Moralske krav og idealer kan ikke underslås. De må bare ikke serveres i moralistiske porsjoner og forveksles med prektighet.

Karl Ove Knausgård forteller i sin bok “Min kamp” at en nær venn en gang påsto at forfatteren var et dypt moralsk menneske. Det hadde aldri falt Knausgård inn å tenke at han skulle være av den spesielt moralske sorten. Men vennen gir seg ikke. Han mener Knausgård er så ærlig, så utaktisk selvutleveredene og selvransakende at han fremstår som en fremmed i den forstillelsenes verden vi alle befinner oss i. Tidens trend er jo å skape et flott image, fremstå i overkant bedre enn vi er, dekke til det ufordelaktige og vise fram den fasaden vi tror gir størst suksess. Det er bak fasadene mangelen på moral utfolder seg.

Knausgård er langt fra et dydsmønster. Men når han er utro, får han så dårlig samvittighet at han holder på å gå til grunne. Vi merker en etisk nerve der sviket er størst.

Politi og røvere

I boken ”Politi og røvere” av Kjetil Østli møter vi spaneren Johnny Brenna og den kriminelle Petter R. Hansen, som startet sin karriere i den beryktede Tveita-gjengen. Hvis det finnes noe slikt som etisk bevisste skurker, må Hansen høre til blant dem. Han driver bare med ”brekk” og feller en knusende dom over kriminalitet som rammer uskyldige og svake. Noe helt annet er det å lure ”snuten” opp i stry og rundstjele de som vasser i gryn. I følge Hansen må ”skikkelige kriminelle” vise at de har etisk dømmekraft.

Det blåser en ”autentisk vind ” over tidens tankemønstre. Etikken forankres ikke i gitte bud og regler som gjelder for alle, men i det enkelte menneskets opplevelse av hva som er riktig for en selv. I Charles Taylors bok ” The ethics of Autenticity” er menneskets moralsk plikt først og fremst å realisere seg selv, finne seg selv og være seg selv. Det spørres etter helhjertethet og engasjement framfor passivt å holde noe for sant og rett.

I boken ”Alle kjenner vel presten” bringes vi til den motsatte ytterlighet. Her avslører Sylvelin Vatne den unge presten Jakop Brakås da han faller for fristelsen og gjør en kvinne gravid. Han, den ivrige abortmotstanderen, vil at hun skal ta abort. Alle hans prinsipper faller døde til jorden, for i sannhetens øyeblikk viser det seg at det kun er å redde seg selv han er opptatt av. Tilbake står en ufordragelig stakkar, ribbet for det meste han har bygget sitt liv rundt. Hans moral med store bokstaver var på ingen måte forankret i de dypere lag av hans personlighet.

Dobbeltmoral og fariseere

Knapt noen er mer ille ute i vår tid enn de som ikke lever opp til de moralske krav de møter andre med. Dobbeltmoral slås det ned på med hard hånd, og med god grunn. Der moralen turer inn hoveddøren, er det fort gjort for moralismen å snike seg inn bakdøren. Det ble fariseernes ulykke. De var datidens frommeste, idealister som tok sin gudstro på ramme alvor. De var bombesikre på at de gjorde Guds vilje fra de sto opp om morgenen og til de la seg om kvelden. Problemet var at de hadde mistet av syne poenget med alt sitt strev. Budenes mening er å hjelpe mennesker til et liv i trygghet, glede og sannhet. Men i bestrebelsene på å lage regler for alt mulig, ble hjertene harde av konsekvens og kalde av prinsippfasthet. 

Jesus tålte ikke fariseernes forstillelse og fasademakeri. Han sa rett ut at de oppførte seg som ”ormeyngel” og ”hvitkalkede graver”. De så det ikke hykleriet selv, oppslukt som de var av sine selvpålagte moralske bestrebelser.

Jesus lærte at prinsipper og bud betyr fint lite om de ikke er båret oppe av dypfølt omsorg. Tro har fint lite med prektighet å gjøre. Det handler faktisk mer om å stige ut av forstillelsen, til å leve autentisk og innrømme egne nederlag.

Jesus holdt fram idealene, slo ikke av på kravene og utfordret mennesker til å være forbilder i godhet og sannhet. Det spesielle med Jesus var at store flokker av datidens ”umoralske” opplevde Jesus som en som var på parti med dem. Han ble ikke oppfattet som fordømmende fordi han søkte fellesskap med de som strevde med å leve som han lærte.

Kommentar i Vårt Land 9.juli