Vi går mot en klassedelt kommunestruktur, et A og et B-lag. Staten pøser på med så mange krav og forordninger at det er blitt umulig å være liten, men lykkelig.
KS-kommunenes interesseorganisasjon er lut lei av at staten behandler kommunene som organisatoriske undersåtter. For noen uker siden markerte KS 175 årsdagen for innføring av «Formannskapsloven» som danner basis for det kommunale selvstyre. Poenget med det kommunale selvstyre var at kommunens innbyggere på en rekke områder skulle kunne gjøre som de ville. Utviklingen de siste årtiene har gått i retning av mer makt til staten og mindre til kommunene. Kommunene er endt opp som iverksettere for alt mulig staten som bestemmer. Det er kul umulig å få gjort at alt staten krever og forventer, for pengesekken er ikke stor nok.
På seminaret presenterte forskere en modell med større kommuner og større kommunalt selvstyre enn i dag. En annen modell baserte seg på at den statlige styringen av kommune vil øke på. Det vil i så fall bety at vi snart får statlige direktører for eldreomsorgen for eksempel som i realiteten tar over det ansvaret kommunene i dag har.
«R-frykten»
«R-frykten» er i ferd med å sette seg fast i flere kommunale organisasjonskropper. Det finnes små kommuner som har fått den helt store skjelven for at politikeren skal dele ut flere Rettigheter som kommunen skal innfri, sende ut flere Retningslinjer for alt mulig, presentere flere Resultatkrav, be om flere Rapporter og gi offentlig Refs til de som ikke gjør det bra nok. Det virrer rundt en hel hær med tilsynsblikk i kommune-Norge som påser at kommunene gjør som de skal. Det finnes 22 statlige instanser som kan ha innvendinger mot et eller annet vedtak en kommune har fattet. Den største og sterkeste av dem alle, er statens forlengede arm, selveste Fylkesmannen. Miljøverndepartementet kan forlange byggestopp fordi det blir oppdaget en sjelden frosk i en dam eller Fylkesmannen sender en arealplan i retur fordi det ikke er tatt godt nok hensyn til «siste påleggsnytt» fra politikerne i Oslo.
Det er i de siste 10-15 årene «statifiseringen» av kommunene har skutt fast. Staten bestemmer- kommunene gjør jobben. Det betyr at kommunen må skaffe seg stadig mer spesialisert kompetanse på det ene området etter det andre. Folk med spisskompetanse vokser så visst ikke på trær- og hvis de finnes, så skal det noe til for å få dem til å flytte til «dalstrøka innafor». Dette tvinge små kommuner til etablere diverse interkommunale selskaper som må løse de oppgave kommunen er for små til å løse selv, for eksempel barnevern. De interkommunale selskapene lager imidlertid krøll i systemene. De er ikke underlagt rådmannen slik øvrig kommunal virksomhet er. Dette må politikerne løse med å drive eierstyring som til tider kan bli så pass komplisert at selv Trond Giske ville klødd seg i hodet for å finne ut hvordan det best kan gjøres.
De rødgrønne innrømmer at noe må gjøres. Sp taler lenge og varmt om det kommunale selvstyret og lover dyrt og hellig å oppføre seg som et esel om noen forsøker å tvinge kommuner til å slå seg sammen. Ap mener den eneste løsningen er at mindre kommuner går sammen i en større enhet. Høyre mener det samme, men ingen liker å bruke ordet «tvang». Det er mulig staten kan komme opp med så pass store og fristende gulrøtter for små kommuner at de slipper å bruke pisk.
Hvis vi får større kommuner, burde det være mulig å gi kommunene større frihet. Spørsmålet er om de sentrale politikerne vil tillate det. Det vil ryste Kristin Halvorsen (SV) innerst i sjelen om en kommune står fram og sier de vil satse mindre på full barnehagedekning fordi en vil satse mer på bygge sykehjem eller gjøre nødvendig vedlikehold på en skole som tilsynsmyndigheten vil stenge om intet skjer. Vil vi ha kommunalt selvstyre, må vi akseptere at kommuner prioriterer ulikt og statsråder river seg i håret av fortvilelse over at dere egen sektor blir nedprioritert.
Det siste store samarbeidsprosjektet mellom stat og kommune, er samhandlingsreformen som ble innført 1. januar i år. Kommunene ba om mer tid. Det fikk de ikke. De ba om mer penger. De fikk de heller ikke, for staten mente de hadde fått nok. I forrige uke kunne Kommunal Rapport fortelle at to tredjedeler av kommunene må betale mer til sykehusene for sin andel av behandling av kommunene innbyggere enn forventet. Mæland og Kvalsund kommune nekter å betale den regningen de har fått. Her er definitivt ikke inkasso løsningen.