Ola Borten Moe bruker den makten klarer å skaffe seg som politiker. Det blir selvsagt en del bråk av tydelig tale framfor dvaskt utenomsnakk

Når en leser VG-redaktør Elisabeth Skarsbø Moens bok om Ola Borten Moe, sitter man igjen med et inntrykk av at han er et problem for Senterpartiet. I følge forfatteren er Borten Moe en solospiller av største format. Han er opptatt av seg selv og sin posisjon. Det som ifølge forfatteren driver ham, er personlige ambisjoner. Derfor er han også rede til å skifte standpunkter etter som det passer for å komme seg opp og fram.

Så feil kan man ta. Ola Borten Moe er et politisk dyr. Det er ikke noe mystisk med hans politiske engasjement. Han er leder for en fløy i Senterpartiet og en sentral person når det gjelder å ivareta trøndernes interesser. Ola Borten Moe kan sin Machiavelli. Da han ble spurt i NRKs Politisk kvarter om han var opptatt av makt, svarte han at han i alle fall «har et stort politisk engasjement». Han kunne sagt det han nok mener, at om en skal få utrettet noe i politikken, må en være opptatt av bruke den makten en faktisk har. Det gjør Ola Borten Moe.

Ola Borten Moe og Liv Signe Navarsete ser ulikt på mye. Borten Moe mener han som nestleder har rett til å fremme sitt syn uten å avklare det med partilederen på forhånd. Navarsete er ikke Borten Moes sjef på den måten at hun kan bestemme hva han skal si og mene. Jens Stoltenberg er Bortens Moes sjef i rollen som minister og kan kreve at det han sier som minister skal være i tråd med det regjeringen mener. Det finnes eksempler på at Borten Moe også har blitt korrigert av statsministerens kontor for å ha utlagt egen mening som regjeringens mening. Liv Signe Navarsete har opplevd gang på gang at Borten Moe uttaler seg temmelig fritt i forhold til Sps program.

Det er på sin plass å kritisere Borten Moe for å kjøre eget løp i for stor grad. Dette handler imidlertid om politikk, ikke om at han er så spesielt «høy på seg selv». Borten Moe har selvtillit så det holder. Han er også modig og tør skape konflikter i håp om å flytte politikken i den retningen han ønsker. Derfor spissformulerer han seg og provoserer når han mener det trengs for å trekke opp en viktig debatt. Han har sagt rett ut at han har lite sans for mye av det SV står for. Slikt blir tatt ille opp når en sitter i regjering sammen. Det var så pass ille at Navarsete offentlig kritiserte ham. Innad i partiet var det nok Borten Moe som styrket sin stilling.

Ola Borten Moe ivrer for å komme i gang med oljeboring i Lofoten og er i prinsippet åpen for å tillate boring etter olje og gass helt opp til Nordpolen. Da han sa det, visste han det ville sette sinnene i kok i miljøbevegelsen og provosere noen i eget parti. Han sa det likevel.

Skal en jobbe i VG, må en han sans for det dramatiske. Det har Elisabeth Skarsbø Moen. Hun mener å vite at det er hat som preger forholdet mellom Ola Borten Moe og Liv Signe Navarsete og at de innad truer og ødelegger for hverandre. Om spenningene mellom de to er sterkere enn mellom ledelsen i andre partier, kan diskuteres. Striden mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland var så pass intens at Jagland i sin tid ble lagt inn på sykehus. Mediene skrev side opp og side ned om Inger Lise Hansens spente forhold til sin leder Dagfinn Høybråten. Hansen var også dyktig og drev solospill. Problemet hennes var at hun ikke hadde en maktbase i partiet for alle sine politiske utspill. Til slutt ble hun båret ut mot sin vilje. Lars Sponheim og Olaf Thommessen hadde også et særdeles anstrengt forhold.

Ola Borten Moe har en del felles trekk med en annen dyktig politiker fra Trøndelag: Trond Giske. De er begge kreative, modige, skarpe, egenrådige, selvbevisste og har en solid maktbase å arbeide ut fra.

Denne boken er bedre og mer reflektert enn mye av det mediene ellers skriver om Ola Borten Moe. Det en kunne ønsket seg var at politikken og samfunnsutviklingen i større grad ble brukt som tolkningsnøkkel og i mindre grad Borten Moe som «pløyboy».

Omtalen av Erik Haugane, administrerende direktør i Det norske oljeselskap er en skivebom. Under Borten Moes ledelse har Det norske fått tildelt flere konsesjoner. Skarsbø Moen antyder at det er noe som ikke tåler dagens lys som ligger bak. Hva skulle det være? Det som ligger bak er politikk. Ola Borten Moe har ønsket å bygge opp et oljemiljø ved siden av Statoil. Når det kan skje gjennom et selskap som har sine røtter i Trøndelag, er det snakk om å slå to fluer i ett smekk. Erik Haugane og Ola Borten Moe kjenner hverandre, men han er ikke en del av Borten Moes vennekrets. Da er det ingen grunn til å mase om mulige habilitetskonflikter. Det betyr null og niks at Det norske en gang betalte 30.000 for en middag på et seminar der Ola Borten Moe var til stede.

Denne boken er en grei oppsummering av det mediene har skrevet om Ola Borten Moe. Den inneholder ikke mye nytt. Det måtte i så fall være at forfatteren har sett Ola Borten Moe i nettoen på et nachspiel der de laget badstue på badet ved å la tørketrommelen og dusjen stå på. Vanligvis skriver ikke journalister om det politikere foretar seg i bedugget tilstand. Men et sted må grensen gå for ministre, mener Skarsbø Moen. Hun har fått en god porsjon kritikk fra andre mediefolk som har sagt at de aldri vil trykke denne typen historier. Elisabeth Skarsbø Moen er litt som Borten Moe. Hun våger der andre ikke tør og går sine egne veier.