Handlingsregelen har gjort nytten og bidratt til å disiplinere politikerne. Likevel er det fornuftig av KrF å signalisere at de er rede til å gå i dialog med Frp om oljepengebruken

Frp har aldri brydd seg om handlingsregelen. I Carl I. Hagens regjeringstid lovet Frp mer penger i hytt og vær. Denne populismen sto i sterk motsetning til Ap og Høyre som er den fremste eksponenten for det de kaller en ansvarlig økonomisk politikk.

Handlingsregelen sier at vi ikke skal bruke mer enn fire prosent av avkastningen av oljefondet. Det har ikke regjeringen gjort. De har ligget godt under fire prosent samlet sett i perioden. Samtidig har avkastningen av oljefondet vært lavere enn antatt. Sentralbanksjef Øystein Olsen har sagt at han mener handlingsregelen burde vært på tre prosent. Jens Stoltenberg vendte tommelen ned umiddelbart. Fra sentralbankhold er det dessuten standard prosedyre å peke på at mest mulig av oljepengene må brukes til å investere for framtiden, ikke å dekke opp for løpende kostnader.

Det er uro i finansmarkedene. Veksten i verdensøkonomien er knapt merkbar. Det er vanskelig å forutsi hvilken avkastning vi kan på de 4000 milliarder kroner oljefondet snart består av. Noen pessimister hevder at vi må regne med å tape store deler av fondet og at vi i alle fall ikke kan regne med en høy avkastning framover.

Lønnsomt

Samtidig har vi fått utredninger som peker på hvor lønnsomt det vil være å investere mer i vei og jernbane, for eksempel.

Frp har skiftet spor i debatten om handlingsregelen. De vektlegger nå behovet for investeringer som er lønnsomme på sikt framfor å love penger til alle mulige gode formål.

Erna Solberg er ikke like kategorisk i å avvise Frps investeringsvilje som tidligere. Det samme standpunkt inntar nå KrF. Knut Arild Hareide understreker at KrF aldri vil være med på en politikk som skaper press i økonomien. Framfor å diskutere et tall og et prinsipp, er Hareide opptatt av hva pengene skal brukes til. Han stiller spørsmål med om dagens regel med fire prosent er stram nok. Det er et godt spørsmål. Vi har et for stort lønns- og kostnadspress med dagens pengebruk og grønt lys for videre ekspansjon innen olje og gass.

Utenlandsk arbeidskraft

Frp har ved flere anledninger pekt på at det er mulig å investere betydelig mer i vei, tog og annen infrastruktur uten at det skaper press i økonomien. Det kan være mulig hvis vi henter inn mye utenlands arbeidskraft i noen år og de forlater landet igjen når jobben er gjort. Hvis dette skal kombineres med stor skattelettelser, som vil ha økt etterspørsel som effekt, kan presset bli for sterkt.

Man må ikke sette sammen elementene i den økonomiske politikken slik Ap har gjort det. Ap har økt investeringene betydelig i perioden, men ennå er det mye ugjort. Om de borgerlige vil makte å levere nye politiske løsninger som får rimelig støtte også fra fagøkonomisk hold, gjenstår å se.

Høyres posisjon er å øke investeringen, bruke mindre på løpende kostnader som i seg selv vil dempe presset og samtidig gi skattelette som vil ha en stimulerende og presskapende effekt. Deres metode for å få gjort mer på kortere tid heter OPS – offentlig og privat samarbeid. De vil la privat kapital bygge og drifte en vei for eksempel over en 40 års periode. Kostnaden vil da fordele seg over hele avtaleperioden, men jobben blir gjort med en gang.

Dette kan gi press i økonomien fordi det skal brukes mye penger raskt. Hvis Høyre satser på en slik OPS-linje, kan de lage en imponerende skryteliste. Problemet er at de skyver kostnadene fram i tid. Slik sett binder de opp framtidige regjeringer.

I et land som Norge der staten vasser i milliarder, er det ikke noe poeng å hente inn privat kapital for å finansiere offentlige oppgave. Når staten lar være å benytte seg av den «billige finansiering» som de rår over, vil prosjektene bli dyrere når de skal finansieres med privat kapital.

Det er mye som taler for at vi bør bygge ut raskere, under forutsetning av at vi finner en måte å gjøre det på som ikke skaper for stort press i økonomien. Vi kan leve med at vi noen få år bruker langt mer enn 4 prosent av avkastningen av oljefondet for å få gjennomført store byggeprosjekter, men deretter må pengebruken godt under fire prosent.

Utfordringen for de borgerlige er ikke å bli enige om handlingsregelen, men om hva de vil bruke mindre penger på. Det er her kampen vil stå. De blir nok enige om hva de vil bruke mer penger på.