Et klimaforlik er kjekt å ha, men forliket i 2008 har ikke betydd den vitalisering og styrking av klimapolitikken som var meningen. Noen ganger er hard strid på tiltakssiden å foretrekke framfor dvask enighet på målsiden.

17. januar 2008 undertegnet alle partiene på Stortinget med unntak av Frp et dokument om en felles klimapolitikk. Da skulle en tro at alt lå til rette for en kraftig satsing på å få redusert CO2-utslippene. Det har ikke skjedd. Fire år etter har vi endelig fått en ny klimamelding. Den ble lagt fram for få uker siden etter at den hadde blitt utsatt fire ganger. De rødgrønne klarte ikke å bli enige. Til slutt måtte de konkludere. De løste flokene ved å gi SV en seier når det gjelder mål, men tiltakene i meldingen er så pass blodfattige at målene ikke vil nås om en ikke kommer på bordet med noe mer kraftfullt. Høyres Nikolai Astrup har ledet an i kritikken mot meldingen og har krevd langt tøffere tiltak for å bli med på et klimaforlik fortsatt.

Frp sa for et par uker siden at de også gjerne kunne forplikte seg på et klimaforlik dersom det ble lagt opp til tiltak som virkelig monnet og at en ikke forsøkte å løse problemene med å sende regningen til folk flest og til bedrifter som dermed ville kunne tape i konkurransen.

Svarteper

Sist fredag ble det brudd i forhandlingene. Siden den tid har vi hatt en debatt om hvem som skal bli sittende igjen med svarteper. Politikerne liker den slags spill, selv om dette ikke er noe velgerne er så veldig opptatt av. Klimapolitikk blir en stor sak i mediene fordi partiene er uenige, ikke fordi velgerne er så opptatt av klimaspørsmål. Engasjementet i befolkningen for reduksjon i CO2-utslippene har dessverre vært nedadgående de siste årene.

De rødgrønne har klart å bli enige om en klimamelding. De borgerlige har ikke klart å samle seg om en felles klimapolitikk. Ap har nå funnet ut at det er mest tjent med å kunne bruke klimasaken som en illustrasjon på at de borgerlige ikke klarer å bli enige på viktige politikkområder. I dag har de derfor de rødgrønne innkalt KrF, Venstre og Høyre til samtaler for å finne ut av om det er grunnlag for et nytt klimaforlik. Frp får ikke være med på disse samtalene, og Siv Jensen sier selvsagt hun er skuffet. Så veldig lei seg er hun nok ikke. Et forlik om klima med de rødgrønne er langt fra noen vinnersak for Frp. De kan heller tjene på å spille på at de er holdt utenfor, men at de har egne løsninger de mener vil være langt mer effektive enn det de andre partiene går inn for. Uansett hvordan det går, har Frp vunnet en liten seier i denne saken.

H og Ap i førersete

SV, Venstre og KrF fram  vil gå lengst i å få ned C02-utsippene. Frp er de som vil foreta seg minst. Høyre, Sp og Ap befinner seg i midten. Høyre og Ap setter seg nå i førersete for å se om det er grunnlag for å bli enige om veien videre. For å få til et forlik, må Ap legge flere milliarder på bordet til effektive tiltak som kan få ned utslippene. Hvis de borgerlige lykkes med det, kan de innkassere en seier. SV kan ikke annet enn å være fornøyd med at en får en klimapolitikk som ligger deres hjerte nærmere. Men det er et tankekors at det er de borgerlige, ikke SV, som klarer å presse Ap. Det motiverer KrF og Venstre til å kunne si at de har vært sentrale til å få til det SV ikke har klart i regjering. Vi kan altså få et klimaforlik som SV kan ta fint lite av æren for. Den slags ære trenger SV sårt for tiden.

Dette kan fort ende opp i et krav om at Ap må forplikte seg til å bruke noen titalls milliarder innen få år på å bygge ut jernbanen. Hvis man blir enige om et slikt løft, kommer diskusjonen om hvordan det skal finansieres i neste omgang.  Jens Stoltenberg liker dårlig at milliarder skal bindes opp på denne måten, så det er ikke sikkert han går med på det.

Det kan også tenkes at de borgerlige vil kreve at det skal lages en klimalov.

–          Vi har hatt en klimapolitikk uten at klimautslippene har gått ned, konstaterer Nina Jensen i miljøorganisasjonen WWF i Mandag Morgen. I Storbritannia fikk de en slik lov i 2008.

Det er utmerket at partiene blir enige om hvilken klimapolitikk som skal føres. Da er det desto viktigere at klimapolitikken blir konkret. Ingen er tjent med at det produseres større mengder uforpliktende enighet.