Konkurranseutsettingens pluss og minus

Konkurranseutsetting av tog bør alle kunne ha et avslappet forhold til, bortsett fra LO da, som vil ha flest mulig ansatt i offentlig sektor. Men slik tilstanden er i norsk jernbane, ender det vel med at NSB vinner anbudet

Konkurranseutsetting bør vi ha et avslappet forhold til. Det har ikke Høyre og Frp. De kommer stadig trekkende med konkurranseutsetting og privatisering som løsninger for å sikre økt effektivitet. Ap har et like anstrengt forhold til konkurranseutsetting. Det er ikke alltid like særlig sterkt ideologisk begrunnet. Det holder ofte at «LO er i mot». Når LO er i mot, skyldes det at de ansatte har de beste betingelsene om virksomheten skjer i det offentliges regi.

Nå varsler LO kamp for å skjerme NSB mot EUs planer om å pålegge at all persontrafikk langs jernbanen skal konkurranseutsettelse. Dette er LOs nestleder, Tor-Arne Solbakken, sterkt i mot.

– Den norske staten må selv har beslutningsmyndigheten over hvilke virkemidler som skal tas i bruk for å sikre innbyggerne et godt kollektivtilbud. Vi mener vi ikke er tjent med at private selskaper skal suge penger ut av persontogdriften, sier Solbakken til VG. Samferdselsminister Marit Arnstad (Sp) sier hun har et pragmatisk forhold til konkurranseutsetting, men er i mot når det gjelder jernbanen fordi vi har enkeltspor og et lavt kundegrunnlag i store deler av landet.

Arnstad har utvilsomt et poeng. Problemet her i landet er at kapasiteten på jernbanenettet er så liten der hvor det kan tenkes at andre aktører enn NSB vil operere. I forrige uke ble det kjent at kapasiteten gjennom Oslo er så lav at ikke en gang NSB og Flytoget kan få kjøre det antallet tog de mener det er markedsmessig grunnlag for. NSB og Flytoget er konkurrenter om å frakte folk til og fra Gardermoen. Vi kunne også levd godt med at Flytoget hadde blitt solgt til private. Da hadde de kanskje våget å legge inn anbud på en strekning på Østlandet. Ingen bør tro at utenlandske selskaper står i kø for å kjøre tog i Norge. De har nok hørt for mange historier om skinner som er moden for utskifting, kjøreledninger som faller ned og signallys som begynner å leve sitte eget liv.

Hvis EU virkelig gjør alvor å kreve konkurranseutsetting av togdriften, vil nok Jens Stoltenberg rette seg etter det. Likevel kan Tor-Arne Solbakken kan slappe av. Det er meget god sjanser for at NSB kommer til å vinne et anbud på en strekning der det er godt med reisende. Om noen private skulle klare å tjene noen penger på å kjøre folk med tog, kan da ikke det være et problem. Private tjener penger på alt mulig i vårt samfunn.

Konkurranseutsetting av jernbanen kommer til å bety fint lite fordi forholdene ikke er lagt til rette for det. De siste 10–20 årene har norsk jernbanepolitikk vært et sorgens kapittel. De borgerlige var ikke bedre enn de rødgrønne. Nå er det enighet om å satse sterkere på jernbanen. I denne forbindelse hadde det vært på sin plass å vurdere erfaringene med at «skinner og teknikk» ble skilt ut fra NSB og overlat til Jernbaneverket. «Skinner og tog» er uløselig bundet sammen. Derfor er det argumenter for at de også styringsmessig bør høre sammen på en sterkere måte enn at de begge sorterer under Samferdselsdepartementet. Det burde likevel vært mulig å sette selve togdriften ut på anbud. Vi klarer det i telesektoren. Telenor og Netcom må leie ut kapasitet til selskaper som konkurrerer med dem selv.