Staten bør ikke gå inn på eiersiden i Tofte cellulosefabrikk, men bør bidra med å bedre rammebetingelsene. Hvis ikke skogeierne og investorene vil legge inn et bud som Södra Cell kan godta, er det ikke grunnlag for å drive cellulosefabrikken

Per Olaf Lundteigen satt oppe til langt på natt etter festkvelden lørdag på Senterpartiets landsmøte for å snekre i hop en redningsplan for Södra Cell og store deler av norsk skogindustri. Han jobbet godt i kulissene og fikk fylkesparti etter fylkesparti med seg. Til slutt satte ledelsen seg til motverge. Det Lundteigen foreslo ble så dyrt at de hevdet det var nytteløst å foreslå det. Realismen vant fram. Men Lundteigen har neppe gitt seg. Denne uken er han nok mer aktiv som bakspiller enn noen sinne. For dette er en skjebneuke for Tofte. Det skal være viktige møter med alle som kan tenkes å ha en interesse av at Tofte skal fortsette.

Timeglasset er i ferd med å renne ut. Svenske Södra Cell vil stenge fabrikken 1. mai om det ikke melder seg kjøpere som er villige til å legge nok penger på bordet. Hvor mye mer Södra Cell forlanger enn det som fram til nå er høyeste bud, er ikke offentlig kjent. Fortsett å lese Tofte uten staten →

Når statsråder snakker over seg om hvor viktig det er at folk ikke pensjonerer seg tidlig, vitner det om komplett maktesløshet når 60-åringer i staten som gjerne vil jobbe, settes på dør. Nå må Anniken Huitfeldt få slutt på pinlighetene

Terje Thomassen (60) er en av de mest erfarne politimennene innen Politiets Utlendingsenhet (PU). Han ville gjerne jobbe noen år lenger. Men nei, ledelsen har bestemt at han måtte slutte. Politiet har selvsagt en seniorpolitikk der alt er i skjønneste orden. Avdelingsdirektør Arnt Inge Rolland i Politidirektoratet sier endatil til Dagens Næringsliv (DN) at de «oppfordrer og verdsetter den ressursen seniorene representerer». Men han har ingen kommentar til at Thomassen må slutte. Fungerende administrasjonssjef i PU, Kristin Fiksdal Eide, opplyser at de for tiden ikke har noen ansatte over 60 år. Hun minner om at pensjonsalderen for ansatte i politiet er 60 år og at de ikke så noen grunn til å gjøre unntak for Thomassen. Thomassen har ikke fått noen begrunnelse. Fortsett å lese Statlig seniorforvirring →

22. juli har lært Regjeringen fint lite om styring. Helsedepartementet dunker Helsedirektoratet i hodet med hele 285 mål og prioriteringer. Bjørn Guldvog bør sette stillingen inn på å stoppe målhysteriet. Jonas Gahr Støre bør komme seg ut av den styringsmessige blindgaten han befinner seg i

Den som med en viss troverdighet kan si at en har lært noe etter 22. juli og gjort noe med det, er justisminister Grete Faremo. Innen justis og politi er det satt på nye folk i alle viktige posisjoner. Hun har vist klar vilje og evne til å følge opp anbefalingene fra Gjørv-kommisjonen, og hun har tatt styringsmessige grep for å legge forholdene til rette for bedre ledelse i politiet. Bedre ledelse får en når politikerne holder seg unna detaljer og gir ledere i underliggende etater rom til å lede.

Gjørv-kommisjonen pekte på at politiet var underlagt en for sterk detaljstyring. Daværende politidirektør Ingelin Killengreen ba om færre mål og tøffere prioriteringer. Det endte hele tiden med at antallet mål økte, de var på vei mot 130. Når Killengreen ble utsatt for så mye detaljstyring, fikk hun i for liten grad armslag til å agere som sjef med ansvar for strategi. Det ble for mye administrasjon og rapportering, mens daværende justisminister Knut Storberget blandet seg for mye inn i saker som Politidirektoratet selv burde tatt hånd om.

Grete Faremo har gitt den nye politidirektøren Odd Reidar Humlegaard større frihet, betydelig færre mål, men de har fått noen flere resultatkrav til rapporteringen. Dette er riktig vei å gå. Hvis en etter hvert også får langt færre politidistrikter, ligger forholdene til rette for et mer handlekraftig politi.

Den styringsformen som har utviklet seg de siste årene, virker ikke slik man har tenkt seg. Det var det 22. juli handlet om, blant annet. Dette har Grete Faremo forsøkt å ta inn over seg. Det burde andre statsråder også gjort. Det ser vi lite spor av.

Klassekampen kan i dag fortelle at Helsedepartementet har pålagt Helsedirektoratet å løse 285 oppgaver som har karakter av mål. Det er en økning fra 195 mål i forhold til i fjor. Det skal føres 69 ulike statistikker, for alt skal kunne bli rapportert.

Helsedirektør Bjørn Guldvog sier til avisen at det er krevende å jobbe etter så mange mål og at de stadig er i kontakt med departementet om hvordan tildelingsbrevet kan utvikles blant annet med å redusere antallet mål og styringsparametre.

Her er det virkelig snakk om å snakke for døve ører. Bjørn Guldvog ser ut til å ha null gjennomslagskraft. Han har havnet i samme fella som Ingelin Killengreen. Guldvog bør manne seg opp, slå i bordet og gi beskjed om at han trekker seg om ikke Jonas Gahr Støre rydder opp.

Jonas Gahr Støre bør innse at man ikke kan drive styring ved stadig å pøse på med haugevis med nye mål. En representant for de ansatte, Jan Tvedt i NTL, sier problemet er manglende prioriteringer. Det som skjer når målene er legio og prioriteringen uteblir, er i noen tilfeller at administrasjonen velger fra øverste hylle. Da velger de gjerne det som er lettest å oppfylle. Alternativet er at man farer med harelabb over flest mulig av målene.

Denne måleksplosjonen skal følges opp med rapportering. Det betyr flere ansatte som skal telle og rapportere. Slik eser byråkratiet ut over.

God ledelse handler om å prioritere. Når prioriteringene mangler, byttes ledelse ut med administrasjon og rapportering.

For politikerne er det greit å ha mål de kan vise til. Da kan ansvar skyves over på direktorater og enheter i helsevesenet.

Jonas Gahr Støre har vist seg overraskende tilpasningsdyktig i forhold til det styringssystemet som er utviklet i helsevesenet. Han har ikke vært lenge i jobben. Han har kommet med en del viktige signaler, men det er ikke så mye han har fått utrettet. Mer og mer fyller han rollen som systemets forsvarer.

Styringskritikken kommer fra mange hold. Ap er de eneste som går inn for å beholde dagens system med regionale helseforetak. Kritikken mot dem går ut på at de i dag representerer en byråkratisk overbygning som vi ikke trenger.

Det er tegn som tyder på at et aldri så lite legeopprør er på gang mot den «tellestyringen» som brer om seg i sykehusene.

Det spørs om ikke Jonas Gahr Støre er for sent ute til å foreta den typen styringsmesseige nyorientering i helsevesenet som en nå forsøker på i politiet. Det er trist. Jonas Gahr Støre har kapasitet til å gjennomføre store endringer. Men det er ikke den oppgaven han har fått som helseminister, og selv ikke Jonas Gahr Støre kan rekke all verdens på et års tid.

Ola Borten Moe bruker den makten klarer å skaffe seg som politiker. Det blir selvsagt en del bråk av tydelig tale framfor dvaskt utenomsnakk

Når en leser VG-redaktør Elisabeth Skarsbø Moens bok om Ola Borten Moe, sitter man igjen med et inntrykk av at han er et problem for Senterpartiet. I følge forfatteren er Borten Moe en solospiller av største format. Han er opptatt av seg selv og sin posisjon. Det som ifølge forfatteren driver ham, er personlige ambisjoner. Derfor er han også rede til å skifte standpunkter etter som det passer for å komme seg opp og fram. Fortsett å lese Pløyboyen i Senterpartiet →

Fylla koster så mye at sterke krefter i Sp nå krever at det kommunale demokratiet må overstyres og skjenketidene reduseres. La kommunene betale de ekstra kostnadene som påløper ved å holde skjenkestedene åpne utover klokken 2 om natten.

I dag kan utestedene servere alkohol til klokken tre på natten. Ap hadde bestemt seg for å forby alkoholservering etter klokken 2. Så utsatte de det med den begrunnelse at de ville ha forskere beregne virkningene av det. Forskerne konkluderte med at dette vil være et effektivt virkemiddel for å få redusert alkoholforbruket, nattefylla og skadene som følger med. Politiet har anbefalt det samme. De viser til erfaringene som er gjort i kommuner der de har stoppet alkoholserveringen klokken 2.

Dette er en særdeles upopulær sak hos en del gruppe velgere. Det er den eneste grunnen til at Ap valgte å legge bort saken. Ledelsen i SV la seg på samme linje, men landsmøtet som ble holdt før påske skar igjennom og vedtok at skjenketiden skal reduseres med en time.

Det samme kan komme til å skje på Sps landsmøte til helgen, skriver Klassekampen. Liv Signe Navarsete og nestleder Trygve Slagsvold Vedum vil avslutte alkoholserveringen klokken 2, mens den andre nestlederen, Ola Borten Moe, og lederen i Senterungdommen, Sandra Borch, vil la kommunene avgjøre når alkoholkranene skal stenges. En delikat sak, med andre ord.

Tømmer helsevesenet

Sps helsepolitiske talsmann, Kjersti Toppe, hevder helgefylla nå tømmer helsevesenet for ressurser.

– Hvis vi var alkoholen foruten, kunne vi stengt halvparten av kirurgiske avdelinger på norske sykehus hver helg, sier Toppe til Nationen.

Det er dokumentert at tidligere skjenkestopp gir mindre vold og helseskader. I tillegg er det svindyrt å måtte ha store politistyrker på mange timers nattillegg hver eneste helg. Som samfunn velger vi altså å bruke store ressurser på å holde fulle folk i sjakk på natten framfor å bekjempe langt alvorligere kriminalitet.

I denne saken står vi overfor et tilfelle der kommunene avgjør og sender regningen til politiet og helsevesenet. Det er gode argumenter for at det er kommunene som bør få avgjøre slike spørsmål. Skal vi ha et levende lokaldemokrati, må vi tillate at kommunene fatter ulike avgjørelser. De kjenner tross alt de lokale forholdene best. Kommunene bør imidlertid ta ansvar for sine valg. La kommunene betale for en times ekstra politiinnsats hvis de ikke vil stenge kl 2. Det synliggjør i det minste noen av konsekvensene. Men at kommunene skal betale for alle som oppsøker lege på natten er å dra det litt vel langt.

Framover vil vi få en rekke saker som handler om å veie helsekostnader opp mot menneskers frihet til å gjøre som de vil. Alkohol er vårt største helseproblem. I EU føres det en langt mindre restriktiv alkoholpolitikk enn i Norge. Helsekostnadene knyttet til alkohol er nå i ferd med å vokse flere land over hodet. Også her er debatten om sterkere restriksjoner og redusert frihet i gang. Den er særdeles vanskelig i land der alkoholindustrien representerer en betydelig del av verdiskapingen i samfunnet.

Fedme

I Norge er fedme et voksende problem. Vi vet hva som nytter: å begrense sukkerinntaket og sørge for at folk beveger seg mer. Helseminister Jonas Gahr Støre har pekt på at vi må satse mer på forbyggende tiltak for å hindre at helsekostnadene løper løpsk. Han har pekt på behovet for å føre en mer restriktiv «sukkerpolitikk». Han tviler på at bransjen selv klarer å begrense sukkerinnholdet så mye som skal til for at det gir økte helseeffekter. Alternativet er å forby spesielt helseskadelige produkter eller markedsføringen av dem.

I et land der det offentlige skal ta ansvar for folks helse, må vi finne oss i at friheten til å opptre helseskadelig reduseres. Staten kan ikke tvinge folk til å jogge eller gå tur. Staten kan ikke ta ansvar for hva vi stapper inn i oss, men staten kan avgiftsbelegge, forby eller redusere tilgangen på produkter som vitterlig er til skade for liv og helse.

DNB, statens egen bank, er en seniorpolitisk katastrofe, men når oppdraget er å skaffe størst mulige overskudd, kan ikke regjeringen kritisere banken for å kutte de personalkostnadene som svir minst

I løpet av to år skal DNB kvitte seg med 1500 årsverk. Interessante jobber for bankfolk vokser ikke på trær, så DNB kan ikke regne med et skred av folk som frivillig søker seg bort fra banken. Fagforeningene har resolutt motsatt seg oppsigelser. Nedbemanning gjennom frivillige ordninger blir dermed løsningen. Da må ansatte lokkes til å slutte. De tilbys nå sluttpakker, og ledelsen håper mange nok synes er så gode at de ikke lar sjansen gå fra seg.

Ansatte mellom 62 og 63 år som slutter frivillig kan få sluttpakker på inntil tre årslønner, skriver Dagens Næringsliv. De er videre blitt enige om at en trappeløsning, der ansatte mellom 62 og 63 år får tilbud om 36 månedslønner. Ansatte mellom 63- 64 år, 64- 65 år og 65- 66 år henholdsvis inntil 33, 30 og 24 månedslønner, mens ansatte mellom 66 og 67 år får tilbud om 12 månedslønner. DNB-medarbeidere under 62 år kan maksimalt få med seg to årslønner. Hvor mange månedslønner de får med seg, vil avhenge av ansiennitet.

Hurtigtillegg

Det gjelder å raske på, hvis en vil ha en sluttpakke. Den som bestemmer seg innen to uker, får tre månedslønner i tillegg.

DNB har 6500 ansatte. En del av disse har kort ansiennitet. Det spørs om det ikke hadde vært et arbeidsrettslig grunnlag for å si opp noen av disse. Istedenfor satser en på å betale folk ut av jobbene sine. Da er det vanlig å betale mest for å bli kvitt de over 60 år, de regjeringen er mest opptatt av skal fortsette i arbeid. DNBs seniorpolitikk går ut på at man ønsker at de over 60 slutter så raskt som mulig. De fleste i denne alderen som tar i mot en sluttpakke, vil ende opp som pensjonister. Noen få vil lykkes med å få seg en ny jobb som de kan trives i.

Den offisielle seniorpolitikken går ut på at arbeidsgiver skal legge til rette for at folk over 55 år fortsetter å arbeide, om ikke så lenge som Olav Thon (snart 90 år), så i alle fall til de er 67. Det skjer imidlertid til stadighet at store bedrifter og organisasjoner må nedbemanne. Da er det gjerne de som er over 55 år som blir lokket til å slutte. Målet er at vi skal jobbe lenger, men i praksis vil nok antallet «ufrivillige» eller «utpressede» pensjonister øke.

Er det noe de kan i DNB, så er det å beregne hva som er lønnsomt. Excel-arkene deres viser at det er mer lønnsomt å være raus med sluttpakker enn å ha folk i jobb som en strengt tatt kan klare seg uten. Sett utenfra må det være lov å undre seg. Hva er det ansatte holder på med i dag som de i løpet av to år skal slutte med? Skal en effektivisere bort 23 prosent av arbeidsstyrken på to år? Er det så mye slakk i organisasjonen?

Da Statoil overtok Hydros olje- og gassdivisjon i 2006, fikk også sekstiåringene og andre sluttpakker i denne størrelsesordenen. Statoil fikk den gangen kritikk for å opptre seniorpolitiske ukorrekt. Konsernsjef Helge Lund visste imidlertid hva han måtte gjøre – og gjorde. Her var det snakk om en fusjon med hundrevis av overtallige på ulike nivåer i den nye organisasjonen. I denne situasjonen var utvilsomt lønnsomt for Statoil å være rundhåndet med sluttpakkene.

Bankene hevet renten før påske med henvisning til regjeringens skjerpede krav til egenkapital. Både statsministeren Jens Stoltenberg og finansminister Sigbjørn Johnsen protesterte heftig mot forsøkene på å legge skylden for renteøkningen på regjeringen. DNB nevner også kravet om høyere egenkapital som begrunnelse for kostnadskuttene som rammer de ansatte. Å legge skylden for renteøkningen på regjeringen, var så pass lite vellykket at de nok vokter seg få gi regjeringen skylden for at DNB nå framstår med en seniorpolitikk som finansminister Sigbjørn Johnsen ikke kan noe annet enn å gråte sine modige tårer over.

Butikk er butikk og seniorpolitikk er seniorpolitikk. Det henger ikke alltid like godt sammen i praksis. Butikken er tydeligvis viktigst selv om man har en seniorvelvillig stat tungt inne på eiersiden.

Tvilen er verd sin vekt i gull i møte med påtalemaktens skråsikkerhet. Justismordene er nærmere enn vi liker å vite av. Det vet advokat Sigurd Klomsæt alt om

I straffesaker som har stor offentlig interesse, lekker det jevnt og trutt både fra politiet og advokatene. Ifølge loven skal det meste være hemmelig fram til rettsforhandlingene starter. Det er her bevisførselen skal skje, og ikke i form av forhåndprosedyrer i mediene. Fortsett å lese Klomsæt mot system-skråsikkerheten →

Noen har misforstått. Det er vi utenfor – politikerne, mediene og befolkningen – som skaper forutsetningen for bedre lederskap, kultur og holdninger i politiet. Man kan ikke bestille resultater hvis en ikke gir myndighet til å gjøre det som kreves og aksepterer konsekvensene

Det vrimler av gode tiltak og god vilje i meldingen regjeringen la fram i går om skjerpet beredskap. Opposisjonen savner selvsagt noe her og der, vil at det skal skje ende mer enda raskere og at det må satses enda sterkere. Men når man skreller av den typen overbudspolitikk som gjerne oppstår i forlengelsen av kriser, er det rimelig stor enighet om veien videre. Man kan gjerne diskutere om statsministeren burde hatt en egen sikkerhetspolitisk rådgiver. Regjeringen har vurdert dette og kommet til at det ikke er behov for en annen organisering innad i regjeringen. Hvis Erna Solberg blir statsminister til høsten, må hun gjerne skaffe seg en ekstra rådgiver for sikkerhet. Det er ingen sterke argumenter for det. Det dreier seg om organisasjonsmessig smak og behag. Fortsett å lese Ledelse som bestillingsverk →

Med en eks-hodejeger som sin høyre hånd, vil Trond Giske sørge for å få «sine folk» i viktige styreposisjoner. En slik form for håndfast eierstyring er utmerket,

Trond Giske har hentet inn eks-hodejeger Fredrikke Aaeng på heltid for å få fram «lange og brede lister» over aktuelle styrekandidater til de selskapene hvor staten har eierinteresser, kan Dagen Næringsliv fortelle. I år skal det velges 78 medlemmer inn i styrer der staten har eierinteresser.  Departementet har nærmere 1000 navn på mulige kandidater. Aaengs jobb er å kvalitetssikre kandidatene og finne fram til de beste. Hvem som er best, avhenger av hvilke kompetanse de øvrige medlemmene av styret har. Den beste styrekandidaten vil være den som komplettere styret og sørger for at styret samlet sett har den kompetansen som trengs. Fortsett å lese Giske tar styringsgrep →

Den økonomiske skjevutviklingen som økt olje- og gassaktivitet representerer er blitt et vesentlig argument mot å starte opp i Lofoten og Vesterålen

Dagsavisen har gjort en opptelling som viser at 10 fylkeslag sier ja til konsekvensutredning av oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen, fem sier nei og fire har ikke bestemt seg. Et overveldende flertall av Arbeiderpartiets programkomité har gått inn for å konsekvensutrede de sårbare havområdene utenfor Lofoten i neste periode. Det er flere store parti- og fylkeslag som sier nei. Det kan derfor gå mot en spennende oljekamp på landsmøtet til Ap om én måned. Fortsett å lese Lofoten kan vente →