Nye lutherske kirkesamfunn blir nok stablet på beina for de som ikke kan leve med den teologiske utviklingen i Den norske kirke skal forbli kirkeløse.
De har ikke vært noen god sommer for de som er opptatt av å unngå splittelse i Den norske kirke. På forsommeren kunne Vårt Land fortelle at en vigselsliturgi for homofile tidigst kan komme på plass i 2015. Først må en bli enige om at en vil lage en slik liturgi, og det er ikke sikkert det blir flertall for. Deretter må i så fall et forslag til liturgi lages, sendes ut på høring, for så til slutt å bli vedtatt på Kirkemøtet. Det er ofte lurt å ta seg god tid når kinkige saker står på dagsorden. Det er lov å håpe at tiden modnes for løsninger som kan samle framfor å splitte.
Nærmere 200 prester er lut lei av å vente. De har skrevet under et opprop der de ber Kirkerådet og Bispemøtet om at de nå må få farten opp. De mener det haster med en vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap for at kirken skal beholde sin troverdighet.
Øyvind Benestad i MorFarBarn-stiftelsen kan imidlertid slå i bordet med over 5000 underskifter fra kirkefolk som ikke vil ha en slik vigselsliturgi. Han regner med at flere tusen vil melde seg ut av Den norske kirke dersom kirken åpner for homofile ekteskap.
Mer uenighet
Det blir mer å være uenige om i året som ligger foran. Da skal samboerskap, ekteskap og skillsmisse høyere opp på den kirkelige dagsorden. Det vil nok vise seg at det ikke er homofilt samliv isolert sett en er uenige om, men om hva bibelsk samlivsetikk betyr i dag.
Sommerens generalforsamlinger i Norsk Luthersk Misjonssamband og Normisjon har vist at Den norske kirke nå knaker hørbart i sine sammenføyninger. Det er gammelt nytt at de i Norsk Luthersk Misjonssamband er megafrustrert over utviklingen i Den norske kirke.. Også ledelsen i Misjonssambandet ønsker også å ta tiden til hjelp. De utålmodige pusher på. Men nå er et nytt kirkesamfunn satt i bestilling.
Det er ikke uproblematisk å være både kirke og misjonsorganisasjon. I høykostlandet Norge vil det bli mindre penger til å drive misjon utenfor Norges grenser når en vil utvikle en fullverdig medlemskirke på hjemmebane. Fordelen med å bli et eget kirkesamfunn, er at det gir støtte fra staten. Slik kan en unngå at arbeidet på misjonsfeltene må bygges ned for å finansiere oppbygging av et eget kirkesamfunn. Flertallet i Misjonssambandet er neppe sugne på å skifte kirke selv om de er sterkt kritiske til den teologiske utviklingen i Den norske kirke. De kan fortsette som før. Den nye ”Misjonssambandskirken” blir et tilbud til de som ikke lenger vil høre hjemme i Den norske kirke. De skal slippe å bli kirkeløse.
Det er ikke noe å si på at folk tar konsekvensen av sin overbevisning og melder seg ut av kirke de ikke har noen tilhørighet til eller kan støtte. Det er ingen ulykke om det blir dannet et nytt kirkesamfunn for det konservative misjonsfolket. Alt tyder på at Misjonssambandet vil gjøre dette på en ryddig måte.
”Halvveiskirker”
I Normisjon snakker de ikke om å registrere seg som eget kirkesamfunn, selv om ledelsen og deler av medlemsflokken er mektig frustrert over utviklingen i Den norske kirke. De vil bygge opp flere lokale forsamlinger – der barn blir døpt og det holdes gudstjenester med nattverd. Det finnes vel en hånfull slike forsamlinger i dag. Det kan en leve med i en tid der de geografiske menighetsgrensenene i Den norske kirke er myket opp. Noe helt annet er det om den teologiske utviklingen i Den norske kirke brukes som argument for å danne stadig flere ”halvveiskirke” innenfor den formelle kirkestrukturen. Selv om viljen er god, blir dette i praksis å sette ”strid og uklarhet” i system. Generalsekretær Rolf Kjøde har sansen for den gamle ”Calmeyergatelinjen”- ”nei til samarbeide med liberale prester”, men som strategi for Normisjon i dag vil det ikke fungere. I Normisjon virker det som om de er såpass uenige om veien videre, at de ikke bør forhaste seg. Dessuten har ikke Normisjon økonomisk styrke til både å satse på misjon ute samtidig som de bygger ut et hjemmearbeid i protest mot utviklingen i Den norske kirke.