Demokrati i skjelvetokter

Markedet og demokratiet har havnet i et basketak der utfallet er åpent. Folk finner seg rett og slett ikke i at urettferdighet brer om seg.

Demokratiet har gått sin seiersgang over verden. Poenget med demokratiet er å stå vakt om retten og sikre rettferdighet. Rettferdighet er nærmest som et menneskelig urinstinkt å regne. Fra tidenes morgen har det vært et krav til de som velges til ledere at de sørger for rettferdighet. Hvis ikke er det over og ut.

Mennesker vil gjøre opprør mot urettferdighet om de har mulighet til det. Det er det som skjer i Europa, demokratiets vugge, i disse dager. Folk finner seg ikke i økt fattigdom og økte forskjeller i samfunnet. De forlanger at demokratiet leverer, at kursen legges opp.  I land etter land blir de som ha styrt de siste årene feid av banen når de er valg.

EU er bygget på ideen om at markedet skal styre mest mulig. Det skal være fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft mellom landene. Det har fungert i flere tiår. Folk har motvillig sett på at EU har fått overnasjonal myndighet, men har akseptert det fordi det har gitt økonomisk vekst for folk flest. 

I klisteret

Nå er det full økonomisk krise. Velgerne i eurolandene oppdager at de sitter i klisteret. De har fått et EU de ikke har bedt om, men som politikerne har prakket på dem. 

Er det noe EU er kjent med, så er det kriser. Eurokrisen førte i fjor til at enda mer makt ble ført over fra nasjonalstatene til Brussel. Nå sier Storbritannias statsminister, David Cameron, og sjefen for den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, at de landene som er med i euroen bare kan glemme å føre sin egen økonomiske politikk. EU må få en regjering som alle eurolandene retter seg etter. Mer av det en økende andel av Europas befolkning er i mot, med andre ord.

I Spania er det nær sagt utålelig at man i Brussel skal vedta en politikk som gjør at 50 prosent av de unge er arbeidsledige. I Helles står nå folk i kø for å få mat så de ikke sulter. Så lenge det er slik, blir det ikke noe mer kutt i offentlige utgifter, sier de som vant valget. De mener de har nådd et elendighetsnivå som er utålelig.

I trilogien om August skriver Knut Hamsun om hva som skjedde da hungersnøden nådde Polden. Da opphevde småkårsfolket både lov og eiendomsrett. Alt som kunne spises,var til alle. Det kan sammenliknes med 100 prosent skatt for de som hadde mest.

Skatteøkninger

Frankrikes nye president, Francois Hollande, vil ikke godta den urettferdighet som er i ferd med å bre om seg. Han vil øke minstelønnen og sikre folk et minimum til livsopphold. Han vil skaffe penger blant annet med å øke toppskattene til 75 og 100 prosent. I USA er de allergiske mot skatter. Men Barack Obama mener nå forskjellene mellom rik og fattig er blitt utålelige. Han går til valg på at de rike skal betale mer skatt. Dypest sett handler det for Hollande og Obama om å sikre stabilitet og demokrati.

I økonomiske krisetider er det ikke slik at nøkkelen er på pøse på med mest mulig folkestyre. I California har de satset på folkeavstemninger der alle skatteøkninger og forslag om kutt er blitt avvist.  De endt på konkursens rand. Men det var tross alt folket som hadde ansvaret.

Folket sliter med hvem som skal gjøres ansvarlig for elendigheten. De som kan sparkes, er sparket eller blir det nok i neste valg. Pessimistene sier det ikke nytter å kaste den sittende og velge en ny regjering. Det er markedet, finansaktørene og systemet som rår. Det blir som EU vil, for de regner ikke med at noen land vil våge å droppe euroen eller melde seg ut. Det blir sett på som det reneste harakiri.  

Selv om Norge ikke er medlem av EU, er vi gjennom EØS-avtalen i praksis 80 prosent medlem. Vi gjør som EU befaler. «EØS-loven» handler om at markedet skal styre og politikerne holde seg unna. Det politiske flertallet mener det fungerer bra. Men i en tid hvor EU ligger på sotteseng og det knapt er noen i landet som piper om at Norge bør bli medlem, forbereder EU-motstanderne seg på et voldsomt angrep på EØS-avtalen fordi den baner vei for markedet og skyver unna demokratiet. Det er i LO det første slaget om mer demokratisk styring skal skje. 

Kommentar i Vårt Land 14.mai