Trond Giske svinger seg i manesjen som en statskapitalist av beste merke for å redde Telenor. Den slags har indiske myndigheter sans for. De fristes av norske oljemilliarder i bytte mot en løsnings  Telenor kan leve med.

Næringsminister Trond Giske avbrøt påskeferien for å reise til India for å ha møte med Indias næringsminister Anand Sharma og finansminister Pranab Mukherjee. Det var et gode møter, bedyrer Giske. Han sier norske myndigheter selvsagt ikke kan blande seg inn i de vedtak indisk høyesterett eller indiske myndigheter fatter. Det er ingen som mener det. Videre sier han at han har framholdt for indiske myndigheter at det er avgjørende for norske næringsinteresser at man kan regne med forutsigbarhet i avtaler og rammebetingelser. Det samme kunne ministre fra alle land sagt. Men Giske går lenger enn det. Han lover, nei ikke lover, bare antyder, at Norge kan komme til å investere betydelig mer i India om en finner en løsnings Telenor kan leve med. Giske har nemlig et oljefond på lur. «Finn en løsning som Telenor kan leve med, og ring med beskjed om hvor mye oljepenger dere vil låne eller vi skal investere hos dere». Det er ikke det Giske sier, men det er de indiske myndigheter mener de hører.

Uten skyld

Utgangspunktet for den indiske regjeringen er at Telenor er uten skyld i at de har havnet i en situasjon der en investering på 17 milliarder kroner kan bli verdiløs fordi den indiske høyesterett har vedtatt at mobillisensene er gitt på ulovlig vis og skal lyses ut på nytt. De indiske ministrene gjør det klart at de ikke har noe grunnlag for å hevde at Telenor har kjent til den korrupsjonen de er blitt viklet inn i. Telenor har handlet i god tro. Telenor kunne ikke vite at det var en eller flere utro tjenere i regjeringssystemet.

Indisk høyesterett mener lisensene er gitt for billig. Det vil ikke Telenor bestride. De innser at de må betale mer for å kunne fortsette å bygge ut virksomhetene i landet. Telenors anliggende er at det må kunne få legge inn et bud på lisensene uten at investeringen på 17 milliarder anses som tapt. De sikres de 42 millioner kunder de alt har skaffet seg.

Det er regjeringen som har ansvaret for den nye budrunden for lisensene. Det må gjøres på en måte som høyesterett ikke har innsigelser mot. Det blir neppe noe problem. Nå er det politikerne som har ballen. De har ingen interesse av at Telenors datterselskap, Uninor, som etter hvert begynner å bli en kjent merkevare i India, skal kaste kortene. De vil ha konkurranse mellom ulike tilbydere av teletjenester. Derfor er ikke løsningen å lyse ut lisensene på nytt der høyeste budet gjelder. De må på en eller annen måte legge inn noen kriterier som favoriserer Telenor på den måten at de kan regne inn de 42 millioner kunder de alt har skaffet seg.

På høyt plan

Dette er politikk på høyt plan. I mange land er statskapitalismen på framgang. Regjeringer verden over ser det som sin oppgave å gå så langt som mulig å fremme landets interesser. Indiske myndigheter er opptatt av å slå ned på korrupsjon, men de har ikke rigorøse regler som fratar politikerne handlingsrom. De driver ikke med New Public Management i utrengsmål, for å si det slik.

 

 

Indiske myndigheter har ikke noe i mot å koble en løsning med Telenor som totalt sett tjener det indiske samfunnet. Da vil de se denne saken i et større perspektiv. De er opptatt av å få utenlandske selskaper til å investere i landet. De er garantert interessert i å få tilgang på noen norske oljemilliarder.

Dette er også interessant for Norge. Økonomien i India vokser med 6 prosent. Regjeringen har gjort det klart at de vil flytte en del av oljefondets investeringer fra Europa til Asia. Giske vil berede veien for oljefondet i India.

Når Giske først engasjere seg i en sak, er han kreativ, handlekraftig og dristig. Det som en tid så ut til å bli en krise i forholdet Norge-India, akter Giske å gjøre til en vinn vinn-situasjon. Han vil ganske sikkert lansere en «pakke» med økt samarbeid mellom Norge og India han vil hevde pakke parter har mye å tjene på.

Grei skuring

En løsning som er «grei skuring» i India, kan virke mer omstridt her hjemme. Da skandalen ble kjent, var Høyre og Frp raskt ute med å be Giske holde fingeren fra fatet. Dette skulle værsågod Telenor selv ordne opp i.  De reagerte nok ut fra sine politiske ryggmargsreflekser. Trond Giske brydde seg selvsagt ikke med hva de sa. Han kjører på som Telenors redningsmann.

Men å koble en løsning for Telenor med investeringer fra oljefondet, faller nok Høyre og Frp tungt for brystet. Eller kommer de til å bli usikre på sin egen motstand mot staten som sentral næringsaktør?

Giske er handlekraften selv. Om han lykkes med å redde Telenor ut fra hengemyra i India, er det ingen som vet. Om få dager vet vi mer. Lykkes Giske blir Jon Fredrik Baksaas og styreleder Harald Norvik nødt til å bære ham på gullstol inn i selskapets lokaler på Fornebu til full pressedekning. Alt tyder på at det er Trond Giskes dristighet og vilje til omstridte koblinger som kan løse flokene.

Glemt  er konflikten omkring salget at TV2. På Dagsnytt 18 denne uken, var det ikke et fnugg av selvkritikk å spore hos Giske. Han slo kjekt fast at det var Telenor som hadde misforstått hva statlig styring går ut på. Jon Fredrik Baksaas kunne selvsagt ikke protestere på det. Nå driver Giske statlig styring til den store gullmedaljen. Baksaas kan ikke redde seg selv ut av kvikksanden i India. Giske kan. Kanskje.