| Vi har kjøpt leilighet i Spania som vi overtar i løpet av januar. Denne skal vi leie ut en god del uker i året. Vi regner med å kunne starte utleie fra slutten av april. I mars blir den lagt ut på et internasjonalt nettsted som formilder ferieboliger. Dette er det vi planlegger å skrive i annonsen:
Leiligheten ligger øverst i Calahonda, i Calle de Cristobal Colon,ca 17 km fra Marbella og 30 min fra flyplassen i Malaga med bil. Taxi koster ca 450 kr. En kan også ta tog halve veien og betale ca 250 kr med taxi. Leiligheten består av 3 soverom hver med 2 senger, to små soverom med en seng, 2 store bad med dusj, kjøkken med en formidabel utsikt, stor stue med romslig plass, sofagruppe, spisebord for 8 personer, norsk TV og diverse andre kanaler. Trådløs internett. Leiligheten er lettstelt og med marmor gulv. Gode senger og Air Condition i alle rom. Om høst og vinter fungerer anlegget som varmeveksler. Det er 4 km til den nærmeste stranden, eller en kjører noen minutter lenger for å komme til enda finere og mer berømte strender. Parkering er ikke noe problem, en finner alltid en plass noen få hundre meter fra stranden. Det går dessuten et lite tog 300 meter fra leiligheten og til fra stranda. Det er bare å hoppe på. Det går hele dagen, opp og ned. I en radius av 15 min. kjøring har man 20 golf anlegg til disposisjon. Det er to km til et tennisbaneanlegg med flere baner. Mange gode restauranter i nærområdet. De to nærmeste og en matbutikk ligger bare 800 meter unna. |
|
| Terrasse på ca 100 m2 med panorama utsikt over hele dalen mot sjøen. Ved gode dager kan man se over til Afrika. Her er det diverse ”hagemøbler”, bra med solsenger, et stor massasjebad (jacuzzi), peis og grill og et lite barnebasseng i plast. Særdeles usjenert, stille. Like nedenfor leiligheten er det et basseng med varierende dybde og et lite grøntområde.
Det er bare 500 meter tiltoppen av dalen der en kan gå korte elle flere mil lange fotturer i frodige åser/fjell. |
|
Urbanisasjonen leiligheten ligger i har en inngangsport for personer og en egen port for bilpassering. Garasje med heis til tredje etasje. Leiligheten ligger vel 2 km fra den norske Sjømanskirken » El Campanario» hvor de hver lørdag har treff for norske innbyggere Kirken har dessuten flere andre arrangementer og gudstjeneste søndag.
|
Månedlige arkiver: november 2012
Klimaallianse med storkapital
”Money talks” forstår de seg på i USA. Etter gigantiske milliardtap som følge av stormen Sandy, ser det ut til at forsikringsselskapene kan bli en ny alliansepartner for miljøbevegelsen. På dagens Zero -konferanse kan de glede seg over at de kan amerikanske storkapital med på laget, skriver redaktør Magne Lerø
Den store Zero – konferansen åpner i Oslo i dag. Hundrevis av mennesker skal i bli oppdatert om hvor langt vi er kommet i arbeidet med å begrense klimautslippene, hva som er de største hindringene og hva som kan og må gjøres for å overvinne dem. Selv om både Jens Stoltenberg og Bård Vegard Solhjell skal holde foredrag, spørs det om det vil komme så mye nytt med hensyn til våre egne bestrebelser for å begrense klimautslippene.
Situasjonen hos oss er at klimainteressen har dabbet noe av de seinere årene. Det er ikke noe folkekrav at politikerne må iverksette mer drastiske tiltak for å begrense våre egne klimautslipp. Når folket ikke forlanger handling, blir det opp til politikerne hva de vil gjøre. SV og Venstre som har satset sterkeste på miljøspørsmål, har fått lite uttelling blant velgerne. Det ser ikke ut til at klima er en politisk vinnersak. Hvis det er snakk om å øke avgifter eller legge begrensinger på hva folk kan foreta seg, blir bekjempelse av klimautslipp fort en tapersak.
Miljøbevegelsen bør i sterkere grad ta inn over seg at en ikke kommer særlig lenger med politikerne enn det folk er rede til å godta. Til tider kan det bli i overkant av mas på politikerne. Det spørs om ikke miljøbevegelsen i større grad bør henvende seg til opinionen for å skape økt forståelse og press for å redusert klimautslippene.
Ola Borten Moe
De to siste årene har regjeringen, representert ved olje- og energiminister Ola Borten Moe, med større frimodighet stått fram som en olje- og gassnasjon. Regjeringen har så visst ikke planer om å sette på bremsene inne olje og gass. Det trykkes ikke på bremsene for tiden. Norsk økonomi skal bli enda mer avhengig av olje og gass. Utslippene vil øke i årene framover fordi det går alt for sakte med å få til en effektiv Co2-rensing. Det er brukt seks milliarder for å teste ut rensing på Mongstad. Det er langt igjen. Fra seriøst hold er det blitt stilt spørsmål ved om Mongstad vil ende opp som en gedigen feilinvestering og ikke som en månelanding.
Det internasjonale energibyrået la for to uker siden la fram en rapport som konkluderte med at to tredjedeler verdens reserver av kull, olje og gass må bli liggende i bakken dersom målet om at temperauren, som følge av klimautslipp, ikke skal øke mer enn to grader. Den slags er en nesestyver for norske olje- og gassentusiaster som ser for seg fortsatt en omfattende olje og gass- produksjon til over 2050.
Klimabevegelsen kan glede seg over at de kan få en ny viktig maktgruppering med på laget. Orkanen Sandy som herjet USA for et par uker siden, ligger en til å bli verdens dyreste naturkatastrofe i løpet av de siste 20 årene. Skadene Sandy forårsaket kan det koster over 50 milliarder dollar å reparere. Her snakker vi om store beløp som for konsekvenser for amerikanske forsikringsselskap. Sandy har satt fart i klimadebatten i USA. Det er ikke mange årene siden flommen Katarina gjorde skader for milliarder i USA. Fagfolkene spår at denne typen naturkatastrofer vil øke på i tiden framover.
Vi går altså en situasjon i møte der klimakrisen etter hvert vil gigantiske negative konsekvenser for amerikansk økonomi. Forsikringsselskapene vil velte sine tap over på kundene. ”Money talks” forstår de seg på i USA. Amerikansks storkapital er høyrøstet. Miljøbevegslen kan glede seg over en ny alliansepartner.
India-seier for Baksaas
Fra finanshold har det ikke vært annet enn kjeft å få for gigantsatsningen i India. I går sto Jon Fr. Baksaas fram som en vinner med nye lisens for 4,2 milliarder kroner og tro på at snart 40 millioner kunder vil gi overskudd nest år.
Hvis finansredaksjonen i Dagens Næringsliv blar tilbake og leser det de har skrevet om Telenor i India, er det mulig de synes det blir pinlig. «Norges største bommert» var tittelen over en kommentar. Tittelen i en bakgrunnsartikkel var «Baksaas surfer på Hermansen». Vi må nesten minne om at det er 10 år siden Thormod Hermansen gikk av. Baksaas har da vitterlig ikke stampet av gårde på krykker han har fått av Hermansen. Fortsett å lese India-seier for Baksaas
Nesestyver for Statoil
Det internasjonale energibyrået (IEA) mener to tredjedeler av kullet, oljen og gassen må bli igjen i bakken for å redde klima. Nå kan staten og Statoil starte arbeidet med å finne ut av hvor mye som skal bli liggende igjen på norsk sokkel, skriver redaktør Magne Lerø.
Det er ikke klimaentusiaster som holder til i IEA. Her finner vi energieksperter som utreder og analyserer verdens energisituasjon og peker på utviklingstrekk. Nå har de lagt fram en framskriving av utviklingen som viser at verdens energiforbruk vil øke med mer enn en tredjedel fram mot 2035. Hvis dagens bruk av fossile energi fortsette, regner de med at de globale temperaturen vil øke med 3,6 grader. Det er nesten det dobbelte av politikernes mål om at økningen ikke må bli på mer enn to grader. Hvis politikerne skal nå to graders- målet, mener IEA at to tredjedeler av verdens reserver av fossil energi må bli liggende igjen i bakken. To tredjedeler av reservene er kull, vel 20 prosent er olje og 15 prosent er gass. Fortsett å lese Nesestyver for Statoil
Siste sjanse for SAS
Man kan gjerne hevde at det er brutalt av en rødgrønn regjering å stille seg bak en plan som vil tvinge ansatte til å akseptere en kraftig lønnsreduksjon, men det er ingen vei utenom.
SAS har i løpet av de siste ti årene kuttet kostnader til den store gullmedaljen. Det er likevel ikke nok. I bakgrunnen lurer konkursspøkelse fordi selskapet kvartal etter kvartal fortsetter å tape penger. Selskapet har fortsatt så pass høye kostnader at de som kunne ha kjøpt selskapet, vegrer seg. Det må gjøres en ryddejobb før et eventuelt salg. Eller så viser det seg at SAS blir i stand til å drive lønnsomt etter brutale kostnadskutt. Fortsett å lese Siste sjanse for SAS
Ineffektive anbud
Konkurranseutsetting er ikke lenger en mirakelmedisin for lavere kostander. I flere tilfeller fører det kun til mer byråkrati og at det går lenger tid før jobben blir gjort. Det går for eksempel vinter og vår før et stort hull i veien kan bli utbedret på «anbudsvis».
I NRK i går langet Høyres nestleder, Jan Tore Sanner, ut mot unødvendig byråkrati i offentlig sektor. Sanner har helt rett i at det vil føre til mindre byråkrati om politikerne vil regulere mindre. Hvis man dropper en del av dagens finmaskede lovbestemmelser og krav om rapportering, vil behovet for byråkrater bli redusert. Det andre Sanner nevner, konkurranseutsetting, er det slett ikke sikkert fører til redusert byråkrati. I utgangspunktet vil det føre til flere byråkrater når stat og kommune må utarbeidet omfattende og detaljerte anbudsinvitasjoner, følge opp med å kreve rapportering og gjennomføre inspeksjon. Det man vinner på konkurranseutsetting, må avveies i forhold til hva det koster å «drifte anbudssystemet». Fortsett å lese Ineffektive anbud
Svindyre vikarer
Vikarbyrådirektivet vil gjøre det svindyrt å leie inn vikarer. Det er meningsløst å øke kostandene på arbeidskraft ytterligere. Regjeringen bør åpne for midlertidige ansettelser. Det vil gi flere arbeidserfaring og fast ansettelse. Slik kan også trygdede få prøve seg.
Da striden om vikarbyrådirektivet raste som verst, forsøkte arbeidstakerne å skape et inntrykk av at dette nærmest var et direktiv for grov utnyttelse av arbeidskraft og at det ville undergrave arbeidstakernes rettigheter. Så feil kan man ta. I dag forteller Stein Lier-Hansen, administrerende direktør i Norsk Industri, til Dagens Næringsliv (DN) at norske virksomheter kan få en økning i timelønnen på 60 prosent når direktivet innføres ved årsskiftet. Hovedregelen her er at innleide arbeidstakere skal behandles likt med fast ansatte. Norge innfører direktivet uten den typen unntaksbestemmelser som er vedtatt i Finland, Sverige, Tyskland, Storbritannia, Nederland og som de vurderer i Danmark. Fortsett å lese Svindyre vikarer
Drømmefangeren
Det meste har gått gal vei i USA. Norske politikere som har tatt turen dit i disse dager, kan først og fremst lære hvordan et samfunn ikke skal styres. Nå har Barack Obama fire år på seg for å rette opp igjen skader, hvis ikke vil et sosialt opprør før eller seinere bryte løs.
Det er alltid kjekt å reise til USA. Det må være grunnen til at en flokk norske toppolitikere for tiden oppholder seg i USA. Den offisielle grunnen til at de er der, er presidentvalget. Men er det noe som har lite relevans for norske politikere, så må det være innspurten av en amerikansk valgkamp, det som skjer på selve valgdagen og dagen derpå. Fortsett å lese Drømmefangeren
Ny runde: Ap mot Røkke
Kjell Inge Røkke vinner ofte de slag han bestemmer seg for å kjempe. I slaget mot Helga Pedersen som han nå har innledet, kan han gå på et tap fordi det kommer til å handle om Aps troverdighet i fiskeripolitikken.
Er det noe regjeringen har dårlige erfaringer med, så er det å legge seg ut med Kjell Inge Røkke. Han presset regjeringen til å kjøpe 40 prosent av Aker Kværner i sin tid. Det framsto for regjeringen som eneste alternativ for å hindre et salg av tusenvis av norske arbeidsplasser til russere. Så langt har dette vært en elendig investering, men handelen sikret norsk eierskap over dagens Aker Solutions og tilliggende herligheter. Fortsett å lese Ny runde: Ap mot Røkke
Kneblende ledelse
Det er ille at skoledirektører løpe rundt og deler ut munnkurver til sine rektorer. De bør oppfordres til å synge ut, i demokratiets navn. Det trengs faglige motforestillinger mot det rådende styringsparadigme.
Langt over halvparten av landets rektorer og barnehagestyrere opplever at de blir pålagt helt eller delvis munnkurv, viser en undersøkelse som Utdanningsforbundet har utført og som er presentert i VG i dag. 21 prosent av rektorene har fått negative reaksjoner fra skoleeier etter at de har gitt offentlig uttrykk for sitt syn på utdanningspolitikken. Hver fjerde rektor mener slike ytringer over hodet ikke godtas. Det er bare 10 prosent av skolelederne som sier de står fritt til å si sin mening.
Ragnhild Lied, som sannsynligvis blir valgt til ny leder i Utdanningsforbundet i morgen, synes resultatet er skremmende. Det har hun rett i. Den slags styring skaper demokratisk underskudd og er et anslag mot ytringsfriheten som fagpersoner bør benytte seg av.
Det finnes en rekke liknende eksempler på disiplinering av ledere i offentlig sektor. De siste ti årene har man i helsevesenet delt ut munnkurver i stor skala. For tre uker siden protesterte presidenten i Legeforeningen, Hege Gjessing, mot at leger i Helse Nord ble kalt inn på teppet for den minste ting. Hun hevder det er en ukultur ved helseforetaket og at ledelsen sprer frykt blant legene for å uttale seg offentlig.
Over alt i offentlig sektor legges lojalitetsplikten tungt inn over de som har lederansvar. Det går ut på at man kan si det man mener internt, men at en skal støtte de beslutninger som fattes utad. I det minste skal en ikke offentlig kritisere styret eller en overordnet leders beslutninger. I næringslivet er det slik. Det er helt utenkelig at ledere rykker ut mot det overordnede beslutter. Det er jevngodt med å be om sparken. De tillitsvalgte har selvsagt frihet til å si det de mener. Men de føler også et press på å ikke uttale seg på en måte som skader virksomheten. Det må en ta hensyn til. Intern strid kan få uheldige konsekvenser i forhold til kunder og samarbeidspartnere. Ved ikke å opptre balansert, kan en ødelegge for sin egen arbeidsplass.
Næringslivets lojalitetstekning kan ikke overføres til offentlig sektor. Her handler det om hvordan fellesskapet skal bruke sine midler. Politikk handler om kamp og avveining mellom ulike interesser. Demokratiet forutsetter at befolkningen er informert og kan delta i den offentlige debatten om hvordan midler forvaltes og hvilke prioriteringer som gjøres. Helse- og skolespørsmål er det stor interesse for i befolkningen, men meningene er delte. Da må det ikke legges lokk på debatten. For skoledirektører er det et bomskudd å løpe rundt med munnkurv til sine rektorer. Rektor har et selvstendig ansvar for å peke på hva som blir konsekvensen av de budsjettene som vedtas eller den pedagogikken det satses på. Rektor skal ha frihet til å si sin mening om faglige spørsmål. Men selvsagt må en rektor legge bånd på seg. Det må ikke skapes tvil om en vil gjennomføre det overordnet myndighet vedtar.
I Dagsavisen i dag leser vi at seks av ti rektorer i grunnskolen ikke har tid til å følge opp lærerne. Dette fører selvsagt til dårligere lærere og dårligere resultater for elevene. Rektor Dag H. Glomnæs sier tidspresset har økt, at han må ha lengre arbeidsdager på skolen eller ta med seg jobb hjem for å få gjort det han mener kreves av en rektor. Slik situasjonen har utviklet seg, bør ingen undre seg over hvorfor en sliter med rekrutteringen til rektorstillingene.
Det blir vondt verre når man i denne situasjonen opplever at man får tildelt munnkurv.
Det har vært nødvendig å profesjonalisere ledelsen i offentlig sektor og understreke at lederne opptrer på eier og overordnet myndighets vegne. Det er ikke fritt fram for ledere å si hva som helst når som helst. Det er nødvendig å peke på at øverste lederne i stat og kommune et ansvar for å sørge for at motforestillinger og uenighet nedover i organisasjonen kommer fram.
Det bør innføres ordninger som sikrer at konsekvensene av det politikerne inviteres til å vedta er kjent på forhånd. Vi fikk et eksempel på det i oktober da Domstolsadministrasjonen ga klar beskjed om at det budsjettet som er langt fram for 2013, vil føre til lengre ventetid før saker kommer opp for domstolene.
Det finnes heldigvis rektorer som sier fra. Lørdag sa rektor Lars Ligaarden til Vårt Land at «effekten av Pisa er at skolen blir det samme som pølseproduksjon, skolen er blitt en produksjonsbedrifts som skal spy ut elever i andre enden». Han mener all energi i skolen suges mot det som kan måles og at dannelsessiden nedprioriteres.
Flere bør hive seg på. Det trengs motforestillinger mot det rådende styringsparadigme.