Vikarbyrådirektivet vil gjøre det svindyrt å leie inn vikarer. Det er meningsløst å øke kostandene på arbeidskraft ytterligere. Regjeringen bør åpne for midlertidige ansettelser. Det vil gi flere arbeidserfaring og fast ansettelse. Slik kan også trygdede få prøve seg.

Da striden om vikarbyrådirektivet raste som verst, forsøkte arbeidstakerne å skape et inntrykk av at dette nærmest var et direktiv for grov utnyttelse av arbeidskraft og at det ville undergrave arbeidstakernes rettigheter. Så feil kan man ta. I dag forteller Stein Lier-Hansen, administrerende direktør i Norsk Industri, til Dagens Næringsliv (DN) at norske virksomheter kan få en økning i timelønnen på 60 prosent når direktivet innføres ved årsskiftet. Hovedregelen her er at innleide arbeidstakere skal behandles likt med fast ansatte. Norge innfører direktivet uten den typen unntaksbestemmelser som er vedtatt i Finland, Sverige, Tyskland, Storbritannia, Nederland og som de vurderer i Danmark.

Ikke til å forstå

-Dette er så dumt at det ikke er til å forstå, sier Lier Hansen til DN. Han mener det bør vært en selvfølge at høykostnadslandet Norge innfører unntaksbestemmelser. EU åpner for at det kan gis unntak for reglene dersom den innleide arbeidstakeren er fast ansatt eller vikarbyrået har egen tariffavtale.

Det er en voldsom etterspørsel etter arbeidskraft i oljeleverandørnæringen for tiden. Her kan bedrifter leie inn 1000 personer for å møte den store etterspørselen. Når kostnadene øker med 50-60 prosent, snakker vi om økte kostander i flere hundre millioners klassen.

Lederen i Fellesforbundet, Arve Bakke, mener det ikke er noe problem. Bedriftene kan heller ansette den arbeidskraften de trenger og gå til oppsigelse når behovet for arbeidskraft ikke lenger er til stede. Så enkelt er det ikke. Her snakker vi om mange utenlandske arbeidstakere. Det er betydelig administrative kostander med å behandle dem individuelt som arbeidstakere for et kortere tidsrom. De vil også få med seg hele pakken av norske velferdsytelser som ikke er ment for folk som har et kortvarig arbeidsforhold i Norge.

Arbeidstakerne protesterte mot vikarbyrådirektivet fordi de fryktet at innleid arbeidskraft ville utkonkurrere faste ansatte. Nå er det nettopp dette som kan skje, og med større negative konsekvenser. Når det blir for dyrt å produsere i Norge, vil bedriftene legge flere arbeidsoppgaver ut til andre land der arbeidskraften er rimeligere. Istedenfor å hente vikarer til Norge, sender vi jobben ut av landet. Stein Lier Hansen peker på at det er dette som kan bli resultatet.

Det høye lønnsnivået i Norge er et økende problem. Et like stort problem er det at vi for tiden mangler arbeidskraft. Slik kommer det til å være mange år framover. I denne situasjonen er et formidabelt bomskudd å innføre et direktiv som øker kostnadene knyttet til arbeidskraft.

Stjeler ikke jobber

I Norge må en bruke lupe for å få øye på problemer med at innleide utlendinger stjeler jobbene fra fast ansatte. Bedrifter har jo et svare strev med å få tak i norske arbeidstakere.

Behovet for arbeidskraft vil variere. Da er det fornuftig å leie inn ansatte. Det hadde vært bedre å åpne for muligheten for å engasjere midlertidig ansatte. Det ville gitt flere norske arbeidstakere muligheten for å prøve seg i arbeidslivet. Det ville igjen gitt flere fast jobb.

Istedenfor må en gå via vikarbyråer som gir dyrere arbeidskraft som vil føre til økte priser. For industrien betyr det ytterligere nedbygging.

Det er for mange i Norge på trygd og for mange som ikke får prøvd seg i arbeidslivet. Økt adgang til å ansette midlertidig vil føre til at flere norske statsborgere kommer i arbeid og litt mindre import av dyr utenlandsk arbeidskraft.  

Det er ikke lett å få til når fagbevegelsen har satt seg på bakbeina. Motstanden mot vikarbyrådirektivet og midlertidige ansettelser viser at fagbevegelsen er mer opptatt av å ivareta interessen til de som er i arbeidslivet enn å la flere få prøve seg. Slik arbeidsmarkedet i Norge er i dag, bør ikke frykt for mulige uheldige konsekvenser hindre oss i å gjøre det som er samfunnsøkonomisk mest fornuftig.