Gårsdagens innstillinger viser at Kontroll- og konstitusjonskomiteen er på sitt beste når det gjelder 22. juli og på sitt elendigste når det gjelder Trond Giske

Kontroll- og konstitusjonskomiteen sier seg enig i kritikken 22. juli-kommisjonen framsatte om svikten i beredskapen. Ingen bombe. Det er verd å merke seg at de rødgrønne langt på vei følger opposisjonen i kritikken. De rødgrønne adresserer riktignok kritikken til «myndighetene» og ikke til regjeringen, nøyer seg med «kritikkverdig» istedenfor «sterkt kritikkverdig» og gir regjeringen ros for at de tiltak de har gjort for å gjøre «Norge tryggere». Det er ikke så viktig.

Saken er at når de rødgrønne stiller seg bak kritikken av regjeringen, markerer de at Stortinget tar sitt kontrollansvar på alvor. Den kritikken de rødgrønne fremsetter samsvarer dessuten et godt stykke på vei med den selvkritikk regjeringen selv har tatt i denne saken.

Kritikken fra opposisjonen er hakket før mistillit. Det er politiske vurderinger som gjør at de ikke fremmer mistillit. De vurderer det slik at de ikke har noe å vinne på det.

Kåre Willoch sier til Aftenposten det som er avslørt i forlengelsen av 22. juli vitner om «en aldeles forbløffende manglende gjennomføringsevne» og advarer mot et «forfall» i vårt styringssystem.

Det er dette det handler om. Det er nå gjennomført en rekke tiltak for å bedre beredskapen, men vi er ikke overbevist om at styringssystemene fungerer som de skal. Styringssystemene har røtter i et tankegods som både opposisjonen og de rødgrønne deler. Vi har fått en debatt etter 22. juli om vi oppnår det vi ønske gjennom dagens byråkratiske styringstenkning. Her trengs det viktigere bidrag fra politikerne. I et slikt perspektiv bør også opposisjonen oppfatte den kritikken de fremmer gjennom innstillingen fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen som en selvkritikk. Det er «systemet» som gjorde at det tok en evighet å få stengt Grubbegata. Det samme ville skjedd dersom de borgerlige hadde sittet i statsrådsstolene. Alle visste at Grubbegata var åpen og at de var delte meninger om vi skulle «stenge» regjeringen inne. Enhver stortingsrepresentant kunne tatt fatt i saken og bedt om fortgang i å få stengt Grubbegata. Det fratar imidlertid ikke regjeringen ansvaret for at gaten ikke ble stengt.

Det er når kontroll- og konstitusjonskomiteen opptrer rimelig samlet, de utøver sin kontrollfunksjon. Kontrolloppgaven skal være hevet over politikken. Den skal skje på grunnlag av vedtak fattet og lover gitt av Stortinget.

Når det gjelder næringsminister Trond Giske, skeier komiteen fullstendig ut. Her dundrer opposisjonen løs mot Giske for hans opptreden i forhold til Entra, Telenor og Kongsberg-gruppen. De hevder han ikke styrer selskapene i tråd med de retningslinjer Stortinget har fastsatt og at han forsøker å få egne folk inn i selskapenes styringsorganer.

De rødgrønne avviser kritikken fullstendig. De peker på at Giske ikke har begått noen formelle feil og at det er fullt legitimt å utøve eierstyringen slik han gjør. Giske har selv sagt at han burde vært tidligere ute med å foreslå kandidater. Det er det eneste han har tatt kritikk på.

For Martin Kolberg er dette mer enn en uenighet om en enkelt sak. Han sier i fra om at han ikke vil være med dersom H og Frp vil bruke komiteen i et politisk spill der målet er å ramme en statsråd. Komiteleder Anders Anundsen (Frp) avviser Kolbergs kritikk og mener kritikken mot Giske er på sin plass.

Her har Anundsen og Kolberg er felles problem. Det blir illustrert ved måten Trond Giske takler kritikken på. Han bryr seg ikke. Her er det ikke snakk om å beklage, love at han skal gjøre ting annerledes, skjerpe rutiner eller ta lærdom. Giske vil fortsette å styre som han gjør.

Ved å vende det døve øret til komiteen som hevder å være hevet over de andre komiteene fordi de skal utøve en konstitusjonell forankret kontrollfunksjon, nedgraderer både Giske og Martin Kolbergs komiteene betydning. De definerer komiteene som et organ for politisk spill, og spetakkel. Det er ingen tjent med.

Anders Anundsen (Frp) og Per Kristian Foss (H) har ført kontroll- og konstitusjonskomiteen inn på en vei som neppe er farbar i det lange løp. Vi er tjent med å gå opp en klarere grensegang mellom politikk og konstitusjonell kontroll.

Det spørs om det er mulig å snu. Hvis ikke er dagens kontroll -og konstitusjonskomite moden for skraphaugen.

Det er fortsatt mulig at statsråder kan finne på noen sprell som gjør at vi får enda en høring før Stortinget tar ferie. I så fall bør det være en sak der de rødgrønne og opposisjonen er enige om kontrollbehovet.

Til høsten kan virkeligheten være en annen. Da kan det være Martin Kolberg som må motstå fristelsen til å sause sammen kontroll og politisk spill. Eller sammensetningen av Stortinget kan bli slik at Kontroll og konstitusjonskomiteen ikke blir en så sentral komite som den er blitt gjennom åtte års rødgrønt