Ett og annet kan vel regjeringen oppnå i kampen mot Ryanair og Norwegian. Men Bjørn Kjos og Michael O’Leary er typer en regjering ikke vil få inn i fagforeningenes modelltekning

Det er bare å ønske regjeringen lykke til i bestrebelsene på å gi de ansatte i Ryanair bedre lønn- og arbeidsvilkår. Men Ryanair-sjef Michael O’Leary er det ikke lett å skubbe seg på. Han hevder at han følger EUs lover til punkt og prikke og at Norge, som medlem av EØS, må innrette seg etter det som gjelder ellers i Europa. Det er ikke godt å si hvem som har rett i de juridiske gråsonene vi beveger oss inn i.

Regjeringen akter tydeligvis å demonstrere at de vil få bukt med det de kaller sosial dumping innen luftfartsbransjen. Det skal blant annet skje ved at HMS-kompetansen innen Luftfartstilsynet styrkes og at det opprettes et trepartsutvalg for Luftfartstilsynet. En ønsker altså å trekke både arbeidsgivere og arbeidstakere inn i arbeidet med å styrke HMS-arbeidet og påse at regler blir fulgt.

Fagorganisasjonen Parat mener disse tiltakene ikke er nok til å bli kvitt problemet. Det har de helt rett i. Skal et tilsyn bli effektivt, må det være klare regler de kan operere ut i fra. Det nytter ikke å komme til Ryanair og si hva man mener. De bøyer seg kun for det som kan begrunnes ut fra regler forankret i EU gjennom EØS-avtalen.

Det finnes ikke en landsdekkende tariffavtale for flygende personell som kan allmenngjøres. Lederen for Parat avviser ikke overfor Dagsavisen at veien å gå kan være å innføre en lovfestet minstelønn. Det er Parat egentlig i mot, fordi de frykter det kan erstatte tariffavtaler. Men luftfarten kan være unntaket på regelen. En lov om minstelønn må Ryanair innrette seg etter. Det som da vil gjenstå er å definere hva som skal til for at en arbeidstaker skal høre til og skatte til Norge.

Arbeidsgiverorganisasjonen Virke mener en lov om minstelønn er det som vil fungere i luftfarten.

Regjeringen er klar over at det ikke er noe plankekjøring de har gitt seg i kast med når det gjelder Ryanair. Poenget er å vise at det gjør noe – i tider før et valg. Om det vil gi resultater, er noe annet.

Når det gjelder Norwegian, nytter det ikke å sette i gang prosesser som man håper kan føre til noe. Her dreier det seg om å si ja eller nei til det Bjørn Kjos ber om. Aftenposten presenterer i dag et knippe konkurrenter på flyginger til Asia som i dag er relativt ukjente. Dette er «Asias Ryanair». Det er disse Bjørn Kjos akter å konkurrere med på langdistanseruter i det internasjonale markedet. Kjos er krystallklar på at besetningen på de store, nye Dreamliner-flyene ikke skal ha norske lønninger. Da er det ikke noe poeng å forsøke seg i konkurransen en gang. Derfor krever han unntak fra reglene. Hvis ikke etablerer han seg i et annet land.

Det må være grenser for å ri prinsipper. I framtiden vil det bli kamp om arbeidskraften i Norge. Vi kan da leve godt med at besetningen i flyene mellom Norge og Asia har lønninger som er fryktelig lave vurdert ut fra norske forhold, men som er greie nok i forhold til hva folk flest tjener i Afrika. I skipsfarten har man tatt konsekvensen av dette for lenge siden.

Norwegian er et selskap som kan representere norsk reise- og næringsliv på en god måte. Regjeringen må ikke rote det til slik at Bjørn Kjos må beordre flytting av utenlandsdivisjonen til Irland. Det har ikke velgerne sans for. De har tatt poenget. Skal man konkurrere internasjonalt, må det skje på like vilkår. Norsk industri bygges ned år for år fordi lønnsnivået i Norge er for høyt. Bjørn Kjos vil ikke en gang forsøke med norsk lønnsnivå. Det er forståelig.