Det er selvsagt mulig å redde euroen slik markedet foreskriver og EU-toppene går inn for. Men politisk sett er det en dødslinje. Folk vil ikke underlegge seg maktveldet og ekspertene i EU.

I dag samles EU-lederne for å gjøre et siste forsøk på redde euroen. Italias statsminister Mario Monti sier rett ut at han tror eurosamarbeidet rakner om de ikke lykkes i å legge fram en omfattende og troverdig plan for hvordan euroen skal føres videre. Spania har nå så høye renter på sine lån at de ikke i lang tid kan klare å holde på euroen. De får krisehjelp til bankene i disse dager, men det spørs om det holder særlig lenge. Italia frykter marked til ”angripe” dem mandag hvis en ikke lykkes med en redningsaksjon i helgen. Italias gjeld er så voldsom at EU har ingen muligheter for å stille garanti.

I Brussel har de jobbet dag og natt for å komme opp med en redningsplan som vil virke. Det duger ikke med politikerprat lenger. Tirsdag la Herman Van Rompuy, EUs president, fram et forslag som er tydelig på hva som må til. Han vi ha en felles bankunion og et felles mini-finansdepartement under ledelse av en finansminister med vide fullmakter. Samtidig vil han utrede euroobligasjoner.

Enighet om skatt

EU-kommisjonens leder, Jose Manuel Barroso, den europeiske sentralbanken og flere av de gjeldstyngede EU-landene og Frankrikes Nicolas Hollande stiller seg bak planen. Hvis noe i nærheten av dette blir vedtatt, har EU tatt et stort skitt i retning av ”Europas forente stater». Dette har byråkratene i EU ivret for i årevis. Det lå kortene da de for over 20 år siden startet arbeidet med å innføre euroen. Euroen skulle ikke være obligatorisk. De enkelte landene skulle kunne komme med i eurosonen etter hvert. Inntil videre skulle medlemslandene styre seg selv, men dra nytte av en felles valuta. Det gikk galt. Storbritannia advarte den gang og sa det ikke var aktuelt for dem å bli med.

Nå er krisen i EU så stor at sterkere sentral styring er den eneste måten en kan løse krisen på.  Har man en felles valuta, må en ha en felles finanspolitikk. Det er etter læreboka. Og det er jo nettopp det eurokrisen dokumenterer. Men EU hadde ikke tid til å vente på enighet om alt. De tok en sjanse, satset på euroen og håpet det beste. De mest hardbarkede EU-tilhengerne tenker nok at det var nettopp en slik krise som måtte til for å komme i mål med ”unionsbestrebelsene”.

Begynner eurosamarbeidet å sprekke opp, kan det innevarsle en nedbygging av EU. Det vil ikke være Storbritannia i mot. De vil ikke ha et EU med overnasjonal myndighet. De vil ha et EU som i praksis ikke er stort mer enn det EØS-avtalen regulerer.

En kan bare glemme at EU samler seg om det Rompuy foreslår. Angela Merkel vil ikke. Det er rett og slett ikke aktuelt for Tyskland å stille alle sine konti til disposisjon for eurolandene. Merkel sier hun gjerne er med på å danne en union, men da skal de enkelte landene rydde opp i sin egen økonomi først. Merkel er vanligvis avbalansert inntil det kjedelige. Nå er Merkel irritert.

– Det vil ikke bli euro-obligasjoner så lenge jeg lever, sa Merkel da hun ble kjent med hva Van Rompuy foreslår.

Merkel irritert

Innføring av euro-obligasjoner betyr at alle innenfor euro-området blir ansvarlig for alles gjeld. Angela Merkel har gjentatt til det kjedsommelige at det ikke blir aktuelt.

EU-kommisjonens president Jose Manuel Barroso har vært prisverdig klar i å holde fram for EU-lederne hva som kreves om en skal klare å beholde euroen. Det må bety en mer ensartet skattepolitikk og enighet om hvordan skattepengene skal brukes, sier han. Det betyr altså at sosialistene må bli enige med høyrefolkene om de spørsmål de er uenige om. Det er som om hvert enkelt medlemsland med økonomiske problemer skulle bli enige om en samlingsregjering for å løse krisen.

Van Rompuy har lagt fram en god plan på markedets premisser. Problemet er at den er uspiselig for de to landene som har størst makt i EU, Tyskland og Frankrike. Hollande vil ikke underlegge seg EU og Merkel vil ikke bruke tyske sparepenger for løse økonomiske problemer i land som tillater seg velferdsordninger langt bedre enn i Tyskland og der folket motsetter seg nødvendige reformer og innstramninger.

EU-lederen som samles i dag har et grunnleggende problem. De har ikke mandat til å løse krisen slik finansmarkedet og eksperten i EU mener den bør løses. Vi ser et EU som forsøker å løse en krise uten å sikre seg den legitimitet som demokratiet forutsetter. Velgerene i Europa vil ikke styrer fra Brussel. EU-toppene kan gjerne foreslå at folkestyret ofres for å redde det markedet landene er avhengig av. For politikerne er det en dødslinje. Det er valg i Tyskland neste år. Det vil være en selvmordslinje for Angel Merkel å slå inn på den kursen EU-lederne i Brussel hardnakket anbefaler.