Der evige habilitetshysteriet

Det spørs om Grete Faremo gidder å bry seg om kravet om at hun skal få sin habilitet sjekket. Opposisjonen får hyle på. Formalismen vil ingen ende ta.

Nå var vi i gang med en viktig diskusjon om styring, ledelse, organisering og kultur i offentlig sektor i forlengelse av 22. juli-kommisjonens rapport. Nå sporer VG og opposisjonen av igjen. Vi får servert den gamle suppa om habilitet enda en gang. Det er justisminister Grete Faremo som er i vinden. Tor Saglie, som nå fungerer som departementsråd i Justisdepartementet, har søkt stillingen. Han ligger ti hestehoder foran de andre tre søkerne når det gjelder kvalifikasjoner. Spørsmålet er om Grete Faremo er inhabil i forhold til ham. Fortsett å lese Der evige habilitetshysteriet

Helseministeren trakk seg

Helseministeren måtte bøye seg for legemakten som i dette tilfellet med god grunn har satt en stopper for at også fastlegene skulle vikles inn i mer tellehysteri, målstyring og sanksjonsiver. 

Da Helsedepartementet i januar sendte ut et forslag til ny forskrift for fastlegene, viste helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen muskler. Her skulle det gjøres vei i vellinga. Fastlegene skulle gjøre som staten bestemte, hvis ikke skulle det bli bot. Legene skulle få flere oppgaver, skrive flere rapporter, arkivere mer korrespondanse knyttet til sykemeldinger, blir mer tilgjengelige og oppsøke folk de mente trengte et legebesøk. Forskriften som ble lagt fram i går, er en blek skygge av det helseministeren hadde tenkt seg. Fortsett å lese Helseministeren trakk seg

De stoltenbergske styringsgrep

Mye bra, men det virker ikke som om Jens Stoltenberg helt har tatt inn over seg at det ikke blir ny kultur og ledelse om det ikke skjer grunnleggende endringer i organisering og politikernes styringsfilosofi.

22.juli-oppgjøret i Stortinget i går ble som forventet. Jens Stoltenberg opptrådte med det alvor og den selvkritikk som situasjonen krever. Han beklaget at beredskapen sviktet og opptrådte på en måte som gjorde at folket oppfattet at han var lei seg og tok ansvar for det som sviktet. Han forsøkte ikke å skyve ansvar over på andre. Opposisjonen sa seg rimelig fornøyd med statsministerens opptreden på dette punktet.

Stoltenbergs program er at han vil følge 22.juli-kommisjonens anbefalinger. Det mener han regjeringen er godt i gang med. Det blir økte bevilgninger neste år, det skal øves mer, alle systemer skal gjennomgås, forsvaret skal fra januar av kunne bistå politiet ved kriser, det skal bygge et nytt beredskapssenter på Alnabru, det skal være døgnkontinuerlig helikopterberedskap og den generelle beredskapen skal bedres. Sannsynligvis vil regjeringen ta så pass godt i at  opposisjonen ikke vil  fremme forslag om å øke bevilgningene enda mer enn det regjeringen vil foreslå.

Opposisjonen vil fortette å kritisere for det som har skjedd og etterlyser større tempo i det som skal skje. Det er garantert mye å ta fatt i for Kontroll-og konstitusjonskomiteen.  Spesielt skal det bli interessant å få belyst forholdet mellom Knut Storberget og Ingelin Killengreen. Det skal selvsagt rasles med en del sabler framover. Siv Jensen er som vanlig mest høyrøstet og antyder riksrett mot tidligere justisminister Knut Storberget. Det blir medieoppslag av den slags.

Gårsdagens kritikk fra Knut Arild Hareide (KrF) om at Storberget i november i fjor feilinformert Stortinget, kommer til å falle dødt til jorden. Her tok Storberget kraftig forbehold og henviste til 22.juli-kommisjonen. Han baserte seg på den foreløpige rapporten fra Olav Sønderland . Den var ille. Litt bedre ble den endelige rapporten. Øystein Mælands bane ble at han gikk god for politiets rapport. I går slaktet justisminister Grete Faremo politiets vurdering av egen innsats. Mæland er historie.

Hvor mye opposisjonen kommer til å få ut av 22.juli i forhold til velgerne, er ikke godt å si. Jens Stoltenberg elsker å snakke om hvor god Ap er til å styre i kriser. Den slags tale lyder ganske hult for tiden. Skal Stoltenberg ha noen som helst sjanse for å beholde regjeringsmakten etter neste valg, må han imponere når det gjelder å rydde opp og «bevise» at sikkerhet og beredskap er mye bedre nå enn før 22.juli.

 

Det er ikke først og fremst bevilgninger det handler om, mener 22.juli-kommisjonen. Det handler om bevissthet om risiko, kultur og ledelse. Stoltenberg sier seg enig. Men den slags lar seg ikke endre i en håndvending. Kulturen sitter i de systemene vi har bygget opp. Man rekrutterer de ledere en mener passer i systemet. Det er så å si umulig for en statsråd å endre kulturen i en etat. Det er heller ikke enkelt å stå utenfor som en politisk leder å endre lederes måte å opptre på. Det er et langt lerret som her skal blekesMen det er mulig å komme et stykke på vei.

Staten har laget en plattform for ledelse. Det er selvsagt mulig å gjøre endringer her. Det er ved å vise «før og etter 22.juli» en kan bidra til å utfordre ledere på hva slags endringer en bestiller.

I dag har politiet om lag 120 mål de skal styre etter og rapportere i forhold til. Det vil være et viktig signal om at Grete Faremo har tatt til seg kritikken fra 22.juli-kommisjonen om for mye detaljstyring om hun reduserer målene til 100 for eksempel.

Det vil også være et viktig signal om regjeringen innfører en ordning med at et brev fra  etatssjefene om konsekvenser av budsjettet  gjøres offentlig før budsjettet vedtas. Dette vil skjerpe politikernes ansvar for hva som antas å bli konsekvensene av budsjettet..

I årsmeldingen kan en bli bedt om å oppgi hvor mange årsverk etaten bruker på rapportering. Politikerne kan dermed se hva stadig mer rapportering faktisk koster.

22.juli-kommisjonen peker også på at koordinering og styring er vanskelig og at ansvar pulveriseres. Dette er konsekvensen av at vi har tre forvaltningsnivåer med en drøss småkommuner, departementer og et utall direktorater. Det er for mange kokker og for mye søl i norsk forvaltning. Grunnen til at det er blitt slik, er ønsket om å styre mest mulig med mål, skjerpede krav, flere lover, mer rapportering og mer tilsyn.

. Formuleringer som om «tellehysteriet i politiet har gått på beredskapen løs» og «vi trenger ikke flere mål, sannsynligvis færre» kan gir grunn til å tro at Stoltenberg er rede til mer grunnleggende systemkritikk.

Venstres leder, Trine Skei Grande, er den som går lengst i å kritisere den detaljerte målstyringen som preger offentlig sektor. Hun etterlyser flere «kloke ansatte» som viser handlekraft og gjør det fordi de vet de har støtte fra gode ledere.

På dette området skal det bli spennende å se hva Høyre kommer opp med. De er i fremste rekke når det gjelder å tro på målingens fortreffelighet. De har i alle fall vært det. Kanskje de også har fått noe å tenke på etter 22.juli-kommisjonens rapport.  

Faremos ryddesjau

Hun ble selv utsatt for et røvertokt og har nå satt norgesrekord i å skifte ut sjefer i forvaltningen.

På julebordet til Norsk Forsiktighetsforening, som for det meste består av jurister, byråkrater og et knippe angstfylt politikere, vil Grete Faremo i år bli tildelt den store «føre var-medaljen» for korrekt utøvelse av habilitetssjekk. I Stortinget derimot vil vi denne uken kunne observere Siv Jensen og Erna Solberg verkende etter å få sette tennene i henne for måten Øystein Mæland ble avviklet som politidirektør på. Men de kommer ingen vei. Faremo har opptrådt formelt uangripelig. Hun er best i klassen. Med en gang spørsmålet om habilitet ble bragt på bane, gikk hun til departementets avdelingen for «bedømmelse av vennskap og andre snurrepiperier» og fikk som svar at hun ikke var inhabil, men «kanskje nesten». Lovavdelingen hadde nemlig fått med seg at det kunne tenkes av Mæland måte slutte, og da var de to vel nære. Men Grete Faremo bedyret at hun ikke en gang hadde begynt å tenke på om tiden for Mæland var ute. Hverken i departementet eller på Stortinget holder de seg med tankelesere. Så det er ikke godt å vite. Det er omtrent som den som på vei ned fra timeteren i badebukse får spørsmålet om en ikke våget å hoppe, svarer at en ikke hadde tenkt på det, men kun var oppe for å se på utsikten. Fortsett å lese Faremos ryddesjau

Kongelig sikkerhetshysteri

Kronprinsparet Mette Marit og Haakon fillerister VG. De nekter å bli ofret på sensasjonsjournalistikken og sikkehetshysteriets alter.

Marius Borg Høiby (15) gjør som tenåringer flest, legger ut bilder av seg og de han omgås på nettet. Han har en profil på Instagram der han har lagt ut 150 bilder.  Her finner vi naturlignok bilder både av kronprinsparet og barna deres. Ingen av bildene er spesielle, skandaløse, framstiller noen i et uheldig lys eller gir informasjon som ikke er kjent på forhånd. Fortsett å lese Kongelig sikkerhetshysteri

Offentlige lovbrytere

En tredjedel av skolene har et så dårlig inneklima at de er ulovlige. Professor Jan Fridthjof Bernt vil at noen skal straffes. Men hvem? I så fall må det bli ordføreren eller hva med hele kommunestyret?

I Stortinget i dag starter oppgjøret etter 22.juli. Opposisjonen vil forsøke å framstille det som om terroren ikke hadde skjedd om de hadde hatt ansvaret. De vil med fynd og klem hevde at det er de rødgrønne som har sviktet. Er det slik at det skjer mindre lovbrudd og kritikkverdige forhold der de borgerlige har makten? Selvsagt ikke. Det er politikkens utilstrekkelighet som ble avdekket 22.juli.

Å utsette barn for regelrett helsefare, er alle politikere enige om er helt forkastelig. Faktum er at de ikke tar det særlig tungt. Ingen partier er bedre enn andre. Dagsrevyen kunne i går fortelle at 23 prosent av landets skoler har et så dårlig inneklima at de bryter folkehelseloven. Spesielt ille er det i Bergen. Der er 19 skoler ulovlige. Landås skole er nå stengt. Kommunen ble varslet om ulovlige forhold første gang i 1991. Siden den tid har lite skjedd. Forholdene har blitt verre og verre. Alle politikere har visst om forholdene, men unnlatt å gjøre noe. Alle partier har like store svin på skogen på dette området.

Jusprofessor Jan Fridthjof Bernt mener noen burde vært straffet. Han mener respekten for loven undergraves når barns helse settes på spill uten at det får konsekvenser.

Spørsmålet er hvem en i så fall skal straffe. Rektor kan ikke straffes. Han har garantert gitt beskjed til skoleledelsen om de kritikkverdige forholdene. Skoledirektøren har garantert bragt opplysningene videre til den politiske ledelsen. I kommunestyret sitter det garantert ikke en eneste som kan si at en ikke kjenner til problemene med elendig inneklima på en eller flere skoler i kommunen.

Hvis noen skal straffes etter straffeloven, må det kunne bevises at de har forbrutt seg mot en lov. Hvis en rektor, en direktør har gjort oppmerksom på et lovbrudd, bedt om at det blir utbedret eller at en selv får midler til å gjøre det, kan en ikke gjøres strafferettslig ansvarlig. Får en ikke penger, så får en ikke penger. Det er et absolutt krav at en ikke skal ta seg til rette og gi blaffen i budsjettet.

Hvis Jan Fridthjof Bernt vil finne noen å straffe, må han gripe fatt i en politiker. Da spørs det om det holder med ordføreren. Det er hele kommunestyret som er ansvarlig. Det er i og for seg en interessant tanke at hvert medlem av kommunestyret i Bergen blir ilagt en bot på 50 000 kroner for å ha brutt loven som skal beskytte barn mot helseskader. Men slik er ikke ansvarssystemet i offentlig sektor skrudd sammen. Kommuner bryter lover hele tiden. En ville ikke fått folk til å påta seg politisk ansvar dersom en personlig kunne blitt straffet.

I dag  bestemmer ventelig Stortinget seg for å be Kontroll- og konstitusjonskomiteen behandle 22.juli-kommisjonen rapport. Da vil vi kunne få belyst hvordan ansvar fungerer i praksis. Er det Ingelin Killengreen, Knut Storberget, regjeringen, de rødgrønne eller hele Stortinget som har ansvaret for at politiet har et IT-system som er fullstendig utdatert og som bidro til at politiet sviktet 22.juli?  Riksrevisjonen rettet i flere omganger kritikk mot Ingelin Killengreen for det var hun som hadde ansvaret på papiret. I offentligheten ble hun en syndebukk for at IT-systemet ikke holdt mål. Hvis hun uttrykkelig har bedt om bevilgninger til nytt IT-system, endatil foreslått nedprioriteringer på andre områder for å få midler til nytt IT-system, er hun ansvarsfri. Da er det i så fall Knut Storberget som må ta ansvaret. Men en etatssjef utfordrer aldri en statsråd ved å si «rett kritikken mot ham, jeg har sagt i fra».

Hvem som har ansvar for hva i offentlig sektor, er ikke lett å definere. Hvem som i tilfelle skal straffes, er enda vanskeligere. Politikerne vil ikke gi fra seg ansvaret og la etater avgjøre hvordan midler skal disponeres. De vil ha dette ansvaret selv. Tanken er at velgerne skal «straffe» de politikerne som ikke holder mål, ved ikke å gjenvelge de. Men i Bergen har jo alle partiene vist at de lever godt med at kommunen er en lovbryter når det gjelder å beskytte barn mot helseskader. Når alle er like elendige, er det ikke lett å være velger.

Eksperimentet barn

Etter at Ap har åpnet for eggdonasjon, gjenstår kun legalisering av surrogatmødre før det store rettighetsprosjektet er fullført. Alle skal kunne skaffe seg barn slik de ønsker og ta abort hvis barnet har en helsesvakhet som ikke passer.

 

Selvbestemt abort en innarbeidet rettighet. Den eneste begrensningen som gjelder er at en ikke må ha kommet for langt ut i svangerskapet før inngrepet foretas. Ap vil også tilby retten til tidlig ultralyd slik at man i det minste kan få tatt abort om det blir påvist Downs syndrom. Sæddonasjon har vært tillatt lenge. Nå sier Ap ja til at også kvinner må ha retten til å skaffe seg egg fra en annen kvinne dersom hun selv ikke har egg som kan befruktes. Dermed tar samfunnet et skritt videre i å eksperimentere med hva det kan bety for et barns identitet at det ikke knyttes genetisk til i det minste en av foreldrene.

Fram til i dag har det vært slik at et barn alltid har vært genetisk knyttet til moren. Nå brytes denne forbindelsen hvis Ap får det som de vil. En kvinne kan skaffe seg sæd og eggceller og få barn

Ap vil stille krav om at man må leve i et parforhold for å få barn. Det er en rettighet som gis til den enkelte. Menn kan selvsagt være kjekt å ha, men skal ikke lenger være nødvendig for å skaffe seg et barn.

På lik linje

Heterofile og homofile skal også behandles på lik linje. Kjønnsidentitet skal ikke avgjøre hvilke rettigheter en har. Retten til å få barn gjelder alle. Da må det også gjelder for to homofile menn som bor sammen. Her oppstår det problemet som Ap ennå ikke har tatt fatt i. En ting om gangen. Surrogati får vente.

Men på dette området tar og vil folk i større grad ta seg til rette. Surrogati er ikke tillatt i Norge. Her er det slik at det rammer kvinnen som stiller sin kropp til disposisjon mot betaling, ikke den som bestiller. I så fall måtte den nylig avgåtte politidirektøren, Øystein Mæland, ha blitt straffet. Han han skaffet seg barn via en surrogatmor i USA. Politikerne vet ikke hvordan de skal løse dette. Ingen ting skjer. De som er i mot surrogati i Norge, vegrer seg for å vedta en lov som sier det er straffbart også for den som  bestiller tjenesten selv om det er en kvinne i et annet land som leverer bestillingen.

Den rådende rettighetstenkningen brer om seg. Mennesker gir seg selv rett til å «skape» barn med den teknologi som er tilgjengelig. I tiden framover vil mennesker også kreve sin rett til assistert avslutning på livet. Det kan vi la ligge nå.

Ap har ingen prinsipiell kraft til å stå i presset om å la folk velge selv når det gjelder surrogati. Det er nok av kvinner som ikke har problemer i det hele tatt med å påta seg et svangerskap. Det er ikke en nevneverdig helserisiko med å bli gravid. Dyrt trenger det heller ikke være. Også her handler det om pris, kvalitet og garantier. Det koster mer i USA enn i India for eksempel.

Markedet

Et stort marked har åpnet seg for kjøp og salg av det som skal til for å sette et barn til verden. Det gir SV en flau smak. Det byr de i mot å kommersialisere barneproduksjon. Derfor er det en fløy i partiet som ønsker en streng bioteknologilov, mens andre ligger på Aps liberale linje. Sp sier bombastisk nei til å liberalisere bioteknologiloven. Høyre ligger på samme linje, og selvsagt KrF. I Frp sliter de med å få opp en prinsipiell argumentasjon i slike spørsmål. Det ser ut til at de er enige om å si nei til assistert befruktning til andre enn par.

Skal man styre utviklingen på dette området, må en ha ideologisk kraft. Det har ikke det politiske flertallet. Det er rettighetstenkningen til de voksne som vinner fram. Det er som et tog som er vanskelig å stoppe når det først er kommet i gang.

Politikerne burde stille spørsmål om det er et godt utgangspunkt for en tenåring som opplever at foreldre går i fra hverandre at en ikke  vet hvem som er ens biologiske mor.  I forhold til barns identitet, opplevelse av å ha røtter og tilhørighet, er dagen rettighetstenkning et eksperiment. Eksperimenter kan falle godt eller uheldig ut. Den risikoen er tydeligvis stadig flere villige til å løpe.

Ansvar, makt og ledelse

Det er høysesong for skråsikre meninger og lettvinte skrivebordsløsninger frikoblet fra maktens realiteter. Kravet om at Jens Stoltenberg må trekke seg, er kun en av dem.

Det er høysesong for skråsikre meninger om ledelse etter 22.juli-kommisjonens rapport. Før helgen sto opposisjonslederne i kø for å belære Grete Faremo om ledelse, at det handler om tillit og tydelighet og at man ikke skulle gjøre det slik hun hadde gjort det i forhold til Øystein Mæland. Ledere som er synlig offentlig opplever ofte at folk som står utenfor mener å vite best hva en skal gjøre. Når politikere siterer læreboka i ledelse som kritikk av en politisk motstander, kan man som regel ta det meste med en klype salt. De hadde sannsynligvis gjort akkurat det samme om de var i Faremos situasjon. Fortsett å lese Ansvar, makt og ledelse

Åpenheten på papiret

”Mer åpenhet og demokrati”, sa Jens Stoltenberg. 22.juli-kommisjoen svarte med å bygge et avlyttingssikkert rom for hemmelige samtaler – for å få sannheten på bordet.

Noe av det første 22.juli-kommisjonen foretok seg, var å be statsministeren om å få unndra deler av rapporten de skulle lage fra offentligheten. Det ville være enklere å få fram alle sider ved saken hvis folk kunne forklare seg anonymt, var argumentet. Raskt var mediene og politikere på banen og sa at nå får vi se om Stoltenberg mente det han sa om åpenhet etter 22.juli. Han mente det. Offentlighetsloven måtte legges til grunn og hele rapporten offentliggjøres. Fortsett å lese Åpenheten på papiret

Aps vaklende styringsevne

Jens Stoltenberg vasser i styringskriser, men med Sp og SV på laget og fanget av de tusen hensyns lov, har han mistet makt og evne til å gjøre det han gjerne ville gjort

I dag er det 125 år siden Det norske Arbeiderparti ble stiftet. «Styringspartiet» hadde intenst ønsket seg en bedre ramme for feiringen. Ap gjør det dårlig på meningsmålingene, etter 22.juli lyder det hult når Ap snakker om «styring som gir trygghet», Jens Stoltenberg kan komme til å bli møtt med et mistillitsforslag i Stortinget i høst og et flertall av folket mener nå Erna Solberg  er best egent til å være statsminister. Fortsett å lese Aps vaklende styringsevne