DNB, statens egen bank, er en seniorpolitisk katastrofe, men når oppdraget er å skaffe størst mulige overskudd, kan ikke regjeringen kritisere banken for å kutte de personalkostnadene som svir minst
I løpet av to år skal DNB kvitte seg med 1500 årsverk. Interessante jobber for bankfolk vokser ikke på trær, så DNB kan ikke regne med et skred av folk som frivillig søker seg bort fra banken. Fagforeningene har resolutt motsatt seg oppsigelser. Nedbemanning gjennom frivillige ordninger blir dermed løsningen. Da må ansatte lokkes til å slutte. De tilbys nå sluttpakker, og ledelsen håper mange nok synes er så gode at de ikke lar sjansen gå fra seg.
Ansatte mellom 62 og 63 år som slutter frivillig kan få sluttpakker på inntil tre årslønner, skriver Dagens Næringsliv. De er videre blitt enige om at en trappeløsning, der ansatte mellom 62 og 63 år får tilbud om 36 månedslønner. Ansatte mellom 63- 64 år, 64- 65 år og 65- 66 år henholdsvis inntil 33, 30 og 24 månedslønner, mens ansatte mellom 66 og 67 år får tilbud om 12 månedslønner. DNB-medarbeidere under 62 år kan maksimalt få med seg to årslønner. Hvor mange månedslønner de får med seg, vil avhenge av ansiennitet.
Hurtigtillegg
Det gjelder å raske på, hvis en vil ha en sluttpakke. Den som bestemmer seg innen to uker, får tre månedslønner i tillegg.
DNB har 6500 ansatte. En del av disse har kort ansiennitet. Det spørs om det ikke hadde vært et arbeidsrettslig grunnlag for å si opp noen av disse. Istedenfor satser en på å betale folk ut av jobbene sine. Da er det vanlig å betale mest for å bli kvitt de over 60 år, de regjeringen er mest opptatt av skal fortsette i arbeid. DNBs seniorpolitikk går ut på at man ønsker at de over 60 slutter så raskt som mulig. De fleste i denne alderen som tar i mot en sluttpakke, vil ende opp som pensjonister. Noen få vil lykkes med å få seg en ny jobb som de kan trives i.
Den offisielle seniorpolitikken går ut på at arbeidsgiver skal legge til rette for at folk over 55 år fortsetter å arbeide, om ikke så lenge som Olav Thon (snart 90 år), så i alle fall til de er 67. Det skjer imidlertid til stadighet at store bedrifter og organisasjoner må nedbemanne. Da er det gjerne de som er over 55 år som blir lokket til å slutte. Målet er at vi skal jobbe lenger, men i praksis vil nok antallet «ufrivillige» eller «utpressede» pensjonister øke.
Er det noe de kan i DNB, så er det å beregne hva som er lønnsomt. Excel-arkene deres viser at det er mer lønnsomt å være raus med sluttpakker enn å ha folk i jobb som en strengt tatt kan klare seg uten. Sett utenfra må det være lov å undre seg. Hva er det ansatte holder på med i dag som de i løpet av to år skal slutte med? Skal en effektivisere bort 23 prosent av arbeidsstyrken på to år? Er det så mye slakk i organisasjonen?
Da Statoil overtok Hydros olje- og gassdivisjon i 2006, fikk også sekstiåringene og andre sluttpakker i denne størrelsesordenen. Statoil fikk den gangen kritikk for å opptre seniorpolitiske ukorrekt. Konsernsjef Helge Lund visste imidlertid hva han måtte gjøre – og gjorde. Her var det snakk om en fusjon med hundrevis av overtallige på ulike nivåer i den nye organisasjonen. I denne situasjonen var utvilsomt lønnsomt for Statoil å være rundhåndet med sluttpakkene.
Bankene hevet renten før påske med henvisning til regjeringens skjerpede krav til egenkapital. Både statsministeren Jens Stoltenberg og finansminister Sigbjørn Johnsen protesterte heftig mot forsøkene på å legge skylden for renteøkningen på regjeringen. DNB nevner også kravet om høyere egenkapital som begrunnelse for kostnadskuttene som rammer de ansatte. Å legge skylden for renteøkningen på regjeringen, var så pass lite vellykket at de nok vokter seg få gi regjeringen skylden for at DNB nå framstår med en seniorpolitikk som finansminister Sigbjørn Johnsen ikke kan noe annet enn å gråte sine modige tårer over.
Butikk er butikk og seniorpolitikk er seniorpolitikk. Det henger ikke alltid like godt sammen i praksis. Butikken er tydeligvis viktigst selv om man har en seniorvelvillig stat tungt inne på eiersiden.