Røkkes beste kort

 Der Røkke flyr farlig i skyene, sørger Eriksen for smart bakkekontakt. 

Det er visst ikke grenser for hva en kan bruke de beste advokatene til. De duger visst også som konsernsjefer for store industriselskaper. Det er Øyvind Eriksen i Aker beviset på, selv om han med 64 poeng plasserer seg i nedre skift av norske toppsjefer.

Da Kjell Inge Røkke tauet inn sin faste advokat i BA-HR for å bli sjef i Aker, var det de som undret seg. 19 år som advokat kunne da vel ikke kvalifisere for en stilling som konsernsjef i en industribedrift? Røkke visste hva Eriksen dugde til. Fortsett å lese Røkkes beste kort

De ulykkelige eurolandene

Det ser ikke ut til at det sosialistiske tankegodset Francois Hollande bærer med seg, gjør særlig inntrykk for Angela Merkel. Eurolandene fortsetter å være i hendene på lånegivere som politisk sett representerer urettferdighet satt i system.

Demokratiet er ikke dødt i EU. Spørsmålet er om det i praksis betyr så mye. Det kan virke som om det er for seint å snu ei EU-skute som i en årrekke har basert seg på å samhandle med privat kapital som kun er opptatt av èn ting, å sikre seg mot tap og maksimere avkastning. Slik kan ikke politikken opptre. Det er det Frankrikes nyvalgte president forsøker å si. Han har vunnet mer gehør for sin alternative tenkning til den politikken som Angela Merkel og Nicolais Sarkozy sto for, enn noen ville trodde for få måneder siden. Fortsett å lese De ulykkelige eurolandene

Solskjær i Røkkes lomme

Det hjalp ikke at Ole Gunnar Solskjær hadde i kontakten sin at han hadde lov til å tenke mer på seg selv enn på Molde. Kjell Inge Røkke skremte vettet av ham og vant til slutt.

Det er mye herlig galskap i fotballen. Toppklubbene baserer i dag sin eksistens på rasjonelle næringslivsledere som lar seg styre av følelser og med jevne mellomrom blar opp millioner, enten fordi de tror at de skal tjene penger eller for at den klubben de støtter, skal bli noe stort som de kan sole seg i. Kjell Inge Røkke, Rune Gjelsten og andre ville gjøre Molde til et eventyr. En liten by på Nord-Vestlandet skulle få et fotballag som banket lagene i alle norske storbyer ned i støvlene og som også kunne vise muskler i møte med de beste lagene i Europa. Kjell Inge Røkke var hektet på visjonen. Han er selv en underdog som har klatret til topps.  Da de lykkes med å taue inn Ole Gunnar Solskjær som trener, begynte visjonene å bli virkelighet. Han leverte umiddelbart. Molde vant serien i fjor og de ligger som nummer to på tabellen i år.  Fortsett å lese Solskjær i Røkkes lomme

Kjøpte stemmer

Den gedigne pengestøtten til Ap og Høyre representerer et demokratisk problem. Det er på tide å sette et tak for hvor mye en person eller organisasjon kan gi i støtte til et parti.

De tre siste årene har Høyre fått 31,1 millioner krone i gaver. Det er en økning fra 9,1 millioner fra perioden 2005-2008. Arbeiderpartiet har i samme periode gått ned fra 29 til 28,2 millioner kroner, viser en oversikt som Klassekampen har utarbeidet. Frp har økt sine inntekter fra 4,2 til 7,5 millioner kroner. Fortsett å lese Kjøpte stemmer

Forventningenes sammenbrudd

Streiken i offentlig sektor og tilbudet til bøndene er ingen arbeidsulykke. Det er en tydelig beskjed fra regjeringen om at norsk økonomi er i fare.

Forhandlingsleder i statsoppgjøret, Arne Johannessen, sier til NRK at det er en gåte for ham at regjeringen vil legge seg ut med sine kjernevelgere; bøndene og de ansatte i stat og kommune. Han synes det er en rar strategi regjeringen har valgt. Johannes er nok bedre til å løse gåter enn han later som. Det finnes ikke noe gåtefullt i dette oppgjøret. Administrasjonsminister Rigmor Aaserød er så tydelig som det går an å være. Staten har tilbudt et oppgjør på lik linje med det de har fått i frontfaget. Mer mystisk er det ikke.

Arbeidstakerorganisasjonene mener tilbudet de har fått er så lavt at avstanden mellom lønningene i offentlig sektor og i privat sektor kommer til å øke. De peker på at man tjener 120 000 mer i gjennomsnitt i det private. De ville bruke dette oppgjøret til å tette igjen dette gapet. Hvor stor forskjellen er når en tar hensyn til jobbsikkerhet og pensjonsordninger, er ikke godt å si.

Foran årets oppgjør var det skapt store forventinger. Derfor har det gått galt. Lederen i fagforeningene har bidratt til å øke, ikke dempe forventningene. Nå må de streike. Men det kommer til å bety fint lite på det endelige resultatet. Regjeringen kommer bare til å gi noe småtterier slik at arbeidstakerne skal kunne si at de oppnådde noe.

I stat og kommune har de altså litt mer å hente på å streike enn bøndene vil oppnå ved brudd og bråk knyttet til jordbruksoppgjøret. Stortinget kommer til å vedta det tilbudet bøndene fikk fra staten. Bøndenes representanter og Senterpartiet håpet de ville få Jens Stoltenberg med på å vedta et bedre tollvern for ost. Det ville bedret konkurranseevnen for norske landbruksprodukter. Stoltenberg avviser dette kontant. Hvis tollen skal endres, er det heller snakk om at den skal ned enn opp, slår han fast.

På kort sikt har regjeringen alt å tape på en streik. Det varer ikke lenge før mediene tauer inn en eller annen omdømmeekspert som kan fortelle at regjeringen er svekket og bør passe på sitt omdømme. Som om regjeringen ikke vet det. For Jens Stoltenberg handler det om hva norsk økonomi tåler. Da må han angripe forventningene hos arbeidstakerorganisasjonen. I en situasjon hvor arbeidsledigheten i Europa brer om seg, lønningene stagnerer eller går ned, kan ikke Norge ha en lønnsøkning som ligger skyhøyt over  våre naboland.

Under hånden fikk bøndene vite at de nok kunne ha beveget staten til å øke tilbudet fra 13 000 til 17 000 kroner. Det var ikke nok. Forventningene var for store. Det er det samme som har skjedde i lønnsoppgjøret som nå endte med streik. Regjeringen kunne selvsagt  tilbud tusen kroner mer. Det ville ikke hjulpet. Avstanden var for stor.

I revidert nasjonalbudsjett heter det at regjeringen regner med en lønnsstigning på 3.75 prosent i år. Dette provoserte arbeidstakerorganisasjonene. De tolket det som om regjeringen grep inn i forhandlingene. Arne Johannessen sier at hvis det er slik det skal være, så kan en like godt legge ned hele forhandlingssystemet.

Forhandlingssystemet i offentlig sektor er det grunn til å diskutere. I det store og hele hjelper det lite å streike i offentlig sektor fordi det er bestemt at oppgjøret nærmest skal være en blåkopi av oppgjøret for frontfagene. Men vi har ikke funnet et bedre system for å erstatte det vi har.

Det er de uheldige virkningene av at Norge stadig blir mer avhengig av olje og gass vi nå ser. Her er det et voldsomt press på lønningene. Den øvrige industrien klarer ikke følge opp. Tradisjonell norsk industri må kaste kortene fordi vi taper i konkurransen på grunn av vårt høye lønnsnivå.  

Regjeringen vil ikke være med på at ansatte i det offentlige skal ha en lønnsutvikling som holder tritt med de som jobber innen olje og gass. De mener det tilbudet de har gitt er fullt på høyden med det butikkansatte og ansatte i vanlige industribedrifter får. Det får holde.

Det blir som regjeringen vil til slutt. De tar heller bråk med bønder og ansatte i stat og kommune før sommeren.  Det er tross alt lenge til neste valg.

Kutt i sykelønnen

I Høyre leker de med tanken om å kutte sykelønna med 30 prosent. Det har noe for seg, men er lite realistisk i disse gode tider og der Høyre er opptatt av å vinne valget.

Programutvalget i Oslo Høyre vil kutte sykelønna med 30 prosent fra første sykedag. Flere Høyretopper sier til Dagsavisen at de støtter forslaget. Det er tvilsomt om det ender med at dette blir Høyres politikk. Først skal programutvalgets forslag behandles i Oslo Høyre. Deretter skal det videre til landsmøtet i mai neste år. Lederen av lokallaget, Nikolai Astrup, vil ikke konkludere, men mener det er rom for å stramme inn noe på dagens sykefraværsordning. Selv om sykefraværet er gått ned, mener han fortsatt det er for høyt. Fortsett å lese Kutt i sykelønnen

Hardere fronter i EU

Den greske venstreradikaleren og «kuttmotstanderen» Alexis Tsipras kan gyve løs på Angela Merkel vel vitende om at både Francois Hollande, Barack Obama og David Cameron mener han har noen gode poeng. Finansfolket og Brussel-byråkratene mener han er en farlig mann.

Angela Merkel er ikke lett skubbe seg på. Hun blir ikke oppfarende av å bli kritisert for den politikken hun står for. Hun nøyer seg med å holde fast på det hun mener. Det var slik de oppfattet henne på G8-møtet i USA i helgen. Der mente alle syv, med unntak av Angela Merkel, at Tyskland må legge bort sitt harde kjør på å kutte kostander og istedenfor bruke penger for å få vekst i økonomien. Det vedtaket som til slutt ble fattet, var passe rundt, men de uttalelsene som Francois Hollande, David Cameron og Barack Obama kom med i full offentlighet, var ikke til å ta feil av. Tyskland ble bedt om å legge om kursen.

Obamas agenda

Statslederne har ulike agenda. For Barack Obama gjelder det å bli gjenvalgt i november. Dersom Hellas går ut av euroen, frykter han et finansielt kaos som også vil ramme USA. Det går sakte framover med amerikansk økonomi, men det er skjøre planter vi snakker om. Det skal lite til før pilene begynner å peke nedover igjen. Da risikerer Obama at velgerne vender seg bort fra ham.

David Cameron er den som ligger nærmest Angela Merkel i politisk syn. Han har selv kuttet kraftig i Storbritannia, noen mener for kraftig. Så langt har veksten uteblitt. Cameron rykter den finansielle krisen i eurolandene vil ramme Storbritannia. Han mener eurolandene må ta skrittet fullt ut og bli en union. Han mener Tyskland må bruke sin sterke økonomi for å holde eurolandene sammen.

Francois Hollande er sosialist og vil endre EU i en retning David Cameron ikke har tro på. Han vil  bruke mer penger for å få opp veksten og kutte mindre i velferdsordninger. Italias president Mario Monti, som selv er økonom og har bakgrunn fra EU-systemet, er et stykke på vei enig med Hollande. Det er også EUs president Jose Manuel Barosso. Han ser at det er nødvendig å bruke mer penger for å få vekst i økonomien. Samtidig vil han at eurolandene knyttes uløselig sammen i en union.

I morgen holdes det et uformelt toppmøte i EU om hva de bør foreta seg for å få kontroll med den økonomiske krisen. Her har Hollande varslet at han vil legge fram en plan som blant annet innebærer at det utstedes et felles gjeldsbrev for eurosonen. Det får Tyskland til å se rødt. Det gikk bare noen timer fra Hollande annonserte sitt forslag til representanter for den tyske regjering slo fast at det ikke blir aktuelt. Angela Merkel nekter å garantere for andre lands gjeld, ja  endatil øke gjelden før finanspakten er vedtatt og sparepakkene gjennomført. Hun vil ikke stoppe på halvveien, slik de har gjort i Hellas. Det er også uklart om Nederland og Frankrike vil kutte slik EU ha lagt opp til.

Bankkrise

Det er en gryende bankkrise på gang både i Hellas og Spania. Markedet ber EU om stabiliserende tiltak. Eurolandene  kan ikke sitte med hendene i fanget i ukesvis framover. Sjeføkonom Knut Anton Mork i Handelsbanken sa til dn.no i går at hele eurosamarbeidet kan ryke dersom ikke Tyskland endrer strategi.

Mens uenigheten brer seg blant EU-lederne, har vinneren av valget i Hellas, Alexis Tsipras, lederen for den venstreradikale koalisjonen Syriza, lagt ut på en rundreise til sine sosialistiske venner i EU. Her høvler han ned EUs økonomiske politikk. Tsipras nekter ikke for at Hellas må kutte kostander og omstille seg. Han nekter midlertid å være med på så harde kutt som EU og Det internasjonale pengefondet har gått inn for. Det mener han vil knuse Hellas. Han tar til orde for en ny politikk i EU der en får kontroll med finanskreftene og der landene får tid til å omstille seg.

Fram til nå har det vært EU mot Hellas. Tsipras forsøker å få det til å handle om solidaritet innad i EU og om å føre en politikk befolkningen er tjent med. Han vinner gehør i en del miljøer og bidrar til å skape større uenighet innad i EU om hvilken økonomisk politikk som skal føres.

Ulike aktører forbereder seg på at Hellas vil forlate euroen. Det kan tenkes at Hellas ikke våger fordi de ikke tar sjansen på det komplette kaos som vil oppstå i eget land. Men EU-krisen er ikke løst om Hellas fortsetter med euroen. Problemet er at eurolandene ikke er villige til å bli et felles land og svekke nasjonalstatene ytterligere. Et land, en regjering, en økonomisk politikk som alle må godta og en felles valuta gir mening. Det vil virke stabiliserende. Men det vil ikke EUs befolkning ha. Og Tyskland vil ikke bruke alle sparepengene sine for å redde eurolandene ut av krisen. Tiden går og tvilen på om euroen lar seg redde, øker.

Solskjærs egeninteresse

Kjell Inge Røke og kompani opptrer som en knute følelser. De vet jo at på toppnivå i fotballen er det egeninteressene som teller for tiden. Ole Gunnar Solskjær har til og med i kontakten sin at han har lov til å tenke mer på seg selv enn på Molde.

 

Det er mye herlig galskap i fotballen. Toppklubbene baserer i dag sin eksistens på rasjonelle næringslivsledere som med jevne mellomrom blar opp millioner, enten fordi de tror at de skal tjene penger eller for at den klubben de støtter, skal bli noe unikt som de kan sole seg i. Kjell Inge Røkke, Rune Gjelsten og andre ville gjøre Molde til et eventyr. En liten by på Nord-Vestlandet skulle få et fotballag som banket lagene i alle norske storbyer ned i støvlene og som også kunne vise muskler i møte med de beste lagene i Europa. Kjell Inge Røkke var hektet på visjonen. Han er selv en underdog som har klatret til topps.  Da de lykkes med å taue inn Ole Gunnar Solskjær som trener, begynte visjonene å bli virkelighet. Han leverte umiddelbart. Molde vant serien i fjor og de ligger som nummer to på tabellen i år.   Fortsett å lese Solskjærs egeninteresse

Alle skylder på Hagen

Orklas problem er ikke Stein Erik Hagen. Han er tross alt ikke annet en representant for det rådende finansmiljøet der fokuset er på kortsiktighet og aksjonærverdier

Leif Frode Onarheim, en av nestorene i norsk næringsliv, mener Stein Erik Hagen bør trekke seg som styreleder i Orkla. I et innlegg i Dagens Næringsliv betegner han Hagen som en «tøff kjøpmann, som har vist at han kan tjene penger, men som «ikke er særlig forutsigbar». Det bør en styreleder for et stort selskap være. Orklas styre har den kompetanse som trengs, i følge Onarheim, men han mener det er et problem at den dominerende eieren også er styreleder. Om Onarheim mener dette på et prinsipielt grunnlag eller om det bare gjelder for Hagen i Orkla, er ikke klart. Vi heller til det siste. Onarheim anbefaler i alle fall at Orkla skaffer seg en sterk og uavhengig styreleder som sørger for at alle styremedlemmer har «lik verdi». Fortsett å lese Alle skylder på Hagen

Der kom mediemomsen

Anniken Huitfeldt har vunne fram med sin «vente-strategi». Nå innser avisbransjen realitetene og godtar åtte prosent moms. De rødgrønne kan innføre mediemoms over hele linjen uten at det blir for mye bråk.

I går gjorde VG det klart at de kan leve med at det blir åtte prosent moms på papiravisen hvis momsen på digitale varianter reduseres fra 25 til åtte prosent. VG hadde ikke sagt det hvis det ikke var klarert med Schibsted. Det gikk ikke mange timene før Mediebedriftenes Landsforening (MBL) gjorde det klart at de også kan godta åtte prosent mediemoms. Styret hadde drøftet saken før påske, men de hadde lagt seg på været med hensyn til å flagge sitt standpunkt. I går måtte de på banen. Fortsett å lese Der kom mediemomsen