Når det gir samfunnsmessige tap å importere arbeidskraft, skulle en i det minste tro nordmenn som ønsker det kan få jobbe mer.

Etter at Statistisk Sentralbyrå (SSB) for vel en uke siden la fram en rapport som viser at all form for import av arbeidskraft i det lange løp fører til en minus i samfunnsregnskapet, har vi fått tilløp til en debatt om noen viktige spørsmål når det gjelder utviklingen av det norske samfunn. Da Frp for første gang foreslo at det skulle lages et samfunnsregnskap som kunne fortelle hva innvandringen kostet, ble det er rabalder uten like. I fjor la Brochman-utvalget fram sin innstilling som viste at store grupper innvandrere bidra lite til verdiskapingen og belaster velferdsbudsjettet mer enn nordmenn flest. ”Hva var det vi sa”, kunne Frp si da. Det var nå i ferd med å bre seg den oppfatning at det lønner seg for samfunnet å importere arbeidskraft med høy kompetanse, mens asylsøkere og innvandrere fra den tredje verden gir minus. Når SSB-rapporten konkluderer med at all import av arbeidskraft i det lange løp gir minus, er det fordi de norske velferdsordningene er så pass rause.

SSB-kritikk

SSB fikk tre typer reaksjoner. Siv Jensen (Frp) var raskt ute og krevde en strengere innvandringspolitikk. Olje- og energiminister Ola Borten Moe fnyste av SSBs regnestykker og mente det er lønnsomt for å importere arbeidskraft når det trengs. Lederen av tankesmien Civita, Kristin Clemet, kritiserte også forenklingen i SSB-rapporten og poengterte at problemet ikke er import arbeidskraft, men at de norske velferdsordningene er for gode.

Det er ingen grunn for å mistenke SSB for å være ute i et spesielt ærend i denne saken. Kaldt og rolig beregner de konsekvensen av de utviklingen som skjer og den politikken som føres. Om SSB tar feil, er en annen sak. De får i tilfelle andre forskere påvise. Det er ingen grunn til herje med SSB på politiske premisser. Det er null poeng å skyte budbringeren fordi han kommer med et budskap en ikke liker.

EU er bygget på prinsippet om fri flyt av arbeidskraft. Gjennom EØS-avtalen er Norge bundet til å la andre EU-borgere søke jobb her i landet dersom de er kvalifisert. Tanken bak fri flyt av arbeidskraften er at arbeidstakere flytter rundt der behovet for arbeidskraft er størst. Vi vil trenger mye arbeidskraft i Norge, fordi de offentlige tjenestene er bygget ut sterkere enn i de fleste land og fordi vi ikke er rammet av den nedgangen som preger Europa. Importen av arbeidskraft vil øke i årene framover. EØS-avtalen hindrer oss til å sette en stopper for det.

Norge kan ikke bruke SSB-rapporten som et argument mot innvandring. Mennesker som blir forfulgt, får opphold fordi de trenger beskyttelse selv om det ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Velferdsordninger

Vi kan selvsagt føre en debatt om bærekraften i de norske velferdsordningene, men den bør ikke knyttes til import av arbeidskraft. Og det er all mulig grunn til så skjerpe kravene for å kunne bli varig uføretrygdet på heltid.

I den grad SSB-rapporten kan brukes til noe, så er det til å skape økt bevissthet om hvor avgjørende det er å benytte maksimalt den arbeidskraften som vi faktisk har i landet. Arbeidsmiljøloven legger for strenge begrensninger på de som gjerne vil jobbe mer. Det bør ikke være snakk om å tvinge noen til å jobbe mer. Det handler om å la de som gjerne vil jobbe mer få anledning til det.  Det holder ikke å si at det er helsemessig belastende å jobbe mer enn dagens lov legger opp til. Det er forskjell på en tredveåring og en sektiåring for eksempel.

De som virkelig har forutsetninger for å mene noe om hvor mye en kan eller bør jobbe, er legene. Knapt noen yrkesgrupper jobber mer enn de i perioder. Legene jobber faktisk for mye. Det går til tider på pasientsikkerheten løs. Her bør det strammes inn. Men for de fleste arbeidstakere gjelder det motsatte.

Framtidens arbeidsmarked betyr mindre standard, større individuelle frihet, slik kan en øke den totale arbeidstiden. Og det trenger vi.