I USA er rikingene i gang med galopperende lønninger igjen. EU kan være for seint ute med å skape den rettferdigheten folk krever. Det sosiale opprøret er kommet et skritt nærmere

Lønnsforskjellene mellom toppsjefer og ansatte øker igjen i USA. Blomberg forteller at banktoppenes lønninger økte med 7,7 prosent i fjor, mens folk flest ikke har fått økt kjøpekraft de siste årene. I fjor fikk toppsjefene i store bedrifter i USA 354 ganger så mye betalt som ansatte i gjennomsnitt. Det har økt 42 ganger siden 1980. Sjefen for Goldman Sachs, Lloyd Blankfein, fikk 73 prosents lønnsøkning i fjor. Han tjener nå 26 millioner dollar i året. Slik kunne vi fortsatt med skrekkens eksempler på hva toppsjefer tjener.

Etter finanskrisen forsøkte politikerne i USA å ta grep for å få stagget toppledernes lønnsfest. Det forsøkte de å oppnå ved å kreve større åpenhet om hva konsernledelsen får i lønn. Men dette følges ikke opp i praksis. Det er også delte meninger i USA om politikerne i det hele tatt skal blande seg inn. «Fingrene fra fatet»-holdningen står fortsatt meget sterkt. Det er ikke et demokratisk flertall for å endre systemet som gjør det mulig for de rike å bli stadig rikere mens fattigdommen øker. Barack Obama får ikke de konservative med på grep som kunne endret kursen i det amerikanske samfunnet.

Denne uken kom det meldinger om at den økonomiske utviklingen i USA er på rett vei. Arbeidsløsheten avtar så smått, det er liv på børsene igjen og man regner med økonomisk vekst framover. Det bruker nok enkelte som et argument for at politikerne fortsatt skal holde fingrene fra fatet og la næringslivet styre seg selv mest mulig.

Lyspunkter

Det er flere lyspunkter å spore i EU om vi tenker på viljen til å ta grep for å minske de økende forskjellene. Det kom tydelig fram på OECD-møtet denne uken. Frontfigurene i EU-landene er ikke mest opptatt av å snakke om behovet for innstramninger lenger. De er alvorlig bekymret for den økende arbeidsledigheten og for at veksten i økonomien uteblir. Selv om EU har avverget den finansielle krisen i denne omgang, har EU havnet i en politisk krise. De store kostnadskuttene fører til at politikerne er i ferd med å miste kontrollen.

I Italia samler Beppe Grillo faretruende mye støtte. Han bryr seg katten om EU. National Front bygger seg opp som en økende maktfaktor i Frankrike. Fascistene er i framgang i Hellas, Sannfinnene i Finland og Sverigedemokratene i Sverige. De har alle det til felles at de har mer eller mindre sterke innslag av populisme, nasjonalisme og EU-motstand. I tillegg har endatil Tyskland fått et EU-kritisk parti. Det samme i Storbritannia hvor David Cameron strever med å holde EU-motstanderne i sitt eget parti i sjakk.

Det er altså de EU-kritiske ytterfløyene som styrker sine posisjoner. Grunnen til denne utviklingen er den kuttpolitikken EU har ført. De politikerne som har vært med på dette, kommer til å bli feid av banen ved neste valg. Slik fungerer demokratiet. Man kan gjerne mene at det ikke burde være slik. Men slik er det.