Krisen i Orkla

Stein Erik Hagens drøm om må bli en industribygger, falt i grus. Nå skifter han ut toppsjefen i Orkla igjen i håp om å bli reddet fra elendige resultater og et forvirrende strategisk løp. I verste fall ender det norsk flaggskipet på utenlandske hender.

I følge Dagens Næringsliv (DN) får Bjørn Wiggen sparken som sjef i Orkla denne uken. Det betyr at styreleder og selskapets største eier, Stein Erik Hagen, for fjerde gang kvitter seg med selskapets toppsjef. Hagens gamle venn og allierte i mange år, Åge Korsvold, som for tiden er nesteleder i styret, skal være påsatt som ny konsernsjef. Det  har skjedd før at Korsvold går inn i en sjefsstilling etter at eierne sparket ut den som hadde stillingen. I 1994 var Per Terje Vold konsernsjef i Storebrand. Han fikk sparken, ikke fordi han ikke hadde gjort en dårlig jobb, men fordi styret mente av Korsvold var bedre.  Nå ser det samme ut til å skje igjen.

Bjørn Wiggen har ikke gjort en dårlig jobb selv om resultatet som fremlegges denne uken, neppe er noe å skryte av. Wiggen har bare vært konsernsjef halvannet år. Han overtok et Orkla som hadde flere problemselskaper i porteføljen og  ble satt til å iverksette Orklas nye strategi. Det er ikke gjort i en håndvending. Nå synes tydeligvis Hagen at det går for sakte.

I fjor høst offentliggjorde Orkla at de skulle bli et rendyrket merkevareselskap. Både den store posten i Rec, aluminiumsselskapet Sapa, Borregaard og hele aksjeporteføljen skulle selges. Så langt er det ikke nye som er solgt. Med en god del milliarder i kassen skulle en kjøpe nye merkevarer. En storhandel lar vente på seg. Det meste er som før. Nå må Hagen vise at han duge. Så langt har han mislykkes som storeier i Orkla.

Lederen av finansredaksjonen i DN, Terje Erikstad, konstaterer at etter at Hagen overtok som styreleder i Orkla i 2006, har en nærmest levert null kroner i avkastning. Dette kan ikke Hagen leve med. Finanskrise og tøffere tider holder ikke som unnskyldning.

For noen år siden snakket Hagen om at han ville bli en industribygger gjennom sin dominerende posisjon i Orkla. Det finnes ingen styreledere for større selskaper i Norge som har hatt en så høy profil på vegne av det selskapet han representerer som Hagen. Han har elsket å snakke i mediene om hva han skulle og gjøre og ikke gjøre. Han har måttet finne seg i offentlige uttalelser om at han ikke har format til å bli den han gjerne vil være.  Han har innsett at han ikke er og aldri vil kunne bli en industri bygger.

Forvalter Jan Petter Sissener spår i DN i dag Orklas undergang. At Orkla klarer å selge de selskapene de ikke vil ha i porteføljen, er det ingen grunn til å tvile på. Det vil de klare i løpet av dette året. Men å kjøpe seg merkevarer er svindyrt. Orkla er  store på merkevarer, men ikke i internasjonal målestokk. Merkevarer er også under press. Kjedene satser stadig sterke på egne billigprodukter som holder høy kvalitet. Sissener tror det er mer sannsynlig at et stort internasjonalt merkevareselskap kjøper Orkla enn at Orkla kjøper seg opp i merkevaremarkedet.  

I så fall ender ikke Hagen opp som landets største bedriftselger. Han solgte i sin tid Rimi som han bygget opp, ut av landet. Deretter solgte han Orkla media som A-pressen nå har kjøpt tilbake fra utlendighet. Nå er han i gang å selge all industrivirksomhet i Orkla. Om tre år er kanskje Orkla en sagablott, og Hagen sitter igjen med en pengesum som forhåpentligvis er større enn den han til ulike tider har handlet aksjer for.

Orkla er i en strategisk krise.  Det beste Hagen kan finne på er å sette inn den han virkelig stoler på, som har vist at han er dyktig og som har handlekraften i behold selv om han er blitt 66 år. Korsvold skal bli Hagens redningsmann, den som skal føre ham trygt i havn, uansett hvor seilasen med Hagen som styreskipper til slutt måtte ende.

Det Hagen har utrettet i Orkla står i slående kontrast til det tidligere konsernsjef Jens P. Heyerdahl presterte. Da Heyerdahl startet som konsernsjef i 1979 hadde Orkla noen hundre ansatte og en omsetning på ca. 300 millioner kr. Da han fratrådte som konsernsjef i 2001 var konsernet vokst til 35 000 ansatte og hadde 45 milliarder i omsetning. Orkla drev med merkevarer, industri, finans og medier. Lønnsomheten var på topp. Men Orkla var et konglomerat. Den slags liker ikke aksjonærer som er opptatt av at aksjonærverdiene  synliggjøres. En god del av dem ville ha bort «konglomeratrabatten» på aksjene ved å  rendyrke selskapet. Jens P. Heyerdahl d.y inviterte til kamp mot de nye eierne der Stein Erik Hagen var sentral. Den kampen tapte han. I 2001 måtte han trekke seg som konsernsjef. Da lå det i kortene at hans nestkommanderende, Finn Jebsen, skulle overta. Slik ble det, men fire år seinere  var Jebsen også ute.

Orkla er et eksempel på at en sterk eierstyring kan virke ødeleggende for et selskap. I følge den rådende aksjemarkedslogikken med aversjon mot konglomerater, har eierne i Orkla valgt riktig. Problemet er at det ikke har fungert i praksis. Orkla har endt opp som et selskap som vingler fram og tilbake. Det er ikke daglig leder som er problemet, men styret som ikke helt vet hva de vil og som har urealistiske forventninger til hva som skal og kan skje innen hvilken tid.