Demokrati betyr blant annet flertallets rett til å foreta ukloke valg. I EU var de begynt å tro at de kunne binde nasjonalstatene til ikke å opptre uklokt. Italienerne viser at de tar skammelig feil – og med god grunn skjelver de i Brussel.

Velgerne i Italia burde sluttet opp om Mario Monti. Han har jo vist i over et år at han kan lede landet ut av den krisen Silvio Berlusconi hadde ført landet ut i. EU ga klar beskjed om hvilken politikk som måtte føres, og ga politikerne i oppdrag å samle seg om en statsminister som hadde bred tillit og med evne og mandat til å få gjort det som måtte gjøres. Mario Monti var mannen – og han har levert, i alle fall trinn én av oppdraget. Det er kuttet i offentlige utgifter og skattene er økt. Finansmarkedene har svart med å sette renten på statens enorme gjeld ned. Slik har de fått kontroll over situasjonen. EU har vært tydelige på at den linjen Mario Monti har fulgt, må Italia følge videre uansett hvem som vinner valget.

Vinnerne

Så skjer det at de som ikke vil følge oppskriften fra EU blir valgets store vinnere, Silvio Berlusconi og Beppe Grillo. De er uenige om mye, men de er skjønt enige om at de ikke vil ha noe mer av den politikken Mario Monti har stått for. EUs utvalgte er valgets store taper. Grillo og Berlusconi er tydelige på at de ikke vil la seg diktere av en EU styrt at Tyskland. Grillo snakker åpent om at italienerne bør droppe hele euroen.

Det holdt på å gå galt ved valget i Hellas i 2012. Hadde valgforbundet Syriza under ledelse av Alexis Tsipras fått flertall, ville de neppe kommet til enighet med EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) om den kuttpolitikken som føres. Det kunne også gått galt i ved valget i Nederland sist høst. Da nådde ikke de mest EU-kritiske fram. EU kunne igjen puste lettet ut.

Italia har EUs tredje største økonomi. Er det noen steder det ikke må gå galt, så er det Italia. Italiensk økonomi er for stor til at andre kan redde dem. De må redde seg selv. Dessuten er det utelukket at Angela Merkel i et valgår vil gå lenger i å garantere for de gjeldstyngede EU-landene.

Det er full krise i EU. De kan ikke annet enn å sitte på sidelinjen og følge det politiske spillet som nå foregår i Italia. Det ser ut til at det beste en kan håpe på er en regjering leder at den moderate – og «fornuftige» sett med EU–øyne – Pier Luigi Bersani. Men han trenger støtte fra Grillo for å kunne oppnå et styringsdyktig flertall. Berlusconi vil Bersani helst ikke snakke med.

Men en svak regjering som ikke makter å føre Mario Montis reformprogram videre, er ikke godt nok. Noen håper på finansmarkedene nå straffer Italia slik at man ender i samme situasjon som i 2011. Da måtte noe gjøres. Det som i tilfelle nå må gjøres, er å gå til enda et valg for å sikre et mer stabilt flertall. Da kan en selvsagt håpe på at Bersani vil gjøre et bedre valg og sikre seg et styringsdyktig flertall. Men det kan like godt gå motsatt vei, at Berlusconi og Grillo vil få enda større oppslutning.

Velgerne i Italia er frustrerte. De har vist sin misnøye med å stemme i mot det de oppfatter som det politiske establishment. De vil ikke følge rådene eller påleggene fra EU og finansmarkedene. Grillo og Berlusconi har ikke et troverdig program for hvordan de vil løse Italias økonomiske problemer. De vil bare ikke fortsette Montis «kuttlinje» som er EUs politikk.

Hollandes mening

EU mener de skal komme seg igjennom krisen og skape ny vekst ved å kutte offentlige kostnader. Grillo og Berlusconi kan hente en viss støtte for sin protest mot den kuttpolitikken som føres både fra økonomer og politikere. Den som først og fremst har problematisert denne linjen er Francois Hollande. Han kan nok ta valget i Italia til inntekt for sitt syn. Det er grenser for hvor langt foran velgere EU kan løpe. Det viser valget i Italia.

Det er svakhetene i EU-konstruksjonen som nå viser seg. Når alt kommer til alt er det velgerne i et land som bestemmer. De er tydeligvis rede til å overprøve enstemmige vedtak i EU om hvilken politikk som må føres for å komme seg ut av krisen. EU-lederne er enige om at det er nødvendig å overføre mer makt fra nasjonalstatene over til Brussel, for å kunne stabilisere euroen. EU skal komme seg ut av krisen ved å virkeliggjøre visjonene om en europeisk stat med felles valuta, regjering, skattepolitikk og økonomisk politikk. De enkelte lands regjeringer skal bli mer som «kommunestyrer» å regne. Det er ingen ting som tyder på at EUs toppbyråkrater og statslederne får med seg velgerne på denne veien. Derfor varsler denne ukens valg i Italia en ny krise for euroen.