LO har endt opp med å forsvare interessene til de som har jobb og er i liten grad pådrivere for unge som vil inn på arbeidsmarkedet eller de som vil ha større frihet i arbeidssammenheng.

Det finnes knapt en organisasjon her til lands som har vunnet så mange seiere som LO. Norsk arbeidsliv er som en drøm sammenliknet med de fleste land i verden. Slik sett er det ikke annet å vente enn at LO, selv juvelen i norsk fagbevegelse, med nebb og klør holder på det de har opptrådt i årtier i basketak og samarbeid med arbeidsgivere og politikere. Samtidig er fortiden i ferd med å bli LOs problem.

LO har makt så det holder. Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, som gjerne bidrar med råd til framtidige statsministre, uttalte nylig til Klassekampen at de alltid gjelder å holde seg inne med LO. Hvis ikke kan det det ramme norsk økonomi. Så da LO-lederen tok boksehanskene på, trakk Bondevik seg ut av ringen.

I dagens silkemyke Høyre tales det om LO nærmest som en god venn. Ingen må komme på den tanken at ikke Erna Solberg og den nye LO-sjefen, Gerd Kristiansen, skal få et nært og godt forhold. «LO er jo oss også det», sier de i Høyre med henvisninger til meningsmålinger som viser at godt over 20 prosent av LOs medlemmer vurderer å stemme Høyre. Mens Siv Jensen 1. mai gikk i strupen på LO for at de gir millionbeløp til Arbeiderpartiets valgkamp, lar ikke Erna Solberg seg hisse opp. Hun har sine millionærvenner som sørger for at Høyre får de valgkampmillionene de trenger.

Skjebnetiden

LO-ledelsen mener visst landet står foran en skjebnetid. Sender velgerne de rødgrønnen på dør ut av regjeringskontorene, vil samfunnet bli endret i en retning som LO vil advare på det sterkeste mot. Erna Solberg og Torbjørn Røe Isaksen, som har fått i oppdrag å roe ned LO, sier det ikke en grunn til bekymring. Det meste skal visst bli som før om Høyre kommer til makten. Oppnådde rettigheter skal ikke tas fra noen. Alt skal bare bli bedre. Det er bare på et område Høyre ikke vil følge i det sporet LO har tråkket opp. Høyre vil åpne for midlertidige ansettelser. Det er LO helt i mot. Enten er man fast ansatt eller så er man ikke det. Og er man først fast ansatt, skal det solide grunner for at man skal kunne sies opp.

Dette fører til at arbeidsgivere heller leier inn vikarer framfor å ansette noen hvis en ikke er sikker.. Det betyr at det blir vanskeligere enn det hadde trengt å være for innvandrere, unge uten arbeidserfaring, folk med en funksjonshemning og de som har vært lenge syke, å få prøve seg i arbeidslivet.

LO rir prinsipper og skremmer med at vi vil får et A-lag og et B-lag i arbeidslivet. Men dette kan vi da regulere, for eksempel ved å si at kun 5 prosent av arbeidsstyrken i en bedrift kan være på midlertidige ansettelser. Det blir ikke verre enn det i dag er i NRK eller ved universitetene der det florerer av midlertidig ansatte. Noen får grå hår før de får fast ansettelse.

LO opptrer også som stivbeint og med hodet godt nede i sanden når det gjelder arbeidstidbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven. Bare i sykehus sektoren er det årlig godt over 100 000 brudd på disse reglene. Verden er ikke slik den en gang var eller burde være. Men LO tviholder på det de en gang kjempet fram.

Flere medlemmer

LOs manglende evne og vilje til å ta inn over seg dagens virkelighet, er LOs svakhet. Medlemstallet i LO øker, men antallet arbeidstakere som ikke er organisert i en fagforening øker raskere.  Det er god grunn for LO til å bekymre seg. Problemet er ikke at dagens arbeidstakere ikke vil vise solidaritet eller være lojal mot de ideer arbeidstakerorganisasjonene bygger på. Grunnen er at dagens arbeidsliv ikke er A4 lenger. Mennesker er i ulike livsfaser. De ønsker større frihet til å innrette sine liv slik det passer dem. De vil ikke inn i tariffavtalene tvangstrøye.

Skal LO og fagorganisasjonen spille en avgjørende rolle i tiden framover, må de la en del prinsipper fare og vise større tilpasningsdyktighet til menneskers behov i ulike livsfaser. Og LO må ta inn over seg budskapet i regjeringens «Perspektivmelding». Vi må jobbe mer for å sikre velferdsstaten. Noen opparbeidede rettigheter må vi faktisk droppe.