Mælands feilsteg

Øystein Mæland sviktet ikke 22.juli, men i ettertid. Norge trenger en ny politidirektør.

Det er ikke slik at en oppnår så veldig mye med å sparke sjefer dersom det går galt. Jens Stoltenberg har lagt seg på denne linjen etter 22.juli. Han har og tar ansvaret, sier han, og blir sittende. Statsministre har det ikke med å gi fra seg makt frivillig. Hadde han vært leder for en mindretallsregjering, hadde han vært ferdig etter den knusende kritikken fra 22.juli-kommisjonen. Det kan til og mer være han unngår et mistillitsforslag i Stortinget. Erna Solberg er ikke i klar for å stable et alternativ på beina nå. 

Mediene og opposisjonen elsker å jakte på statsråder. Når det gjelder 22.juli, er det ikke noe poeng. Jens Stoltenberg sa i Stortinget i høst at han hadde ansvaret og at ingen statsråder skulle ofres. Regelen er at en statsminister beskytter sine statsråder og at en regjering sitter så lenge en har flertall i Stortinget. Slik er politikkens lov.

I næringslivet sparker en sjefer på løpende bånd. Da vanker det en fallskjerm, som regel en stor en, på den som må slutte uten av det er noen saklig grunn til oppsigelse ut over det at styret eller nærmeste leder ikke er fornøyd.

Tjenesteforsømmelse

I organisasjoner og i det offentlige er det gjerne slik at ledere må slutte dersom en gjør seg skyld i grov tjenesteforsømmelse. Det spørs om noen kan anklages for det i tilknytning til 22.juli. Det ser ikke ut til å være noen som ikke har gjort det de uttrykkelig er blitt bedt om.

Politidirektoratet er en salig blanding av politisk styring og ledelse fra etatssjefens side. Det er vanskelig å hekte ansvar på enkeltpersoner. 22.juli-kommisjonen er ikke opptatt av det. De beskriver det som sviktet og peker på hva som må gjøres. Konsekvensene får andre ta seg av.

Politimestrene i Oslo og Nordre Buskerud, Arnstein Gjengedal og Sissel Hammer, har ledet politiet så godt han har kunnet ut fra de ressurser han har hatt til disposisjon. Det er ikke lett å peke på beslutninger de har fattet i tilknytning til 22.juli, som gjør at de kan stilles til ansvar.

Øystein Mæland hadde vært politidirektør i to uker før 22, juli. Han var på ferie og var i aksjon først på kvelden 22.juli. Det ser ikke ut til at han heller kan lastes for beslutninger han fattet den kvelden.

Mæland er en nær venn av Jens Stoltenberg, psykiater og tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet. Regjeringen ønsket en som forstår seg på politikken i denne stillingen, ikke en brysom fagperson av tidligere forsvarssjef Sverre Diesens merke.

Diverse beklagelser

Øystein Mæland måtte forlate et politi i krise for å ta pappapermisjon i høst. Men da politiets skulle legge fram sin egen evalueringsrapport, den såkalte «Sønderland-rapporten», var han til stede for å markere at han hadde ansvaret. Da utfoldet politikeren Mæland seg. Han beklaget at politiets ikke kom tidligere til Utøya, men ville ikke innrømme faktiske feil som var blitt gjort. PST beklaget også at de ikke hadde klart å stoppe Anders Behring Breivik, men heller ikke de pekte på noe de kunne gjort annerledes. Den slags beklagelser er ikke mye verd, annet enn at de fungerer på et vis i den emosjonelle, mediale settingen saken befinner seg i. 

Det er et hav av avstand mellom 22.juli kommisjonens vurdering av politiets innsats og deres egen. Mæland har bommet fullstendig med hensyn til å bedømme den etat han leder. Han har vært opptatt av å forsvare seg og sine. Det er forståelig at det ble slik. Han kom utenfra, hadde ikke fagkunnskap, manglet en intern maktbase og følte han måtte stole på vurderingene fra etatens egne folk.

Mæland hadde et valg. Han kunne hørt på kritikerne utenfra og konfrontert sin egen etat. Istedenfor ble han fanget av systemet og endte opp med delvis å tildekke politiets svikt utad. Han har mistet tilliten. Mæland er ikke den rette til å rydde opp. Han har gjort seg til ett med det som ikke har fungert. Vi trenger en ny politidirektør uten tilknytning til Ap og med solid erfaring fra å lede den typen maktorganisasjonpolitiet er. En av de beste fra Forsvaret vil klare brasene.  

Kommentar i Vårt Land 15.august