EØS-avtalen handler om at vi skal sluke rått alt EU vedtar. Meningen er at arbeidslivet ikke skal bli helt som LO-ønsker seg. Det går det ikke an å reservere seg mot eller reforhandle Nå må ikke LO surrer ser bort i tåka. Det er ja eller nei til dagens EØS-avtale det handler om.

Det ser ut til at LO er i ferd med å ødelegge valgkampen for de rødgrønne. Fagforbundet krever nå at arbeidslivsdelen tas ut av EØS-avtalen. Dette blir en hovedsak på LO-kongressen i mai neste år selv om LO-ledelsen ikke har lagt opp til det. Klassekampen har laget en oppsummering av debatten så langt og konkluderer med at EØS-kritikerne har sikret seg halvparten av delegatene til LO-kongressen. EØS-skeptikerne har dessuten vind i seilene. Det vil være mange delegater på LO-kongressen som vil droppe hele EØS-avtalen. Nei til EU jobber åpent og i kulissene for å få fagbevegelsen med på «nei-laget». Å si nei til arbeidsgiverdelen i EØS framstår som et kompromiss. Likefullt er det tåkeprat de lux.

Det er all mulig grunn for LO å frykte konsekvensene av EØS-avtalene og alle direktivene på arbeidslivsområdet som følger av den. Det er meningen med EØS-avtalen at arbeidslivet ikke skal bli helt som LO-ønsker seg.

Det er et tankekors av en annen verden at det vikarbyrådirektivet som LO har kjempet i mot, det er andre EU-lands LO godt fornøyd med. Det har sammenheng med at fagbevegelsen her i landet er i mot alt som kan føre til mer vikarbruk. Slik ser ikke verden ut utenfor Norge.

Reformer

Utviklingen i EU preges ellers av at fagorganisasjonene får mindre makt. Fagbevegelsen klarer ikke å samle seg om en strategi for å møte den økonomiske krisen. De ender alt for ofte opp med å forvare inngått avtaler for de som fortsatt er i arbeid. Flere av de reformer som EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) forutsetter arbeidslivreformer som fagbevegelsen sier nei til. De når ikke fram. Fagbevegelsen blir drevet fra skanse til skanse.

Norske politikere som har vært positive til norsk medlemskap i EU, hører vi lite til. Ap og Høyre som best representerer ja-siden, kritiserer i liten grad de disposisjoner som EU foretar seg. I det stor og hele støtter de den politikken EU fører. Men støtter de linjen til Angela Merkel eller Francois Hollande? De kommenterer ikke at EU-motstanden i Storbritannia øker sterkt. De mener ikke noe om hvorvidt Hellas bør få lenger tid på seg. Sigbjørn Johnsen reiser av og til på noen møter og får mediene til å skrive om at han har lagt tungt inn over forsamlingen at de må satse på å få ned arbeidsløsheten. Jens Stoltenberg tar av og til orde for at det er viktig med et høyt skattenivå for å sikre velferden. Men mener han at det er den skattepolitikken Hollande fører, som er den som virker best?

Norske politikere kan forsvare seg med at vi tross alt ikke er med i EU og at folk ikke er spesielt interesser i EU-spørsmål for tiden. Frustrasjonen i norsk fagbevegelse over det som skjer i EU er økende. Regjeringen sier lite og er mest opptatt av å forsvare EØS-avtalen og alle direktivene som følger av den. Slik gror EØS-motstanden fram.

Dødfødt forslag

Å ta ut arbeidslivsdelen av EØS-avtalen er et dødfødt forslag. Det vil aldri skje. Det er jo et kjerneområde i EØS-avtalen. Det er ikke slik at Norge ensidig kan be om fundamentale endinger i EØS-avtalen. Hvorfor skulle EU gå med på det? Norge har ikke noe å tilby. Poenget med EØS-avtalen er at Norge skal sluke rått alt EU bestemmer selv om vi ikke er medlem. Det er så udemokratisk som det kan få blitt. Men det er dette vi har samlet oss om. Det er fortsatt et solid politisk flertall for at det er slik vi vil ha det.

Det som gir mening er å si opp EØS-avtalen og gå i forhandlinger med EU om å få en avtale som er skreddersydd for Norge. En slik risikosport er det ikke flertall for. Men sannsynligvis vil det etter hvert bli flere som mener vi skal si opp EØS-avtalen og ta sjansen på å stå som Daniel i møte med EU-Goliat.

For Ap er dette så ille som det kan få blitt. De trenger noe helt annet enn et frustrert og splittet LO for å få skikkelig trøkk i valgkampen. Det Fagforbundet vil oppnå med sitt EØS-kjør, er å synliggjøre splittelsen blant de rødgrønne og innad i LO. Audun Lysbakken og Liv Signe Navarsete har alt rukket å si seg enig med Fagforbundet.

EØS-motstand kan etter hvert vise seg å bli en god sak. Sp og SV har ikke råd til å la gode saker ligge. Audun Lysbakken har uttalt at han håper LO oppdager at det er SV som virkelig vil kjempe for de sakene LO mener er viktige. EØS kommer til å bli en hodepine. I første omgang for Roar Flåthen. Han må forsøke å få en viss kontroll over troppene sine. Det er tvilsomt om han greier det.