Høyre bør ikke synke ned på Kristin Clemet og Fabian Stangs nivå og rette lupen mot Stoltenbergs lederegenskaper knyttet til 22. juli i forlengelse av Grete Knudsens sutring over at hun ikke ble sett som hun ønsket. 

Kristin Clemet er en politisk aktør. Hun er tidligere statsråd for Høyre, et sentralt partimedlem og leder for tenketanken Civita. Civita er ikke et underbruk av Høyre, men fungerer i praksis som en ideologiprodusent for borgerlig politikk. Clemet er opptatt av å ha et faglig ståsted for den rollen hun spiller og ønsker ikke å bli oppfattet som en utspillspolitiker for Høyre. Hun serverer da også mye politisk ideologi, tanker om byråkrati og forvaltning, politisk styring og organisering av offentlig sektor som det er vel verd å lytte til selv for politiske motstandere.

Når hun onsdag kritiserte Jens Stoltenberg for manglende lederegenskaper og knyttet dette til 22. juli, er det politikere Clemet som rir. Hvis hun mener å ha iført seg en faglig kappe når hun fremfører denne kritikken, er det en utgave av keiserens klær. Det er faglig sett et bomskudd å ville knytte 22. juli-tragedien til Stoltenbergs personlighet. Kommentator Jon Olav Egeland kaller det en «drittpakke» i Dagbladet i dag. Det er snarere et uttrykk for Clemet er et politisk dyr og at hun har lullet seg inn i en tro på at hun kan opptre som er en slags objektiv faglig observatør av ledelse på det politiske plan.

Hun forsvarer seg med noe i retning av at «det var Jens som begynte» eller rettere sagt, hun hevder at hun skvatt i stolen da Jens Stoltenberg karakteriserte de borgerlige forsøk i åtte år på å stable et regjeringsalternativ på beina, som et mislykket prosjekt og at dette var et lederansvar for Erna Solberg å gi de nødvendige avklaringer nå.

Dette satte fyr på Kristin Clemet. Dette var jo et angrep på hennes eget prosjekt. Clemet har i en flere år vært opptatt av å legge premissene for at de borgerlige kan danne regjering. Langt på vei har hun lykkes. Både sentrale personer i Frp, KrF og Venstre har funnets seg godt til rette i tenketankmiljøet i Civita. Her har de kommet nærmere hverandre, ikke bare ideologisk, også i aktuelle politiske saker.

Clemet snakker om 22. juli, at det tar lang tid å bygge veier, den nye straffeloven ikke er innført, det fortsatt brukes telefaks i helsevesenet, alt for mange forbrytelser ikke blir oppklart, politiet ikke har skikkelig IT-løsninger og at byråkratiet maler for sakte og har vokst for mye.

Denne uken fortalte Grete Knudsen at Jens Stoltenberg, i alle fall for 14 år siden da hun satt i regjering under hans ledelse, var fjern, unnvikende, ikke tok fatt i konflikter og ikke hadde nok tid til henne. Karita Bekkemellem og Gerd-Liv Valla skrev i sine bøker at han kan være feig og for opptatt av å søke kompromisser. De beskriver han som mer tafatt enn handlekraftig.

Det er selvsagt fristende å henge seg på en slik kritikk. Selv om Clemets utgangspunkt er Stoltenbergs uttalelser i partilederdebatten, sauses «kvinnekritikken fra egne rekker» sammen i mediene. Ifølge Clemet har vi en statsminister som mangler evne til å gjennomføre.

– Å gjennomføre dårlig kan i verste fall koste menneskeliv, og i hvert fall milliarder, hevder Clemet. Hun vil diskutere Stoltenbergs mangel på gjennomføringskraft og lederskap.

Clemet legger opp til en debatt om det er Erna Solberg eller Jens Stoltenberg som har de beste personlige egenskapene til å lede landet. Her kan både hun og andre synse i vei. Det vil nok ende med at Høyre folk synes Erna Solberg er den beste lederen og Ap folk vil mene det er Jens Stoltenberg.

Det er et blindspor å trekke de ulike aktørenes lederegenskaper inn i den politiske debatten. Det er ikke noen sammenheng mellom 22. juli-tragedien og Stoltenbergs egenskaper som leder. Hvis Høyrefolk går med tanker om at 22. juli ikke hadde skjedd om en annen hadde vært statsminister, bør de la slike tanker forbli i eget hode.

Det Clemet kan bruke sin posisjon og sine kunnskaper til, er å løfte fram Ap og de grønnes styringsideologi og forklare hva deres alternativ er. Da kan vi få en debatt om politikk og styring. Det kan være nyttig. Det er god grunn å kritisere manglende gjennomføring fra de rødgrønnes side, men det må ikke knyttes til Stoltenbergs egenskaper.

Ordfører i Oslo, Fabian Stang, sier til Dagsavisen at «vi har gått på tå hev i lang tid» i forhold til 22. juli. Han trenger da ikke det. Men han bør da ha noe mer å fare med enn å si seg enig med Clemet og legge til at den som skal angripe så offensivt som Stoltenberg gjør «bør ha orden i sine egne saker».

Stang kan da umulig mene at Stoltenberg ikke kan si at han oppfatter de borgerliges regjeringsalternativ som et mislykket prosjekt på grunn av 22. juli. Stang får si hva han mener om politikken. Hvis han vil trekke i gang en debatt om 22. juli, får han gjør det.

Stang og Clemet bør merke seg at en kriger som Per Kristian Foss sier til Dagsavisen at han ikke synes Stoltenbergs lederegenskaper har noe i den offentlige debatten å gjøre. Kristin Clemet og Fabian Stang bør flytte debatten bort fra personlighetsplanet og over i politikkens verden.