Hvis Tofte cellulosefabrikk nedlegges, ryker store deler av norsk skogsindustri. Enda et eksempel på at tradisjonsrik industri ikke vil overleve med norske lønnsnivået
Södra Cells fabrikk på Tofte, et av landets største papirfabrikker, kan bli lagt ned.
– Vi har arbeidet med et mulig salg i et år, sier konsernsjef i Södra Cell, Gunilla Saltin, til Nationen. Grunnen er at kostnadsnivået i Norge er for høyt. De svenske eierne vil heller satse i Sverige der det er lettere å oppnå bedre lønnsomhet blant annet knyttet til ekstra inntekter til fabrikkene ved salg av el-sertifikater. De selger fabrikken i Follafoss til Mayr-Melnhof Karton. Det er uklart om de er interessert i Tofte.
I fjor avviklet Peterson sin fabrikk i Moss og Norsk Skogs sin fabrikk på Follum. Norsk treforedlingsindustri kan være en sagablott om noen år, frykter sjefen i Viken skog, Ragnhild Borchgrevink. Hun sier til Dagens Næringsliv at hun forstår Södra Cells problem og at det er nødvendig å sikre en lønnsom drift. Selv forsøker hun å få startet ny og lønnsom aktivitet på Follums fabrikkområde som de kjøpte for 60 millioner kroner.
På sotteseng
– Norsk skognæring ligger på sotteseng, sier Per Olaf Lundteigen (Sp) til Nationen. Han krever krisehjelp til skogsindustrien. Høyres næringspolitiske talsmann, Svein Flåtten, foreslår et hurtigarbeidende ekspertutvalg.
Men det er ikke mye politikerne kan gjøre, med mindre de bestemmer seg for å stige ut av den næringsnøytraliteten som er god latin for tiden. Det går i korthet ut på at det er markedet som må bestemme hvilken industri som kan få leve og hvilken som må dø. Denne tekningen står sterkere i Høyre enn i Ap.
Det er nesten utenkelig at staten vil gå inn på eiersiden i Tofte. De vil overlate til bransjen selv og andre investorer å finne ut av om det er grunnlag for lønnsom drift. Men det er valgår i år. Hvis denne saken baller på seg framover, kan vi få diverse politiske utspill som kan føre til at regjeringen strekker seg lenger enn en ville gjort under normale omstendigheter. Slik er politikken.
Skogeieren må vurdere om de kan gjøre noe med prisene for tømmeret de leverer og de ansatte må vurdere om de vil bidra med lavere lønninger. Hvis det er snakk om omstillingstiltak, vil en lett kunne få statsstøtte, men en kan ikke regne med at staten vil gi generelle driftstilskudd. Det går visse grenser.
Per Olaf Lundteigen har rett i at vi her snakker om noe langt mer enn enkeltvise bedrifter som nedlegges. Det er snakk om en hel næring. Lundteigen sammenlikner situasjonen for treforedlingsindustrien med skipsfarten på 90-tallet. Da ble det tatt grep for å sikre at norsk skipsfart ikke gikk til bunns.
Regnestykke
Det er vel verd å overveie om det er mulig å komme opp med et spiselig samarbeid mellom private eiere og staten. Hvis Tofte må stenge, ryker mesteparten av de 6000 arbeidsplassene i norsk skogsindustri. Alle disse vil ikke klare å skaffe seg ny jobb og vil tynge sosialbudsjettene. Et annet problem er at Norge vil gro igjen hvis ikke noen sørge for å hente ut en tømmer fra skogen. Det bør lages et samfunnsøkonomisk regnestykke som viser om det er lønnsomt eller ulønnsomt for samfunnet at staten engasjerer seg for å redde norsk skogsindustri.
I forrige uke ble de lagt fram tall som viser at lønningene i Norge stiger, mens de nesten står stille i de land vi konkurrerer med. Det norske lønnsnivået ligger nå 6o prosent over de landene vi konkurrerer med på flest områder. Ådne Cappelen i Statistisk Sentralbyrå mener at det mest virkningsfulle politikerne kan foreta seg er å bremse utviklingen innen olje og gass. Det er den industrien som presser lønningene oppover og som gjør at lønningene blir for høye. Det er ikke god samfunnsøkonomi i et langsiktig perspektiv å la stadig mer av industrien dø ut for at vi skal kunne hente opp mer olje og gass. Skogsindustrien bør ikke bli ofret på oljeindustriens alter. Den kan faktisk gi et positivt bidrag til å få ned klimautslippene. Det bør også med i regnestykket.