær er ikke verd pengene», da Molde hentet gullgutten hjem igjen.

– Der bomma jeg! Ikke alle mine meninger er like gode. Men jeg holder fast ved at han får altfor høy lønn. Jeg er fascinert av fotballtrenere, fordi de skal overleve i en av de aller mest utsatte lederposisjonene som finnes.

Dette er hva vi ellers vet om Magne Lerø: 57 år gammel, født i Bergen, eldst av seks søsken, oppvokst i Oslo og på Askøy, nærmere bestemt på Follese. Det siste er åpenbart ikke stort å skryte av. Et dypdykk i verdensveven avslører følgende «liste» over «Kjente Follesefolk: Torhild Sivertsen og Trygve Sigvaldsen». Førstnevnte var, som flere av oss absolutt kan erindre, en ytterst presentabel gallionsfigur i 80-tallsbandet Tomboy, i hvilket to av intervjuobjektets tre brødre også spilte. Selv kom han aldri lenger enn til en stusslig tregrepsversjon av «Blowing in the wind», men hvem i all verden går omkring og vet at Trygve «Kviten» Sigvaldsen var fast på A-laget til Brann fra 1946 til -55? noe av det vår mann gjerne putter i seg er puffet ris, rett fra posen, uten noe på. Den som har vært i berøring med stoffet vet at det overhodet ikke smaker noen ting. Under en togstans på Geilo, på vei til Oslo, fikk unge Magne overtalt en venn av seg til å bli med på springmarsj til nærbutikken for å bunkre. Da de kom tilbake til stasjonen hadde toget gått. At de hadde sikret seg en fem liters plastpose med puffet ris må kunne kalles mager trøst.

En kvinne som vet hva hun snakker om har røpet andre av Magne Lerøs handlevaner. En gang kom han hjem med kaffe til to års forbruk, helt uten tanke for at den hadde et års holdbarhet. Familie og venner kunne knapt stikke nesen innenfor døren før de var utrustet med to kilo kaffe på hjemveien, og enda verre ble det da han gjorde tilsvarende innkjøp av Corn Flakes. – Det var da Smart Club åpnet på Slependen at det skjedde. De hadde noen fantastiske tilbud, og jeg fikk en sånn berusende deilig følelse av å ha gjort et kupp! Det var kanskje verst med malingen? – Definitivt. Jeg hadde handlet en pyramide av malingsspann da jeg kjørte ut på rullebåndet fra andre til første etasje. Rykket da bremsene slo inn betød katastrofe. Ti liter husmaling rauset ned og farget hele rullebåndet grønt! Det er muligens det flaueste jeg har vært med på. Stryk muligens. Andre kilder forteller mer enn gjerne at han er sjeldent god på selvskading og bare unntaksvis forstår omfanget av sine skader.

Om han sykler, jogger, går på rulleskøyter eller ski, kolliderer han ustoppelig med hunder og gjess og folk og fe. Likevel er han evig optimist. «Alt i orden!» er hans livsmotto, alternativt «Dette går fint!», Begge avleveres som regel før han overhodet har rukket å kjenne etter om det er sant, til og med da han brakk skulderen. «Alt i orden! ropte han til omsorgsfulle øyenvitner som strømmet til, alt før han hadde fått viklet seg ut av hjuleikene. Hans smerteterskel befinner seg åpenbart i høyde med den himmel han har strebet etter siden han 16 år gammel gikk inn i religiøst ungdomsarbeid hjemme på Askøy og fortsatte grubleriene på Menighetsfakultetet i Oslo før han foretok et noe overraskende sceneskifte til Bedriftsøkonomisk Institutt.

Med slik en bakgrunn er det selvsagt fristende å kalle ham en kristen kremmer, men det blir for lettvint. Det passer ikke heller, for selv etter at han forlot faderhuset og ga seg mammon i vold har han fortsatt å vise omsorg for Herrens minste lam, helt uten hensyn til egen lommebok. – Alt han driver med er underlig lite lønnsomt, nikker en som kaller seg hans venn. – Utallige er de glanspapirbetrukne rikmannsmagasiner, de nederlagsdømte annonsefinansierte gratisavisene og de skakkjørte økonomiske tidsskriftene som han enten har kjøpt opp eller har forsøkt kjøpe. – Jeg har holdt på med veldig mye rart, innrømmer redaktøren omsvøpsløst.

– Det har vært publikasjoner ingen har hatt tro på at det skulle være mulig å få til. Slikt tenner meg. «Det må da være mulig å gjøre noe med dem!» tenker jeg og noen ganger lykkes det. Vi reddet Ny Tid! Det er absolutt et element av idealisme i dette. Jeg liker utfordringen. Å løfte og bære. Forfatterkarrieren har heller aldri tatt helt av. Vi nevner gjerne titler som «Tabber, tull og tankesurr. Norske politikere og ledere i manesjen, 2001-2004», forfattet i tospann med journalisten Dag Håkon Hellevik, «Toppsjefen, vurdert av medarbeidere, fagfolk og lederutvelgere», samt «Lederskap i dag, en håndbok for ledere i kristent arbeid», men ingen av dem solgte vel i bøtter og spann? – Den siste gikk faktisk ganske bra, antagelig fordi jeg var tidlig ute med temaet. Selvhøytidelig er åpenbart et fremmedord for Magne Lerø. Kun når vi omtaler hans lederstil som «lett anarkistisk» får han rynker i pannen. – Jeg tåler godt at folk er uenige med meg, men anarkist? Nei. Jeg lar det gro rundt meg, fordi jeg vil utløse motivasjon og engasjement. Selv om jeg mener og sier og skriver mye om ledelse holder jeg meg ikke med noen klart definert lederfilosofi. Jeg er det motsatte av kontrollfreak, og slik vil jeg at det skal være. Det er altfor mye «styring» blant norske ledere.

Tilbake til sammenstøtet med gåsemor. Da Magne Lerø hadde slept seg opp av grøften og frem til kontoret, innså han at det ble vanskelig å skrive dagens kommentar med brukket kragebein. Først da oppsøkte han motstrebende sitt lokale sykehus. optimismen kom ikke minst godt med da han med egne hender skulle bygge hytte i Vassfaret for noen år siden. Byggherren hadde satt av tre uker til prosessen, de samme tre ukene som Herren valgte å sette alle himmelens sluser vid åpne. Men hytte ble det, og det overrasket visst ingen som kjenner Magne Lerø. Ifølge Lerøs venner, og dem finnes det flere av, er han en målrettet fighter med enorm arbeidskapasitet. Da kameratflokken dro på påskeferie på Voss, puttet de, slik naive 18-åringer alltid har gjort, skolebøkene i sekken, men Magne skilte seg ut. Han leste dem også.

– Jeg var aldri noen lesehest. Dette var et høyst nødvendig skippertak, fordi jeg trengte noen flere femmere, husker han. Energien kommer slett ikke bare han selv til gode. Magne Lerø er en barmhjertig samaritan, alltid rede til å hjelpe andre, med hva det skal være, enten det er grøfting, løfting, snekring, bæring og bygging.

– Han er ikke kjent for nøyaktighet, men arbeidet blir gjort! Magne Lerø er presten som ikke gadd være prest lenger. I stedet ble han adm. dir på Lovisenberg Diakonale Sykehus og i Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, og forlagssjef, for Verbum og Genesis, og informasjonssjef for KFUM/KFUK. Direktør for Vårt Land har han også vært, men så gadd han ikke det lenger heller.

– Jeg arbeidet vanvittig mye i ti år. Så ble vi plutselig uenige om veien videre, i 2009. Jeg ville ikke være med på å bygge ned det jeg hadde bygd opp. Derfor sa jeg opp jobben min, sier han. Og ble redaktør, i samme konsern, med Ukeavisen Ledelse som hovedoppgave. Hver morgen står han opp mellom fem og seks og er på jobben klokken 06.45. Der hensleper han sine dager med å skrive kvasspennede kommentarer om alt hva han måtte få lyst å sette tennene i, og har i løpet av forbausende kort tid rykket opp blant rikssynserne her til lands, som kalles inn når NRK ikke finner passende pratmakere i egne rekker.

«Han er den beste sJefen jeg har hatt og det nærmeste jeg er kommet en redaktør med dysleksi», sier en som vet. «I hans råmanus finnes stavemåter du ikke ante at fantes og som heller ikke gjør det. På førti manuslinjer kan samme navn godt være stavet på fire forskjellige måter.

– Dette må jeg tåle å høre fordi det er sant. Jo dårligere tid jeg har, jo dårligere går det, men slik er det. Jeg må jo akseptere meg selv som jeg er. Nøyaktighet er ikke min sterkeste side hvis jeg ikke må.

I 2003 gikk han Birkebeinerrennet på 5 timer, ingen minutter og 20 sekunder, en tid som ville gitt ham en flott andreplass i klassen kvinner over 65 år og faktisk ikke mer enn et drøyt kvarter bak vinneren, Sigrid Aaen fra Tynset. Andre ganger er han ikke fullt så tett bak de beste, som den gang han stilte til start på et nitti kilometer turrenn med mål i Asker, også kjent som Grenaderløpet, en kjølig søndag vintermorgen klokken 05.00. Rennet hadde imidlertid startet lørdag morgen.

– Det var så underlig stille på startstreken da jeg ankom, kan jeg huske. Kun et par ski sto der, gjenglemt, i grålysningen. Men tro nå ikke at han ga seg over og dro hjem igjen av den grunn. Magne Lerø snøret sin sekk og spente sine ski og gikk sine ni mil i stoisk ensomhet og kom i mål 24 timer etter teten. – Jeg kommer ikke ofte for tidlig til noen ting, sukker han. Da han skulle vie et vennepar et sted i Vestfold havnet han også i kø og kom en time for sent til kirke. Hva sa brura? – Det var heldigvis sol og sommer, så hun var like blid! At redaktør Lerø rekker deadline er antagelig en bekreftelse på at hans gud aldri har forlatt ham. » Jeg er gjerne terrieren som biter bull-doggen i leggen.

 

MAGNE LERØ navn: Magne Lerø. sivilstatus: Gift med Inger-Lise. aktuell fordi: Produserer meninger og analyser om aktuelle saker på løpende bånd. mitt forbilde: Ingen spesielle, og jeg er ikke blant dem som politisk korrekt svarer Nelson Mandela. ordfører for en dag: – Jeg ville reist til Oslo, oppsøkt flest mulige statsråder og bedt dem trekke tilbake 50 prosent av de siste påleggene til landets kommuner. Jeg ville ha innført eiendomsskatt, bedt boligeiere slutte å klage, brukt pengene på de svakeste og økt støtten til frivillig arbeid. best og verst med asker og bærum: – Nær sjøen og marka. Det er plagsomt til tider at folk fortsatt forbinder Bærum med sossete rikfolk. boken jeg aldri glemmer: – «Broene brenner» av Kaj Skagen og Knut Hamsuns trilogi om August. min første forelskelse: – Ei jente på Abildsø skole. Ikke husker jeg hva hun het og jeg sa knapt et ord til henne, men flott var hun. dette bruker jeg penger på: – Jeg liker ikke å bruke penger, men gjør det likevel, på sportsutstyr, lesestoff og lydbøker. det beste ved meg: – Optimisme, engasjement og at jeg er god til å finne løsninger. dette får jeg pepper for: – Jeg er et lyn med støvsugeren, men hun blir aldri fornøyd. Jeg kan gjøre mye ganske fort, men det er så som så med detaljene.

Bildetekst: – EN SKARP PENN: I hvert eneste nummer av Ukeavisen ledelse er redaktøren markant til stede med sine meninger. – LERØ I BRUDD: Med brukket kragebein, for åtte år siden. – PÅ DIREKTEN: I Dagsnytt 18, fra Firenze. – PUSTER UT: I mål etter 10 kilometer løp, for ti år siden. – POLARHELTEN: Etter lang skitur, påsken 2007. – LÆREGUTT: Arbeidsuke i Dagsavisen, 14 år gammel, her på Fornebu. – SOVEMEDISIN: Trygve Hegnars «Hva var det jeg sa» er søvndyssende lesestoff. – JEG OG INGER-LISE: Brudgommen har akkurat stjålet brudens brus. – STOR DAG: Brudgommen taler! I 1977. – ◀ FERIELYKKE: Vilde og bestefar ved Svartehavet.

© Budstikka