David Cameron kan lykkes med å sette fart i norsk EU-debatt etter hvert. Europabevegelsen vil ha EØS-avstemning Nei til EU-vil samle snakke med Storbritannia. Nytteløst, men Ap og Høyre må snart få hodet opp av sanden.

Statsminister David Cameron har ikke satt EU i spill, men talen han holdt i går, er en så pass kraftig utfordring til lederskapet i Brussel at de ikke kan lukke ørene for Camerons anliggender. I går leverte talsmenn for EU og Frankrike et bombastisk nei til Camerons krav om reforhandling av avtalen mellom EU og Storbritannia som i praksis vil bety at EU må utvikle en egen modell for EU-land som ikke vil innføre euroen.

Brussel viser muskler. Det var som ventet. Det mest interessante er at Angela Merkel sier at hun ønsker at britene skal være med i EU og mener EU må vise kompromissvilje. Det er Tyskland som bestemmer i EU. I Brussel bør de ikke bli overrasket om flere av medlemslandene har mer sans for David Camerons posisjon enn de gir uttrykk for nå.

David Cameron sier rett ut det flere av politikerne i EU og et flertall av velgerne i land etter land faktisk mener. Det var ikke meningen at det meste av makten skulle overføres til overnasjonale organer i Brussel og at demokratiet i nasjonalstatene skulle nedbygges. Det var meningen å lage en frihandelsunion, omtrent slik dagens EØS-avtale regulerer det. Men de siste tjue, tretti årene har EU-lederne hatt større ambisjoner og visjoner. De så for seg en europeisk stat nærmest etter modell av USA. Det er i denne retningen EU har beveget seg, mens folket stritter i mot. Likevel, sakte men sikkert har EU blitt en sterkere sentralstyrt enhet. Eurokrisen ser ut til å gjøre det til en dyd av nødvendighet. Eurolandene må styres som et land med en regjering, en statsminister eller president og en finansminister med myndighet over de enkelte landenes budsjetter, et felles skatte- og avgiftssystem og et felles bank- og finansvesen. Full pakke, med andre ord.