Sosialister mot høyrefolk I Europa

Erna Solberg passer på å holde solid avstand til høyremannen David Cameron, og Jens Stoltenberg vil ikke framstå som en støttespiller for sosialisten Francois Hollande. De dyrker sentrum for tiden. Hvis ikke kapitalkreftene får tatt knekken på

Det er ikke godt å bli klok på hva Jens Stoltenberg mener om hvordan krisen i Europa skal løses. I desember roste han regjeringssjefene i EU for å ha kommet opp med en plan for å kutte offentlige kostnader og redusere gjelden. Det var på den tiden Angela Merkel og Nicolas Sarkozy regjerte. Men krisen i EU rullet videre og de franske velgerne sendte Sarkozy ut av presidentpalasset. Nå står Hollande fram som EUs nye ”stortenker” og førerhund for de som viste seg ikke å være særlig enig med Angela Merkel likevel. Hollande vant valget på at EU og Frankrike må føre en politikk for vekst, ikke bare være opptatt av å kutte kostnader. Det endte med at Hollande fikk ”hele verden” på sin side mot Merkel. I forrige uke ble EU-lederne enige om at de bør bruke om lag en prosent av budsjettet til vekstfremmende tiltak. Hvordan den nye satsingen skal finansieres, er uklart. Men den gode viljen er i alle fall til stede. God vilje kan til med Angela Merkel være med på. Bare ikke Tyskland må punge ut for å dekke Hollands vekstiver.

Angela Merkel utmerker seg først og fremst ved å sitte på den tyske pengesekken. Hun er ingen stor ideolog, men god til å snekre politikk i hverdagen. Det er David Cameron og Francois Hollande som utgjør de dominerende ytterpunktene i europeisk politikk.

Liberalisten Cameron

Liberalisten Cameron tror på fri konkurranse, at bedrifter må tilpasse seg globaliseringen, at staten skal blande seg minst mulig inn i næringslivet, at man kan få vekst ved å kutte bedriftsbeskatningen, at det må strammes inn på velferdsordninger og at folk må jobbe mer. ”Ingen er for syk eller for tykk til å jobbe”, slik spissformulerte han seg i en tale denne uken i forbindelse med at han la fram et program for å skutte og legge om velferdsordninger i Storbritannia. En skal nærmest måtte bevise at en ikke er i stand til jobbe for å få trygd. Klarer en ikke vanlig arbeid, får en rake i parken, mener Cameron. Det er ikke mye Erna Solberg-takter over ham. Han snakker rett fra levra. Vel Erna Solberg kan trå til hun også. Hun gikk for noen måneder siden inn for at de som ikke vil arbeide, får klare seg med 70 kroner dagen. Det var vel et arbeidsuhell i det myke, omsorgsfulle Høyre som det snekres på dag og natt for tiden.

Camron står for klassisk høyrepolitikk. Det er samme politikk som føres i Sverige for tiden. At dette er en god politikk for næringslivet isolert sett, er det liten tvil om. Men spørsmålet er om det utmagrer samfunnet. For arbeidsledigheten øker faretruende. Arbeidsledige svensker kommer hit for å jobbe. Men hvor skal de arbeidsledige i England eller Spania dra? Det er ikke jobber å få i Europa.

Keynesianismen

I beste Keynesianske tradisjon vil Hollande investere for å skape arbeidsplasser og vekst. Hollande går nå motsatt vei av det som har preget EU de siste årene. Pensjonsalderen blir satt ned igjen til 60 år. Minstelønnen skal økes. Det skal bli vanskeligere å si opp ansatte. Det skal bli ulovlig å legge ned bedrifter dersom noen vil kjøpe dem og drive dem videre. De som tjener mer enn en million euro, får en marginalskatt på 75 prosent. Det skal innføres utbytteskatt. Toppsjefene i selskaper der staten har aksjemajoriteten skal ikke tjene med enn 20 ganger det de lavtlønnede i bedriften tjener. De betyr en lønn på maks fire millioner. For enkelte toppsjefer blir det er lønnskutt på nærmere 70 prosent. Trond Giske blir rene puslingen i sine bestrebelser på å begrense lederlønningene.

Nå hagler protestene fra næringslivet mot Hollande. Han blir beskyldt for å drepe vekstevnen næringslivet og representanter fra ”gründerstaden” sier de heller vil satse i andre land. Internasjonale firma som Gucci og Yves Saint Laurent, sier de vil vurdere å flytte hovedkontoret ut fra Frankrike. David Cameron provoserer ved å si at han vil ”legger ut den røde løperen” for alle bedrifter som vil etablere seg i Storbritannia.

Risikabelt

Det er en risikabelt å komme skikkelig på kant med kapitalkreftene i eget land. Hollande risikerer også å få det internasjonale lånemarkedet mot seg. Det første kredittbyrået har allerede nedgradert Frankrike og renten på obligasjoner kan komme til å stige. Frankrike har gått med underskudd siden 1974 og statsgjelden er på nærmere 90 prosent av bruttonasjonalproduktet. Underskuddet i år forventes å ligge på 4,5 prosent. Neste år må underskuddet ned i 3 prosent som følge av den finanspakten EU har vedtatt. Hollande må altså gå i gang med å kutte kostnader. Det har han så langt ikke snakket mye om. Han kommer ikke unna kutt i velferdsordninger. Men Hollande har den fordel at han har vist at han ikke lar de rikeste slippe unna. Det er mye god motivasjon i det. Det gjenstår å se hvordan han vil legge opp ”den franske dugnaden” for å få økonomien på fote.

Hollande driver et høyt spill. Han vant velgerne, men han har fått de mektige kapitalkreftene som motstandere. Det kan bli riktig ille – eller han makter på å framstå som den nye veiviseren for Europa som får tillit fordi hans prosjekt oppleves som mer rettferdig enn det de høyreorienterte statslederne forsøker på.

www.twitter.com/magnelero