Killengreen fortsetter selvsagt

Vi driver ikke med å sparke folk med tilbakevirkende kraft. Det er arbeidsrettslig og ut fra god forvaltningsskikk helt på vidda. Når Rigmor Aasrud sier hun har full tillit til Ingelin Killengreen og at hun gjør en god jobb, bør i alle fall denne syndbukkjakten kunne avbrytes.

Fornyings, administrasjons og kirkeminister, Rigmor Aasrud, synes det  var like greit å skjære igjennom i helgen. Hun gjorde det klart at hun har full tillit til sin departementsråd Ingelin Killengreen og den jobben hun gjør. Slik er det med den saken. Hun legger til at hun var vel kjent med at Killengreens lederstil var omstridt da hun ansatte henne. Killengreen er den typen ledere statsråder vil ha. Daværende justisminister Knut Storberget endret endatil loven for ta hun kunne få fortsette som politidirektør etter endt åremål selv om hun ble kritisert både offentlig og internt. Etter elleve år som politidirektør, ønsket Aaserud henne velkommen som departementsråd. Herfra sier ryktene at hun så absolutt gjør den jobben som forventes av henne. Fortsett å lese Killengreen fortsetter selvsagt

Taushetens makt

Både Grete Faremo og Øystein Mæland kan spillet. Faremos taushet dro teppet under ham- han var klok nok til å trekke konsekvensen. I krise må en sjef ha maksimal støtte og tillit fra sin overordnede.

Det finnes mange måter å sparke en leder på. Den mest brutale er når ledere kommer på jobben om morgenen uten å ane hvilke planer ens overordnede har og går hjem samme dag uten jobb, men med sluttpakke. Den mest vanlige måten er at den overordnede lar en  få vite at en ikke lenger har tillit og får selv  ta regien ved å si opp. «Faremo-metoden» er mer avansert, og det er ikke alltid den virker. Hun visste nok at den ville virke i forhold til Øystein Mæland. Fortsett å lese Taushetens makt

Styring ved å holde fingre fra fatet

Hvis ikke Grete Faremo akter å holde fingrene fra fatet i det daglige, kan hun like godt legge ned Politidirektoratet og heller opprette en forsterket politiavdeling i departementet. Uansett må antallet politidistrikt reduseres kraftig,

 Justisminister Grete Faremo varsler full gjennomgang av hvordan politiet er organisert. Hun vil gi politidirektøren en ny instruks, skjerpe kravene og klargjøre departementet og Politidirektoratets ansvar. Det er vel og bra. Foreløpig er det bare ord. En kan jo undre seg over hvorfor dette initiativet kommer først nå. Vi har snart i et år visst at politiets innsats sto til stryk. Forklaringen er selvsagt at regjeringen er nødt til å foreta seg noe etter den knusende rapporten fra 22.juli-kommisjonen. Fortsett å lese Styring ved å holde fingre fra fatet

Mælands feilsteg

Øystein Mæland sviktet ikke 22.juli, men i ettertid. Norge trenger en ny politidirektør.

Det er ikke slik at en oppnår så veldig mye med å sparke sjefer dersom det går galt. Jens Stoltenberg har lagt seg på denne linjen etter 22.juli. Han har og tar ansvaret, sier han, og blir sittende. Statsministre har det ikke med å gi fra seg makt frivillig. Hadde han vært leder for en mindretallsregjering, hadde han vært ferdig etter den knusende kritikken fra 22.juli-kommisjonen. Det kan til og mer være han unngår et mistillitsforslag i Stortinget. Erna Solberg er ikke i klar for å stable et alternativ på beina nå.  Fortsett å lese Mælands feilsteg

Styring på avveie

Martin Kolberg skivebommer når han tror at det er mer politisk styring som skal til for å rydde opp etter 22.juli. Problemet er for mye dvask politisk styring som ikke er faglig forankret.

Arbeiderpartiets parlamentariske nestleder, Martin Kolberg, mener systemsvikten som 22. juli-kommisjonen beskriver i sin rapport, skyldes manglende politisk styring av forvaltningen.

-Det mest alvorlige med rapporten er at den viser at systemene ikke virker etter forutsetningene. Den alminnelige informasjonen til regjering og det politiske miljøet er at det foreligger beredskapsplaner som skal følges på den og den måten hvis noe skjer. Så viser det seg at det ikke fungerer. Det er en enorm betenkelighet, sier Kolberg til Dagens Næringsliv (DN). Fortsett å lese Styring på avveie

Stoltenbergs svikt

Jens Stoltenberg feiler når han møter 22.juli-kommisjonens flengende kritikk med kontinuitet framfor brudd og «revolusjon» når det gjelder styring og ansvar,

På denne tiden i fjor var Jens Stoltenberg en helt. Han ble hyllet nasjonalt og internasjonalt for måten han taklet 22.juli-terroren på. Han gjorde alt riktig når det gjaldt å representere og kommunisere inn i det emosjonelle traume offentligheten befant seg i. Ut fra et maktperspektiv gjorde han også alt riktig da han nedsatte 22.juli-kommisjonen og fikk opposisjonen med på at en skulle vente et helt år til en tok den avgjørende debatten om ansvar. Fortsett å lese Stoltenbergs svikt

Politikere ut -lovmakt inn

 Det var et helt nødvendig arbeid Magnus Lagabøter gikk i gang med i 1274, men han kunne ikke vite at loviveren etter hvert skulle ta helt av og at juristene skulle bli det nye presteskapet.

Framveksten av nasjonalstatene kjennetegnes blant annet av at man utvikler et sett lover som alle borgere forpliktes på. I den moderne rettsstat er det politikerne som vedtar lovene, domstolen som dømmer og regjeringen som setter ut i praksis det politikerne bestemmer. Så enkelt er det ikke lenger.

Politikernes iver etter å lage lover, er upåklagelig. Lengre og mer detaljerte lover produseres på løpende bånd. Både lek og lærd er i ferd med å miste oversikten. Derfor må vi støtt og stadig hyre inn lovkyndige som kan ta oss velberget gjennom lovjungelen uten at vi haver i kasjotten eller tar skade på vår sjel.  

Før baserte vi oss mer på skjønn. Nå er det lover og rettigheter som gjelder. Maktutredningen på nittitallet pekte på at stadig mer av politikken rettsliggjøres. Folk har snart like mange rettigheter som de har klesplagg.  I motsetning til klær, blir lover fryktelig sakte umoderne. De eksisterer gjerne lenge etter at de har gått ut på dato, for sikkerhets skyld. Fortsett å lese Politikere ut -lovmakt inn

Hareide varsler mistillit

Hvis opposisjonen først er på krigsstien, tyder alt på at de vil finne et grunnlag for å reise mistillit til regjeringen etter 22.juli. Etatsledere skal opposisjonen holde seg unna, skriver redaktør Magne Lerø.

Statsminister Jens Stoltenberg ba tidlig om at opposisjonen ventet til etter 22.julikommisjonen hadde lagt fram sin rapport, før en for alvor konkluderte med hvem som har ansvar for hva og hvilke konsekvenser det bør få. Det la en demper på debatten om mulige politiske konsekvenser av det som skjedde.

I dag skjer det et taktskifte. Knut Arild Hareide, leder i KrF og for 22.juli komiteen i Stortinget, sier til Dagens Næringsliv at statsråder og etatsledere må være forberedt på å gå hvis 22.juli-kommisjonen dokumenterer grov tjenesteforsømmelse.

Det spørs om det er grov tjenesteforsømmelse det vil dreie seg om. Da betyr det at noen faktisk ikke har gjort jobben sin slik de er pålagt. Det er knyttet til enkeltpersoner – og i visse tilfeller er tjenesteforsømmelse straffbart.

For naive

Problemet er nok heller, som Hareide nevner, at vi har vært for naive. Alt tyder på at denne naiviteten har like godt fotfeste hos de borgerlige som hos de rødgrønne.  Ta stengningen av Grubbegata som eksempel. Opposisjonen kunne når som helst ha stilt spørsmål i Stortingets spørretime om hvorfor ikke dette skjedde. Vi vet svaret. Ting tar tid i Norge. Det skal høres og vurderes, og politikerne skal ta diverse hensyn. Oslo kommune, der de borgerlige regjerer, jobbet og jobbet med saken, år etter år. Dette er ingen god sak for å fremme mistillit til regjeringen.

Det er sannsynligvis større grunn til å holde regjeringen ansvarlig for hvordan beredskapen er organisert og ivaretatt. Her kan det vise seg å være systemsvikt som det burde vært tatt tak i.

Hvis regjeringen har holdt unna opplysninger om sviktende beredskap eller mangelfull sikkerhet som Stortinget burde ha kjent til, er det opplagt et grunnlag for mistillit til regjeringen.

Det er mest følelser knyttet til politiets svikt når det gjelder å ta seg fram til Utøya. Hvis opposisjonen er ivrige nok, kan de sikkert finne et grunnlag for å hevde at dette skyldes systemsvikt som regjeringen kan stilles til ansvar for. Men da skal en holde tungen rett i munnen. Regjeringen kan ikke holdes ansvarlig for valg etatsledere eller innsatsledere foretar under en aksjon. Det må kunne påvises at regjeringen har styrt politiet i en retning som har lagt et grunnlag for svikt som ble tydelige 22.juli, hvis ansvar skal kunne gjøres gjeldende på politisk plan.

Det spesielle når det gjelder politiet, er at politidirektør Øystein Mæland har satt sitt godkjenningstempel på politiets innsats basert på politiets egen rapport om det som skjedde. Mæland har beklaget at de ikke kom seg raskere til Utøya og slik sett scoret noen poeng når det gjelder å kommunisere inn i den emosjonelle settingen 22.juli befinner seg i. Men saken er at han ikke har kritisert sin egen etat for noe som helst. Han har ikke pekt på noen feil som ble gjort. Hvis 22.juli kommisjonen kommer med flengende kritikk av politiet, bør Mæland vurdere sin stilling. Politiet er ikke tjent med en øverste leder som ikke er i stand til å bedømme den etat han leder.

Det er verd å merke seg at justisminister Grete Faremo ikke har godkjent politiets evaluering av egen innsats. Hun vet antagelig hva som kommer og har derfor markert avstand til politiet.

Øystein Mæland eller andre etatsledere, bør uansett ikke opposisjonen gyve løs på. Først må regjeringen få anledning til å klargjøre om de ha tillit til sine nærmeste.

Storberget

Den politiker som først og fremst kunne har blitt gjort ansvarlig, Knut Storberet, gikk av som justisminister i høst. De fleste andre som kan tenkes å holdes til ansvar, har også sluttet. Uansett vil en kritikk fra 22.juli kommisjonen svi.

Noe stormløp mot Knut Storberget eller andre statsråder ville det ikke blitt eller vil det ikke bli. Jens Stoltenberg har alt gjort det klart at det er han på vegne av hele regjeringen som har det politiske ansvaret for 22.juli.

Jens Stoltenberg vil i dag måtte ta kritikken som kommisjonen kommer med inn over seg. Sannsynligvis vil ha komme med en form for unnskyldning til de pårørende for at ikke alt fungerte som det burde. Han vil sannsynligvis forsøke å trekke opposisjonen med seg i det «vi» han vil snakke om. Videre til han vise til at regjeringen er i gang med å gjøre noe med de svakheter som er avdekket.

Regjeringen har hatt et år på seg for å forberede et svar på den kritikken som i dag kommer. Det har vært en fordel, men regjeringen kan gå tunge tider i møte. I en sak hvor tettpakket av  følelser, er det særdeles vanskelig for en sjef å ta inn over seg hard kritikk, men samtidig legge opp til å fortsette som om ikke det ikke er så alvorlig. Det spørs om ikke Stoltenberg må et grep som gjør at folk forstår at han både tar ansvar og rydder opp. Det blir antagelig for tynt å vise til «alt de har gjort» det siste året.   Fortsett å lese

Pensjon til 70 åringene

Det er gode grunner til at noen bør få jobbe etter de fyller 70. Men det er ikke mulig i et land som Norge hvor oppsigelsesvernet står knallsterkt, å innføre «selvbestemt pensjon» til langt opp i 70-årene,

Det er bare et halvt år siden fastlege i Bærum, Peter Dvergsdal, kunne fortelle til Dagens Næringsliv (DN) at han ønsker å fortsette som fastlege etter han fyller 70 år. Denne uken serverte de nyheten på nytt. En god sak tåler tydeligvis gjenbruk. Fortsett å lese Pensjon til 70 åringene

England på defensiven

OL går så det griner og britene jubler. Ellers går det ganske ille for Storbritannia og David Cameron.

Alt ligger an til at OL blir det England hadde håpet på. Arrangementet går rimelig knirkefritt, kulturen blomstrer og britene jubler medaljevinnere i bøtter og spann. Sist lørdag ble det seks gull. Det er nesten som det britiske imperiet reiser seg av asken, idrettslig sett. Det var det som var meningen. De har bladd opp rundt hundre milliarder kroner for at verden skulle se at London er en verdensby i eliteklassen og at Storbritannia er en stormakt både på idretten, politikken og idrettens område. Fortsett å lese England på defensiven