Barn –ikke minivoksne

Når barneombudet snakker om at barn må få være med på audition for å ansette lærere, har han sporet av og glemt at det er mye i voksenverdenen barn ikke trenger å ha peiling på

Barneombud Reidar Hjermann pakket seg før helgen ut av kontoret. Det er like greit. Han har fylt kvoten for frimodige utspill, hvorav en del av dem ikke har hengt på greip. Det gjør ikke hans siste ide om at barn må få være med i prosessen når nye lærere skal ansettes. Han sier til NRK at skolene bør arrangere en audition ved læreransettelser. Han mener barna kan se andre ting enn de voksne og at rektor kan sette seg i et hjørne for å observerer hvordan samspillet fungerer.  Fortsett å lese Barn –ikke minivoksne

Stanghellianismen

Etter at Harald Stanghelle må ha ytret seg nærmere hundre ganger om 22. juli, virker det som om han har ”ment seg inn” i diagnosen «temporær medial politisk hang up».

Harald Stanghelle er en drivende dyktig redaktør og en skarpskodd analytiker. Han begynte å skrive få år etter han kunne stå på egne bein, drev lokalavis som barn og hadde ikke tid til noe annet enn folkeskolen. Som leder for Norsk Redaktørforening er han endt opp som førerhund for landets redaktørkorps og som NRKs mest benyttede kommentator. Fortsett å lese Stanghellianismen

Pengemakt som dreper mangfold

Den nye Schibsted­-avisen vil etter hvert ta form. I Bergen vil den i midlertid fortsatt hete Bergens Tidende med mye godt lokalstoff. I pur egeninteresse kan Schibsted også komme til å ta kverken på hele bransjens NTB.

Redaktøren i Aftenposten, VG, Bergens Tidende, Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen holder hardnakket fast på at det er de som bestemmer hva som skal komme på trykk i deres avis. De har helt rett. Disse avisene er imidlertid med i Media Norge som Schibsted eier med hud og hår. Avisene driver for tiden med vel 600 000 kroner i overskudd, men Schibsted er bekymret. Opplaget faller og noe må gjøres. Derfor har de satt i gang prosjektet «RP15» der målet er å redusere kostandene med mellom 450 til 700 millioner kroner innen 2016. Det betyr at hundrevis av stillinger må bort. Fortsett å lese Pengemakt som dreper mangfold

Stanghellianismen

Etter at Harald Stanghelle må ha ytret seg nærmere hundre ganger om 22. juli, virker det som om han har pådratt seg diagnosen «temporært medial politisk hang up».

Harald Stanghelle er en drivende dyktig journalist, en skarpskodd analytiker og en av landets fremste redaktører. Han begynte å skrive få år etter han kunne stå på egne bein, drev lokalavis som barn og hadde ikke tid til noe annet enn folkeskolen. Som leder for Norsk Redaktørforening er han endt opp som førerhund for landets redaktørkorps. Stillingen som politisk redaktør i Aftenposten er landets viktigste kommentatorstilling. I fem år fra 1995 var politisk redaktør i Dagbladet. Da trakk Arve Solstad seg tilbake som politisk redaktør, og Stanghelle ble satt til å føre Dagbladets sterke kommentatortradisjoner videre.

I Aftenposten forsøker han å kombinere Dagbladets intellektuelle, maktkritiske kommentartradisjon med bestrebelsene på å virke samlende, som representant for «det store vi». Dagbladet står i en «hugge til»-tradisjon. Aftenposten preges til tider av «på den ene siden, på den andre», som det ble sagt om «tanta i Akersgata».

I sin dekning av 22. juli har Harald Stanghelle kombinert disse tradisjonene. Han bestreber seg på at det han skriver skal virke klokt, samlende og avklarende. Det er liksom Aftenposten som er best på å fortelle hvordan ting egentlig henger sammen og hva man til slutt tross alt må ta mest hensyn til.  Men til tross for Stanghelles bestrebelser på å virke objektiv, har han i praksis spilt rollen som en av flere aktører i kampen for at Anders Behring Breivik skal få det som han ønsker seg, å bli kjent tilregnelig, eller sagt på en annen måte, at flertallet skal få det som de vil, at han skal dømmes til straff.

Harald Stanghelle har ved flere anledninger fremhevet pressen avgjørende rolle i denne saken. Uten pressen hadde det ikke blitt to nye psykiatere. Hvis det skulle ende med at Anders Behring Breivik blir kjent tilregnelig til slutt, kan det jo være noen foreslår at det skal avdukes en minneplate med navnene til Harald Stanghelle og Anders Gievær i VG på et egnet sted der mediefolk ferdes.

Når en redaktør engasjerer seg i ukesvis for å få oppnå et bestemt resultat i en straffesak, er det jo grunn til å stille spørsmål om hvorfor det er så viktig. Andre meninger enn Stanghelles har i praksis måtte vike plass i Aftenposten. Da det ble kjent at aktoratet ikke mente det var nødvendig å oppnevne to nye rettspsykiatrisk sakkyndige, skrev Aftenpostens rettskommentator, Inge D. Hansen at det var greit, for slik kom det til å bli. Han forsøkte å forklare hvorfor jusen er som den er. Siden har vi ikke hørt mye til ham. Han har skrevet en og annen kommentar på nettsidene til Aftenposten. Det virker som han har passet godt på å ikke klusse til det løp Stanghelle har lagt opp. 

Når man skal oppnå et bestemt resultat, er det viktig å rive ned autoriteten til de som mener noe annet enn en selv. Det er slik meningsdannelsen skjer i samfunnet. De første som skulle diskrediteres, var Synne Sørheim og Torgeir Huseby. De ble utsatt for den hellige ensidighet. Kritikken var så sterk og ensidig at de i avisenes kommentarfelt ble beskrevet som noen «surrete tullebukker». De neste som skulle tas var Rettsmedisinsk kommisjon. I mediene ble de nærmest latterliggjort fordi de hevdet de var blitt avlyttet. Det hadde de på rett og vis rett i. I følge Stanghelle er kommisjonens autoritet så pass svekket at domstolen ikke bør legge vekt på at de har godkjent Huseby/Sørheims rapport, men underkjent rapporten til Aspaas/Tørrisen. I aktors prosedyre i går fikk den rettsmedisinske kommisjon sin oppreisning. Her var det ingen kritikk, men kommisjonenble fremhold som en vesentlig kilde for den konklusjon påtalemyndighetene har trukket.

Det er denne uken Stanghelle for alvor har skeiet ut. Da kom han trekkende med et løsrevet sitat fra et intervju Torgeir Huseby kom med for noen år siden der han uttalte at «en person som er strafferettslig utilregnelig må framstå som åpenbart psykotisk for alle og enhver». Er dette et juridisk argument, et bevis for at Huseby er en surrekopp, forsnakket han seg i avisintervjuet eller har journalisten misforstått?

Stanghelle bruker dette om er retorisk grep rettet inn mot opinionen, en opinion som Cato Schiøtz, som har ført flere saker for mediene og Norsk Redaktørforening, mener må få være tungen på vektskålen hvis retten er i tvil. Fullt så tvilsomt som da Dagbladet leide inn sin egen advokatforbindelse for å mene at Johas Gahr Støre var inhabil, er det ikke. Men Schiøtz står ubehagelig nær pressen. Og samme dag som prosedyren skulle avgis, kom meningsmålingen som det nå var beredt grunnen for. 75 prosent mener Breivik er tilregnelig og 10 prosent mener han er utilregnelig. Da burde saken være biff, i følge Schiøtz.

Stanghelle kunne ellers fortelle denne uken at den slags merkelig adferd som moren til Breivik hadde observert, sannsynligvis ikke var noe  annet enn hverdagskonflikter som oppstår når en tredveåring flytter i hus med mammaa igjen. Huseby og Sørheim, de eneste som har snakket med henne, må a misforstått. Psykiatere er da ikke guder, må vite.

I går ga Stanghelle seg den spekulative retorikken i vold. Han gjentok den tanken som slo ham i Debatten på NRK sist torsdag. «Hvis terroristen hadde vært en islamist på ville veier, hadde vi neppe forsøkt å forstå ham med et kobbel psykiatere som sjelstolkere. Snarere hadde vi lett etter forklaringen i fanatisk ekstremisme og religiøs -politisk villfarelse. Slik er det imidlertid ikke når massedrapsmannens bakgrunn finnes i et småborgerlig Skøyen hjem. Da klamrer vi oss til psykiatrien som en naturlig vei til forståelse», skriver Stanghelle.

Han mener altså å vite at hvis Huseby og Sørheim hadde møtt en muslim de skulle vurdere, ville de begynt å lese om terrorister og ikke vært særlig opptatt av diagnoseskjemaene sine. Eller Stanghelle mener kanskje at retten ikke ville  brydd seg med å oppnevne psykiatrisk sakkyndige i det hele tatt?. 

Hvor tar han det fra? Svaret er: Fra sin egen vrangforestilling om at de som ikke ser verden med den slags politiske briller han har sett verden med så lenge han har kunnet trakter en skivemaskin, og da var han ikke gamle tassen, de ser ikke verden slik den egentlig er. Det er den politiske forståelsesrammen som er rett. Basta. Det er slik han er trent til å se verden. Aspaas og Tørrisen forsøkte å bygge bro mellom politikk og psykiatri. Deres diagnose står ikke spesielt sterk.

I dag skriver Stanghelle at «aktoratet bygger sin straffepåstand på tiltroen til to psykiateres kliniske skjønn Slik gjøres to psykiatere til dommere uten kappe». God retorikk med populistisk snert, men ikke mer enn det. Om Stanghelle vil fortsette sommeren igjennom i håp om å kunne påvirke dommerne ytterligere, er ikke godt å si. Hvis han ikke vil anstrenge seg for å forklare leseren hvorfor det blir som det blir, hvorfor vi har den lovgivingen som vi har, hvilke verdier og avveininger den bygger på, kan han la Inge D. Hansen påta seg denne pedagogiske oppgaven.

Tilslutt må vi svinge innom VGs redaktør Hanne Skartveit som naturlignok både mener og føler mye i denne saken. Hun skriver i dag at «Aktorene viste overraskende stor tvil da de påsto at Anders Behring Breivik er utilregnelig. Det kan nesten virke som om de håper at dommerne kommer til motsatt konklusjon»

Tror hun det er slik, at Svein Holden og Inga Bejer Engh, på kammerset snakker om at de håper Anders Behring Breivik blir dømt til straff, at det blir tydelig for alle og enhver at de har tatt feil?

Selvsagt ikke. Dette er retorikk. Det er ikke første gangen VG forsøker å dikte opp virkelighet. Hanne Skartveit har da ikke evner til å lese hva andre tenker. Det var det Anders Behring Breivik som mente han hadde siden han hadde drevet så mye med salg. Vi som skriver faller til tider for fristelsen til å late som vi vet,  for vi har jo skrevet så mye. Da forteller vi mest om oss selv, om hvordan vi ønsker virkeligheten skulle ha vært. Men tilregnelige er vi hele bunten. Det er menneskelig både å drømme, synse og ønske seg en annen virkelighet.  

Med i gruppen selvoppnevnte skarpsynte hører også Per Egil Hegge som for øvrig ha tatt et herlig oppgjør med ekspertveldet i en bok som kom ut for vel en måned siden. Han skriver i Dag og Tid at «barske teikn tyder på at det skal mykje til før den eine av dei to domarane, Arne Lyng, går med på at attentatmannen ikkje er tilregnelig». Hegge har et skarpt blikk, men det kan jo være han også har fått øye på det han helst ville se.

Exit Bernander

John G. Bernander slutter sannsynligvis i NHO fordi han mistet motivasjonen og ikke har guts nok til å ta de kampene som er i emning. Han måtte ikke slutte.

John G. Bernander forsøker å gjøre det så normalt som det kan gjøres, at han slutter i NHO etter tre år. Det er det jo ikke. Tre år er for kort tid selv i et børsnotert selskap i et marked i stor endring.  Normal regjeringstid for en NHO-sjef er i alle fall syv, åtte år. Bernanders begrunnelse for å slutte er at han har fått et tilbud om å være med gamle venner i selskapet Viking Heat Energies for å utvikle og selge en liten varmekraftmaskin.

-          Du kjører varme fra ulike fornybare kilder inn, og ut får du varme og fornybar elektrisitet. Lykkes vi med dette, har man et stort globalt marked, sier Bernander til Aftenposten. Fortsett å lese Exit Bernander

Sannsynlig utilregnelig

Det er ført godt argumenter i retten for at Anders Behring Breivik er utilregnelig. Derfor skal det mye til for påtalemakten til å ombestemme seg og slå fast at tvilen likevel ikke skal komme tiltalte til gode, skriver redaktør Magne Lerø.

Hadde retten skulle tatt stilling til hvem de mener argumenterer best for sin diagnose, Synne Sørheim og Torgeir Huseby, som går for utilregnelighet, eller Terje Tørrisen og Ragnar Aspaas som mener han er tilregnelig, ville det vært et åpent spørsmål hva retten ville landet på. Det er ikke dette retten skal ta stilling til. Når to rettspsykiatere har konkludert med at han er utilregnelig, den rettsmedisinske kommisjon  har stilt seg bak deres konklusjon, de to har forsvart sin rapport i retten, det etter hvert har dukket opp flere psykiatere som har gitt dem støtte og flere eksperter står fram og sier de er usikre på om Breivik er tilregnelig, skal retten kunne anse det som bevist at han er tilregnelig. Hvis ikke skal han dømmes til behandling fordi han må anses som utilregnelig.  Det holder ikke med sannsynlighetsovervekt. Retten skal være sikre, tvilen skal være praktisk talt ryddet av veien, for at vi skal kunne dømme noen til straff. Slik er rettsreglene.

Det spiller ingen rolle hva Anders Behring selv mener.

Rosenqvists tvil

Det gikk ikke mange dagene etter 22.juli før det var etablert som en sannhet i opinionen at Anders Behring Breivik var tilregnelig. Flere psykiatere medvirket til dette, blant dem var rettspsykiater Randi Rosenqvist  som i mange år har vært leder for den rettsmedisinske kommisjonen.

Allerede fem dager etter terrorhandlingene uttalte hun at ut fra opplysningene som da var kommet frem i media, så hun det ikke som sannsynlig at Breivik ville bli erklært strafferettslig utilregnelig.

– Ut fra hans atferd fredagen 22. juli så fremsto han verken kaotisk, ulogisk eller fragmentert, uttalte hun til Dagsavisen. Hun er ansatt ved Ila og er rådgiver for direktøren. I den forbindelse har hun hatt et par korte samtaler med Breivik og konkludert med at han ikke er psykotisk.

Hun uttaler seg altså først offentlig og får deretter sitt syn bekreftet ved å snakke med ham.  Hun er en av dem som i løpet av rettsaken må ha kommet i tvil. Lørdag uttalte hun til Aftenposten at hun ikke tror Breivik har en paranoid schizofren diagnose, men at hun ikke har tatt stilling til om han har en psykose eller om han er utilregnelig. 

Synne Sørheim og Torgeir Huseby startet med å undersøke en forbryter som opinionen og en rekke psykiatere for lengst hadde erklært tilregnelig. De har ikke har noen som helst interesse i saken eller prestisje å forsvare. De brukte sitt beste faglige skjønn. Det kan selvsagt ikke utelukkes at to av våre fremste rettspsykiatere tar feil.. Det er de som mener de ble «satt ut» av grusomheten 22. juli slik at de fikk svekket sin dømmekraft. Det avviser de selv fullstendig og henviser til at de har mye erfaring fra å snakke med farlige forbrytere. Den mest tungtveiende kritikken de utsettes for er at de ikke har fått med seg hvor vanlig det er i enkelte miljøer å være som Breivik. De hører terrorforskere  og spesialister på høyreekstreme miljøer beskriver de holdninger disse miljøene preges av. For dem er det ikke politikk det dreier seg om. De er overbevist om at den de har foran seg en mann det har klikket for. Han er beruset av vold og den rollen han har tildelt seg selv i kampen for å redde Europa. Psykosene kjenner man igjen når man møter den, argumenterer de med og viser til sin  årelange praksis.

En folkefiende

Da Sørheim og Huseby la fram sin rapport, ble de i offentligheten gjort nærmest «utilregnelige». Det var som om Ibsens «En folkefiende» utspilte seg like foran øynene på oss. Deres «fakta» ble opplevd som utålelig. De fratok jo det politiske og folkelige Norge den forklaringsrammen som var etablert for dens største tragedien som hadde rammet oss siden krigen. Vi hadde gått i blomstertog og tatt avstand for alt som smakte av Breivikske holdninger.  At dette skulle være en syk manns verk, passet ikke inn. Det var en politiske ekstremist vil hadde å gjøre med. Det handlet, det skulle handle om politikk, ikke psykiatri. Slik skulle det ikke gå.

En av de som insisterer sterkest på at det er politikken, ikke psykiatrien som må være forståelsesrammen for Anders Behring Breivik, er Aftenpostens politiske redaktør, Haralds Stanghelle. I dag skriver han at Sørheim og Huseby ikke en gang er i stand til å tolke det moren forteller riktig. For den rettsmediske kommisjon er det avgjørende å reflektere over de adferd endringer moren observerer. For Stanghelle handler det om hverdagskonflikter som lar seg forklare uten hjelp fra psykiatrien.

Det er nettopp i dialogen, tett på personen, tett på i tid og uten at den det gjelder har fått anledning til å ta inn over seg omgivelsenes reaksjoner, en ha best forutsetninger for å stille en korrekt diagnose.  Breivik er en notorisk løgner, en bedrager og en manipulator. Hans store mål har vært å få de to sier psykiaterne til å erklære ham tilregnelig. For ham har alt dreide seg om å lure alle som har observert ham etter at han fikk diagnosen utilregnelig. Hva  Breivik har sagt til Tørrisen og Aspaas er langt mindre verd enn det han sa til Sørheim og Huseby. Det er det den rettsmediske kommisjon sier.  At det er en kvalitetsforskjell på de to observasjonen, burde det ikke være vanskelig å innse. De er såpass betydelige at Aspaas og Tørrisens rapport ikke ble godkjent av den rettsmediske kommisjon.

Det er nødvendig å gjennomgå rettspsykiatriens plass i norsk strafferett. Det er også gode grunner til å vurdere om vi skal trekke grensen mellom tilregnelighet og utilregnelig på en annen måte i dag.  Psykiatrien har bidratt til å humanisere rettsvesenet. Vi straffer ikke de som er syke. I det minste må det tas hensyn til dette ved straffeutmålingen. Breivik er kanskje et slikt grensetilfelle. Breivik skal imidlertid dømmes etter dagens lover og rettspraksis.   

Alle mot Merkel

En hel verden ber Angela Merkel tvinge tyske skattebetalere til å redde euroen og sikre verdensøkonomien. Det kommer ikke til å skje med mindre tyskerne mener det er i deres egen interesse.

I dag møtes de 19 landene i verden med sterkest økonomi i tillegg til EU til det såkalte G20-møtet. De kommer til å samle seg om en innstendig oppfordring til Tyskland om å redde euroen. Det samme skjedde på G8-møtet som ble avholdt for vel en måned siden. Da var Barack Obama, Francois Hollande og David Cameron usedvanlig tydelige på at Tyskland har et spesielt ansvar for å sikre at verdensøkonomien ikke rakner. Det de mener, men ikke sier rett ut, er at de tyske skattebetalere skal garantere for at euroen ikke kollapser. Fortsett å lese Alle mot Merkel

«Skyting pågår» enda en gang

Øystein Mælands godkjenning av politiets innsats 22.juli, våger ikke regjeringen stille seg bak. De posisjonerer seg for kritikk fra «22.juli-kommisjonen».

I forbindelse med stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet som ble lagt fram fredag, posisjonerer regjeringen seg for kritikk mot politiets innsats fra «22.julikommisjonen».  Det som står i meldingen, ble i flere medier tolket som om regjeringen ikke var fornøyd med politiets granskning av egen innsats 22.juli. Denne granskningen ble ledet av Olav Sønderland og konkluderte med at politiet ikke hadde gjort noen klare feil. De pekte på alternative valg, men kunne ikke med sikkerhet slå fast at dette hadde gitt et bedre resultat. Ingen ble gjort ansvarlige for beslutninger som var feilaktige. Politidirektør Øystein Mæland har beklaget at politiet ikke kom tidligere til Utøya. Men Mæland er ikke konkret med hensyn til hva han beklager. Han trekker ikke fram feil som ble gjort, men  argumenterer for de valg politiet gjorde denne dagen. Fortsett å lese «Skyting pågår» enda en gang

Statrådsbytte i fortvilelse

Liv Signe Navarsete topper laget og utpeker en syndebukk i håp om at det får skuffede velgere til å komme tilbake selv om politikken skal være den samme.

Det betyr fint lite om et parti skifter ut en statsråd med mindre det er åpenbart at statsråden ikke holder mål. Magnhild Meltveit Kleppa og Lars Peder Brekk har ikke utmerket seg ved å ha gjort en dårlig jobb. Slik sett er det ikke er naturlig eller nødvendig statsrådskifte som skjedde i går. Fortsett å lese Statrådsbytte i fortvilelse

Smart av Huitfeldt

Anniken Huitfeldt er ikke overbevist om at det som tjener Schibsted og de største forlagshusene er det som på sikt tjener avisene og bøkene. Derfor gjør hun lurt i å legge seg i ventemodus.

Bokbransjen er entydige på at de ønsker en fastprislov for bøker. De mener til og med at det haster. Kulturminister Anniken Huitfeldt er ikke sikker. Først vil hun vite mer om hvordan markedet for ebøker virker. Det har hatt en særdeles trang fødsel her i landet fordi de store forlagshusene som eier det meste av bokhandleren, ble for opptatt av å sikre bokhandlerkjedene en rolle i salg av ebøker. Slik vil det nok ikke bli på sikt, men det er lov å prøve. Fortsett å lese Smart av Huitfeldt