A-pressen er ikke det spor bedre enn SAS. De betalte inntil en halv årslønn i «stay on»-bonus til 43 nøkkelpersoner. Styreleder Roar Flåthen flesket til mot SAS, men toer sine hender i eget selskap. Både ledelsen i SAS og A-pressen har gjort det som var i både selskapets og de ansattes interesser
Fagforeninger, politikere og representanter for akademia har de siste to ukene stått i kø for å ta avstand fra SAS fordi 18 ledere har fått en halv årslønn ekstra for å bli værende i de deler av kriseselskapet som skal selges.
LO-leder Roar Flåten stilte seg bak den ramsalte kritikken fra de ansatte og krevde full opprydning i SAS. Han uttalte til mediene at han var klar over at denne typen bonusordninger ikke er uvanlig, men at det er kritikkverdig at slike avtaler inngås midt i en prosess der ansatte måtte godta lønnskutt for å for å hindre konkurs. Han kritiserte også at avtalene var inngått bak de ansattes rygg.
Arve Bakke i Fellesforbundet fulgte opp med å hevde at «noen i SAS-ledelsen har vist total mangel på dømmekraft».
I dag kan Dagens Næringsliv fortelle at A-pressen høsten 2011 inngikk avtaler med 43 personer om bonus på inntil en halv årslønn for at de ikke skulle slutte før fusjonen mellom A-pressen og Edda var gjennomført. Dette kostet A-pressen 20 millioner kroner. En av dem som fikk en halv årslønn ekstra i fjor, var Glenn Veiby som nå er konsernsjef i det sammenslåtte selskapet Amedia.
Tillitsvalgt Stein Steve satt i A-pressen styre og var med på beslutningen om å utbetale bonuser, men sier til DN at han ikke var klar over at bonuser ble utbetalt til så mange.
Ingen glad-sak
Dette er ingen «glad-sak» for Roar Flåten. Han vil ikke snakke med DN en gang. Men han kan selvsagt ikke si «ingen kommentar». Så «via sin informasjonssjef Jenny Ann Hammerø svarer Flåthen», skriver DN. Flåthen minner om at han ikke satt i styret på det tidspunktet og at han tar det som har skjedd til etterretning.
Det er et greit svar. En eier må ha tillit til at styre og ledelse gjør det de mener er best for selskapet og de ansatte. Flåthen viser ansvar.
Det samme gjorde næringsminister Trond Giske da han ble bedt om å gripe inn overfor SAS-ledelsen.
Men når det gjelder SAS tutet Roar Flåthen med de andre ulvene. Det må da være pinlig å erkjenne at den bedriften LO eier halvparten av og hvor Roar Flåthen er styreleder, opptrer presist på samme måten som SAS. Amedia skal nedbemanne med 350 millioner kroner, men A-pressen tok seg altså råd til bruke 20 millioner kroner på at ledere på viktige poster ikke ble borte før prosessen var i havn. De ville sikre seg at det ikke var et skadeskutt selskap som til slutt fikk ja eller nei til fusjon.
De best stikker først
Verden er ikke alltid slik vi ønsker den skal være. Verden er dessverre slik at de beste stikker av først når en bedrift skal selges. Da kan en være ganske sikker på at hodejegere ringer, folk begynner å lese stillingsannonser eller bruke nettverket sitt for å orientere seg i forhold til nye muligheter. De som sitter mest utrygt ved et oppkjøp er ofte lederne. Ofte skjer det at den som kjøper opp et selskap, har det meste av ledelsen som kreves. Ledere kan velge å bli værende, håpe på å få en like interessant stilling i den nye sammenhengen eller satse på at det blir delt ut gode sluttpakker. Det kan skje fort at de beste velger å si ja til nye og mer spennende utfordringer. Hvis for eksempel halvparten av nøkkelpersonene i ledelsen forsvinner etter kort tid, har selskapet et alvorlig problem. De kan ikke rekruttere nye. De får ikke gode folk til å begynne i en jobb som kanskje blir borte om kort tid. Å leie inn ledelse er spinndyrt. Det lureste og rimeligste er å binde opp nøkkelpersonene til å bli på post.
Roar Flåthen ser det fra selskapets side når det gjelder Amedia. Når det gjelder SAS sier han det som utløser heiarop i egne kretser. Han later som om SAS er på ville veier, og så vandrer de på de samme veiene som LO gjennom Amedia. Det er ikke så lite hyklerisk å gjøre seg bedre enn man er. Slik kan man se det. Saken er at Roar Flåthen ikke vedkjenner seg rollen som eier og arbeidsgiver. Han bør stå fram og forvare selskapets interesser og kritisere egne medlemmer for manglede forståelse for hva det betyr å ha ansvar for et selskap. Men her lusker Flåthen unna. Han trives best som en av solistene i hylekoret mot arbeidsgivere som opptrer som ham selv. Merkelige greier.