Når pressen svikter så grovt som i Storbritannia, må de finne seg i å bli sterkere regulert, men det må ikke skje på en måte som begrenser pressens kritikk av makthaverne.
Det britiske samfunn har ventet lenge på rapporten fra Brian Leveson som har gransket pressen etter skandalen rundt News of The World som ble avdekket for et og et halvt år siden. I går la Leveson 2000 sider på bordet og anbefalte at det innføres en lov for å regulere etikken i pressen. Det han har avdekket, er såpass grovt at han mener det er nødvendig å ta et skikkelig grep for å få rydde opp i ukulturen som har bredd seg i britisk presse. Det handler ikke bare om News of The World som hacket seg inn på telefonen til en rekke mennesker. Det skjer til stadighet at avisene betaler kilder for at de skal lekke, det skjer brudd på menneskers rett til privatliv og det spres løgn via mediene. Onsdag ble en britisk TV-personlighet tilkjent 400.000 pund i erstatning etter at Ruperts Murdochs News International og The Sun hadde betalt en avisleser 580 euro for at han skulle anmelde en kjendis for seksuelle overgrep på en pub. Det hele var oppspinn.
Sterkere regulering av pressen er et hett tema. Britiske redaktører har ikledd seg rustning, grepet lansen og gjort seg klar til å nedkjempe alle som vil true demokrati og ytringsfrihet. Redaktører verden over er i sitt ess når politikere tar til orde for sterkere regulering av pressen.
Vanligvis er pressen og folket allierte mot politikere og andre makthavere. Men den britiske pressen oppfører pressen seg såpass at politikerne og folket er i ferd med å inngå en allianse mot pressen. Det er slik det går når pressen misbruker den tillit de har fått som den fjerde, selvstendige statsmakt.
Clegg mot Cameron
En av de politikerne som ser faren ved å gripe for sterkt inn mot pressen, er statsminister David Cameron. Han stiller seg ikke bak Levesons anbefalinger. Han mener et kjennetegn ved demokratiet er å vise tilbakeholdenhet med å regulere pressen. Labours Ed Millibrand, støtter Leveson. Det samme gjør Camerons koalisjonspartner, Nick Clegg. Når Clegg velger å gå ut mot Cameron, mener han alvor. Enten må Cameron komme Clegg i møte og gå et langt stykke på den veien som Leveson anbefaler eller så kan Clegg finne på å stemme sammen med Labour. Da må Cameron åpent erkjenne et nederlag eller stille kabinettspørsmål i håp om at det får Clegg til å gi seg.
Det minste som kan skje er at dagens regime med selvregulering beholdes, men at det innføres bøter ved presseetiske overtramp. Dette kan de fleste redaktører akseptere. Det kan også hentes inn flere som ikke har tilknytning til pressen i «Pressen faglige utvalg» eller Press Complaints Comission (PCC) En annen mulighet er at pressen oppnevner alle medlemmer av PCC, men ingen av dem skal arbeide i mediene. Denne modellen har Financial Times og The Guardian gått inn for. The Times derimot mener at man må akseptere en «domstolsledet presseregulering». Det mest ytterliggående forslaget er å innføre en lov som regulerer pressen.
Hvis man først går inn på lovveien, har man åpnet for prinsippet om at det er politikerne som skal styre pressen. Med en slik modell vil maktbalansen mellom presse og makten bli forrykket.
Pressen bør nå selv komme opp med en ny modell for selvregulering der det ilegges betydelige bøter ved brudd på presseetikken og der flertallet av PCC ikke har tilknytning til mediebransjen. Hvis ikke det hjelper, kan politikerne på et seinere tidspunkt ta sterkere virkemidler i bruk.
Politikerne bør også skjerpe enkelte straffebestemmelser eller utforme nye som retter seg mot den ukulturen en vil rydde opp i. Da vil det kunne føres sak mot pressen gjennom de vanlige domstolene.
Men politikerne må ikke lage lover som begrenser pressens mulighet til å avsløre maktmisbruk i samfunnet og «arrestere» politikerne når det er berettiget. Pressen skal være ubehagelig for de som har makt i samfunnet.
Løgn, utpressing, betaling for lekkasjer og hacking er og blir ulovlig. Medier som ikke klarer å holde seg unna dette, bør straffeforfølges.