Ansatte i opprør

Ekspertene i ledelse på BI mener sjefen de har hatt i seks år nå leder så elendig at de vil bli kvitt ham. Også i Forbrukerrådet vil store grupper ansatte bære ut direktøren.

Det går rette veien med Handelshøyskolen BI. De legger ned avdelinger, omstiller, spisser profilen og gjør seg klare til å møte skjerpede krav i konkurransen om studenter og den kompetanseoppbygging næringslivet trenger. Rektor Tom Colbjørnsen kjører på. Styret er fornøyd, men nå har fagfolket ved skolen fått rektoren i halsen. Den ledelsen han bedriver holder ikke faglige mål, han følger ikke arbeidsmiljølovens krav til forsvarlige prosesser, er aggressiv når han blir møtt med motargumenter og det har oppstått «spenninger som er uholdbar for en akademisk institusjon der ledelse er en sentralt fag», skriver Forskerforbundet i et brev til styret. Det har vært et spent forhold  i lang tid. Nå  vil de ha Colbjørnsen båret ut av rektorkontoret. Fortsett å lese Ansatte i opprør

Pavens kloke valg

Pave Benedikt XVIs abdikasjon gir Den katolske kirken nye muligheter. Det et skrikende behov for fornyelse og en pave som er en oppegående leder, ikke en sliten symbolfigur

Ikke en gang Sigbjørn Johnsen har noe i mot at paven trekker seg. Han er 85 år og kan nye godt av opptjent pensjon med levealderjustering og det hele. En kan lure på hvorfor kardinalene for åtte år siden valgte 78 år gamle Joseph Alois Ratzinger til pave. Dette er jo en krevende lederjobb, og når en er 78 år begynner det å gå litt tregere med en. Ratzinger nøt bred tillit, var en teologisk kapasitet og en «type» de ulike fløyene kunne føle seg trygg på. Det «måtte» bli ham. Han har stått på det han har orket, men alderen har tynget ham. I det siste har helsen blitt dårligere. Han kunne da valgt som sin forgjenger, Johannes Paul ll å fortsatte som pave selv om stemmen sviktet, han subbet rundt som en krøpling og så pint og elendig ut. Han fulgte tradisjonen og var pave til han døde. En kan lure på hvem som faktisk styrte kirken på slutten. De siste årene var ikke Johannes Paul ll i stand til å utøve et godt lederskap. Han eksisterte som en symbolfigur. Fortsett å lese Pavens kloke valg

Grådighet i bankene

Bankene må høyne sin etiske standard og ikke la seg styre av grådig profittjakt. Hvis ikke vil kundene vende ryggen til dem og velge andre alternativer som er på vei

En vesentlig årsak til finanskrisen var at bankene etter hvert ble for opptatt av å tjene penger. De siste årene har bankene i EU og USA blitt underlagt strengere reguleringer og krav til egenkapital og fått mindre handlingsrom. Det har vært helt nødvendig.

Norsk banker står det rimelig bra til med. Det spesielle med Norge er at boligprisene øker og øker og bankene låner ut og låner ut. Det er ikke mye som tyder på at vi står overfor en boligboble, etter hvert er det blitt flere økonomer som advarer mot utviklingen. Myndighetene har svart med et krav om at folk må ha 15 prosent egenkapital om en vil låne til bolig. Nå vil finansminister Sigbjørn Johnsen øke kravet til egenkapital i bankene til rundt det dobbelte. Det liker ikke bankene. De vil ha mest mulig penger i omløp. De tjener ikke penger på å måtte binde mer en sin kapital på egne konti. DNB-sjef Rune Bjerke liker ikke at det skal bli pålagt en «låneavgift», som han kaller det. Han får kalle det hva han vil. Det er fornuftig å tvinge bankene til å ta ansvar for egen soliditet. De skal ikke fristes til å regne med at statens stiller opp i neste krise. Da må se selv kunne ta større tap.

Om dette fører til at lånerenten øker, gjør det ingen ting. Økt rente kan bidra til å dempe prisveksten på boliger. Verre er det om de økte egenkapitalkravene fører til at det blir vanskeligere for bedrifter å få lån. Vi får nå se om det blir tilfellet. Alt en bransje kommer opp med av argumenter mot endringer de ikke ønsker, blir ikke virkelighet.

Er det noe det er liten grunn til å bekymre seg for, er det norske banker. De klarer seg utmerket selv med Sigbjørn Johnsens skjerpede krav.

Helt trygge skal ikke bankene være. Deres monopol på pengetransaksjoner er snart forbi. Stadig nye digitale tjenester kan håndtere overføring av penger utenfor banksystemet. Handelshus som har kontakt med store kundegrupper er begynt å gå bankene i næringen. I USA tilbyr dagligvarekjeden Walmart lån til bedrifter, for eksempel. Betalingstjenester via mobilen er i ferd med å eksplodere.

I denne sammenhengen bør bankene bekymre seg over at de har pådratt seg et mer frynsete rykte. Denne uken behandler Høyesterett småsparer Ivar Petter Røeggens sak mot DNB. Han tapte 230 tusen kroner på ha investert en halv million av sparepengene sine i såkalte «strukturerte spareprodukter». Om lag 2000 nordmenn er blitt lurt til å oppta denne typen lån for å kjøpe aksjer i bankenes regi. Det ble framstilt som om det var umulig å ikke tjene gode penger. Bankens sikret seg. De tjente uansett gode penger og veltet tapet over på kundene. Klekkelige bonuser er blitt utbetalt til rådgivere som fikk folk til å putte sparepengene sine i «strukturerte produkter». Hvis Røeggen vinner kan det koste bankene hundrevis av millioner, og tilliten til bankene vil få en knekk.

I internasjonal økonomi har også bankene har bankenes omdømme fått en knekk. I London, Europas ledende finanssentrum, snakker de nå om nødvendigheten av å gjenreise tilliten og sette etikk i høysete for ikke å miste den posisjonen en har opparbeidet gjennom lang tid. Finansminister George Osborne har vært krystallklar på at finansnæringen må vise at de har lært av skandalene de har vært igjennom.

Hovedoppslaget på forsiden av Financial Times forrige uke var at bankskandaler fortsatt ryster tre kontinent. Dette er knyttet til fiksing av referanserenten. Royal Bank of Scotland har akseptert å betale over tre milliarder i erstatning for fiksing av referanserenten Libor som ble avdekket i sommer. I Frankfurt har Deutsche Bank gikk fem meglere sparken for rentetriksing og det samme er avdekket stor skala i Japan. Mønsteret er det samme. I jakten etter størst mulig profitt tar en i bruk løgn og manipulasjon. Det tyder på at de som har drevet med triksingen, har hatt en opplevelse av at det var greit. Det er altså kulturen i banken det er noe galt med.

Banken må rydde opp. De tåler ikke et frynsete rykte. Da vil kunder vende dem ryggen i en tid hvor det etter hvert dukker opp flere alternativer.

En mot alle

Etter hvert kan det være David Cameron klarer å vekke sovedyrene i Ap og Høyre til å sette EU på dagsordenen igjen

Kong Sverre talte Roma mitt i mot i 1194. Bjørnstjerne Bjørnson syntes fortsatt det luktet så pass mye nasjonal stolthet av den selvbevisste nordmannen som nektet å logre for den mektige pavekirken, at han sørget for at «Sverre den modige» fikk plass i et av versene av «Ja, vi elsker», et vers som riktignok ikke synges særlig ofte. Fortsett å lese En mot alle

Sjef som symbolbærer

De siste ukene har Helge Lund utøvd symbolsk lederskap. Hvis ikke biskopene vil påta seg byrden med å være sjef, blir deres symbolske lederskap etter hvert forvirrende og mindre interessant.

Statoil-sjef Helge Lund er milliardene og den klimabelastende oljen mann, en forsvarsadvokat for oljesand i Canada som hele kirkemøtet mener er noe svineri, et yndet angrepsmål for miljøbevegelsen og til tider en skyteskive for egne ansatte som er misfornøyd med sikkerhet og pensjonsreduksjoner. En kontroversiell sjef, med andre ord.  Så rammet terroraksjonen i Algerie. Da var det en annen Helge Lund som framsto. Han snakket om at det gjorde vondt, om at han er lei seg og bekymret. Flere ganger reiste han for å møte de pårørende. Han ville vise omsorg, være nær, støtte og forsikrede de pårørende at Statoil gjorde alt de kunne for sine ansatte.  Helge Lund styrket sin stilling som leder internt og eksternt gjennom å utvise symbolsk lederskap. Fortsett å lese Sjef som symbolbærer

Må jobbe mye mer

Sigbjørn Johnsen trenger ikke gå over bekken etter vann i kampen for å få oss til å arbeide mer. Han kan begynne med å overtale LO om nødvendigheten av å myke opp holdninger til arbeidstid og la folk jobbe 120 prosents stilling, for eksempel

Regjeringens perspektivmelding som legges fram i dag er ikke noe valgkampmanifest. Folk flest vil ha høyere lønn og mer fritid. Dette går ikke i hop lenger, sier finansminister Sigbjørn Johnsen. Han vil ha oss til å jobbe 100 timer mer i året og utsette pensjonen noen år. Hvis det ikke skjer, må enten skattene økes eller det må kuttes i velferdsordningene. Det siste unngår vi neppe selv om vi skulle lykkes i å få folk til å jobbe mer. Fortsett å lese Må jobbe mye mer

Faremos styringsgrep

I fjor fikk politiet 108 tiltak og føringer fra Regjeringen. I år kuttes de ned til 20 samtidig som kravene på resultatrapportering øker. Grete Faremo har virkelig tatt styringskritikken etter 22. juli på alvor og tar et lovende styringsgrep.

De siste 10 årene har styringen av underliggende etater vært preget av at statsrådene har pøst på med flere mål og rapporter. Daværende politidirektør Ingelin Killengreen ba om færre mål og større handlefrihet. Hun nådde ikke fram. Gjørv-kommisjonen kritiserte regjeringen for å ha lagt opp til en for sterk detaljstyring av politiet. De anbefalte mindre detaljstyring og mer ledelse. Dette har Grete Faremo tatt ad notam. Fortsett å lese Faremos styringsgrep

A-pressen er ikke det spor bedre enn SAS. De betalte inntil en halv årslønn i «stay on»-bonus til 43 nøkkelpersoner. Styreleder Roar Flåthen flesket til mot SAS, men toer sine hender i eget selskap. Både ledelsen i SAS og A-pressen har gjort det som var i både selskapets og de ansattes interesser

Fagforeninger, politikere og representanter for akademia har de siste to ukene stått i kø for å ta avstand fra SAS fordi 18 ledere har fått en halv årslønn ekstra for å bli værende i de deler av kriseselskapet som skal selges. Fortsett å lese

Solvik-Olsens bisperefs

Kjetil Solvik-Olsen (Frp) taler for døve bispeører når han vil ha dem til å holde munn om oljeboring i Lofoten, men en god del velgere, også innen kirken, har sans for at han forsøker å få biskopene til å konsentrere seg om det de virkelig har greie på

Kjetil Solvik-Olsen mangler ikke frimodighet. Nå gir han seg i kast med et å oppdra Den norske kirkes biskoper om hva de kan mene noe om og i hvilke saker de bør holde munn. Han mener definitivt at biskopene bør holde deg unna debatten om oljeboring i Lofoten. Det samme gjelder gasskraft og flyktningepolitikk. Dette er i følge Solvik-Olsen politiske spørsmål der kirken ikke kan utlede et bestemt syn ut fra Bibelen. Abort, ekteskap, homofili handler om verdier som har en eksistensiell side. Her bør biskoper engasjere seg. Også når gjelder rus, men kirken bør ikke ha et bestemt syn på hva alkohollovgivningen. Spørsmålet om Israel ligger i et grenseland, fordi det handler både om politikk og religion, i følge Solvik-Olsen. Fortsett å lese Solvik-Olsens bisperefs

Statens kvinner

Når Ap sier de vil ha 40 prosent kvinner i toppledelsen i alle hel- og deleide statlige selskaper, er det ikke mer enn politisk korrekt prat. Den slags er ikke gjenstand for politisk styring

De mest ihuga kvoteringstilhengerne i Ap har ganske sikkert gått inn for at vi skal få regler som tvinger ledelsen i selskaper der staten er inne på eiersiden til å sørge for at det er 40 prosent kvinner i toppledelsen. Ledelsen i Ap vet imidlertid at det ikke er mulig uten å bryte med sentrale prinsipper i norske selskapslovgivning. Det er styret som ansetter daglig leder og det er daglig leder som ansetter sine nærmeste medarbeidere. Styret kan ikke og vil ikke pålegge daglig leder hvem en skal ansette. Og daglig leder i et konkurranseutsatt selskap henter ikke inn i konsernledelsen andre enn de en mener er best kvalifisert. Derfor vil ikke et styre i et slikt selskap vedta at det skal være 40 prosent kvinner i konsernledelsen. Fortsett å lese Statens kvinner