Landets redaktører og journalister mener en redaktør skal ha rett til å frita en kilde fra taushetsplikten. Advokat Sigurd Klomsæt og likesinnede skal beskyttes og gjøres urørlige ved å gi politiet et etterforskningsombud. Slik kan vi ikke ha det.

Når en del av landets redaktører nå klager over at tingrettsdommer Finn Haugen har kritisert pressen for etisk sløvhet knyttet til publiseringen av taushetsbelagt materiale knyttet til straffesaken etter terrorangrepet 22.juli og advokat Sigurd Klomsæt er fratatt retten til å være bistandsadvokat, er det grunn til å minne om at den offisielle meningen til landets redaktører er at loven bør endres slik at Klomsæt og likesinnede gjøres urørlige. I høringsuttalelsene til Medieansvarsutvalgets innstilling går både Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag og Den Norske Fagpresses Forening inn for at det skal innføres et lovfestet forbud mot at offentlige og private aktører kan iverksette etterforskning med sikte på å avdekke pressens kilder. I det øyeblikk noen bryter sin taushetsplikt, skal vedkommende gjøres usårbar og uangripelig hvis en redaktør bestemmer det.

Hvis en betrodd medarbeider i Statoil lekker bedriftsinterne hemmeligheter, i en bedrift lekker børssensitiv informasjon eller i et departement lekker at ny skatteendring er på gang, skal det være fritt fram hvis en redaktør sier ok til publisering. 

Når landets redaktører mener de suverent skal kunne sette til side den lovpålagte taushetsplikten som hundretusener har skrevet under på, lider de  ikke akkurat under mangel på å tenke stort om egen posisjon og samfunnsnytte.

Det var kun tre av elleve medlemmer i Medieansvarsutvalget som ville støtte til kravet om etterforskningsforbud som bransjen har ropt høyt om flere ganger. Jeg støttet ikke min egen forenings syn i denne saken. Når utvalget ikke gikk inn for å lage en egen lov for redaktørstyrte medier, var avvisning av etterforskningsforbud og eneansvar for redaktører en sentral begrunnelse.

Riksadvokat Tor-Aksel Bush i sin høringsuttalelse til Medieansvarsutvalgets innstilling hadde tatt til orde for å vurdere å gjøre det straffbart å publisere opplysninger en har skaffet seg ved andres rettsstridige brudd på taushetsplikten. Da det ble kjent dro selvsagt landets redaktørstand til med et saftig forsvar for medienes rett til å publisere lekkasjer. Slik er det i alle demokratier der mediene avslører maktmisbruk, urettferdighet og andre kritikkverdige forhold.  Slik vil det fortsatt være. 

Riksadvokatenes anliggende er økningen i lekkasjer i forbindelse med rettssaker det er stor offentlig interesse for. Politiet hevder at det skader etterforskningen fordi politiet ikke kan garantere at det vitner sier forblir internt. Advokatforeningens leder, Berit Reiss- Andersen mener de stadig voksende lekkasjene truer rettssikkerheten.

Rettssikkerheten og ytringsfriheten er hellig. Like hellig er ikke pressens rett til å publisere rettsdokumenter som retten og aktørene forutsetter er interne inntil en rettssak starter. Her kan lovgiverne komme til å stramme inn hvis utviklingen fortsetter, selv om medieorganisasjonene vil gå motsatt vei.

 

 Innlegget sto på trykk I Klassekampen lørdag 18. mars. Jeg var medlem av Medieansvarsutvalget