Påstander om at norske politikere er småkorrupte øker temperaturen, men det Audun Lysbakken og Kristin Halvorsen holder på med er politikk, ikke korrupsjon.

Bestikkelser og penger under bordet er et gigantisk globalt problem og årsak til mye fattigdom og elendighet. Etter hvert har vi fått et strengt internasjonalt regelverk som skal hindre bedrifter å vikle seg inn i korrupsjon i kampen om feite kontrakter.Statoil klarte for eksempel ikke å holde sin sti ren i Iran, og det første til at Olav Fjell i 2003 måtte gå av som konsernsjef.  Vi har etter hvert fått avdekket flere tilfeller av korrupsjon i Norge også.

Fra en virkelighet der noen tusker til seg penger ved lyssky virksomhet og til det Audun Lysbakken og Kristin Halvorsen holder på med i de departementene de styrer, er det et helt Atlanterhav i forskjell. De har brutt tildelingsreglementet og delt ut penger til henholdsvis selvforsvar for jenter i SVs egen regi og til «Pøbelprosjektet» som Eddie Eidsvåg driver.  Dette har null og niks med korrupsjon å gjøre.

Transparency International

Det var Transparencys International generalsekretær, Guro Slettemark, som ført betegnet det Lysbakken drev med som «politisk korrupsjon». Hun var riktignok ikke helt sikker, men med henvisning til hennes ekspertuttalelse begynte korrupsjonsbeskyldningen å rulle i mediene.  Det tok ikke lang tid før Erling Folkvord kastet seg på korrupsjonstoget, men uten å være sikker. Sikker var derimot BI-professor og korrupsjonsekspert Petter Gottschalk. Venstre-politiker Mikkel Dobloug så muligheten for en plass i mediesolen og anmeldte Audun Lysbakken for korrupsjon. Det var nummeret før «Lysbakken fortsatt på frifot»-oppslag i mediene.

Guro Slettemark sa til Dagbladet at hun ikke hadde noen sterke meninger om hvorvidt Lysbakken skulle etterforskes eller ikke. Det henger ikke på greip. Nå en stør rundt seg med påstander om korrupsjon og noen blir anmeldt, må en i det minste støtte at saken blir etterforsket.

Transparency International er ikke tjent med en generalsekretær som synser i vei om straffelovens bestemmelser i håp om at det skal tjene den gode sak. Det gir organisasjonen oppmerksomhet, men det svekker den seriøsiteten de er avhengig av.

Andres Anundsen (Frp) som er leder for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomiteminne minner om at «korrupsjon er å gjøre noe straffbart for å berike seg selv eller andre» og at «dette er et feilt begrep i denne sammenheng». Juridiske eksperter er av samme oppfatning.

Men noen jurister vil gjerne prøve seg. Stipendiat Birthe Eriksen som jobber med en doktoravhandling om korrupsjon synes det var positivt at politiet tok saken.

– Dersom det er korrupsjon, må noen ha mottatt eller gitt andre en utilbørlig fordel. I Lysbakkens tilfelle kan det tenkes at denne fordelen er kjøp av stemmer eller støtte ved ledervalget i SV, uttalte Eriksen. Så motivet skulle altså være å danke ut Heikki Holmås. Mer spekulativt kan det neppe bli. Vi er ikke helt på Putins nivå her i landet.

Det spørs om Kristin Halvorsen kommer seg unna med anklagen om korrupsjon etter støtten til «Pøbelprosjektet». I følge VG skal Eddie Eidsvåg være en «SV-venn».

«Pøbelprosjektet»

Hva så? Alle politikere gir støtte til prosjekter de er for. De ønsker publisitet om det de gir støtte til. SV trakk fram «pøbelprosjektet» i valgkampen i 2009 og lovet støtte. Hvis det har ført til at noen av pøblene eller deres nærmeste er begynt å stemme SV, har de slått to fluer i ett smekk, både hjulpet unge som har falt utenfor skoleopplegget og skaffet seg nye velgere.

LO sier rett ut at de støtter Ap og forventer at Ap kvitterer med å kjempe for de saker som LO mener er de viktigste. Det tette båndet mellom LO og Ap, bør en ha et kritisk blitt på. Men korrupsjon driver heller ikke de med. Den politiske saken det har luktet korrupsjon av, var to kraftselskapers millionstøtte til Senterpartiets valgkamprofilering av fornybar energi.

Korrupsjon skjer i hemmelighet. Støtte til pøbler og jenter som lærer seg selvforsvar vil gjerne SV ha lyskastere på og medieomtale i lange baner. Dette er politikk. Det de glemte i iveren er en kontroll-og konstitusjonskomite som har fått blod på tann og at riksrevisor Jørgen Kosmos utsendte kommer med lupen og linjalen sin – og mediene og alle de politiske motstanderne.

Kommentar i Vårt Land 12.mars