Jens Ulltveit-Moes advarsler mot å satse videre på olje og gass som i dag, bør få konsekvenser for Ap, Høyre og Frp i valgkampen. Nå må det satses sterkere på grønn energi.

Den finnes knapt noen politikere som forsvarer dagens satsing på olje og gass slik olje- og energiminister Ola Borten Moe gjør. Nå kan det selvsagt sies at det er jobben hans å forsvare oljeindustriens interesser. Borten Moe gjør det med fynd og klem, og det virker ikke som han er i stand til å ta inn motforestillinger. Det som har skjedd de siste månedene gjør at Borten Moe framstår som kortsiktighetens representant. Han, i likhet med Ap, Høyre og Frp, ser ikke ut til å ville ta inn over seg de endringene som er i ferd med å skje i folks holdninger til olje og gass.

I forrige uke møtte Ola Borten Moe investoren Jens Ulltveit-Moe. Ingen av dem er kjent for å spare på kruttet. Finansavisen skriver at Ulltveit-Moe leverte en flengende kritikk av regjeringens oljepolitikk. Ulltveit-Moe viste til beregningene Det internasjonale Energibyrået (IEA) har gjort som viser at jorden vil bli seks grader varmere om vi fortsetter som i dag. Det betyr fullstendig katastrofe. IEA sier at to tredjedeler av all olje og gass som ligger i bakken må bli liggende. Han spår at politikerne i årene framover må øke avgiftene på utslipp og at det blir lagt flere hindringer i veien for olje- og gassindustrien. Ulltveit-Moe mener Statoil bør trekke seg ut av oljesandprosjektet jo før jo heller, at Oljefondet bør selge seg ut av olje- og kullaksjer, at satsingen på olje og gass må bremses opp og at det må satses betydelig mer på å framstille energi fra vann, vind og skog. Om vi satser på grønn energi nå, mener Ulltveit-Moe det er gode muligheter for at Norge kan bli en stor energinasjon.

Ap, Høyre, Frp og halve Sp bryr seg ikke om det Ulltveit-Moe sier. De vil fortsette å investere tungt innen olje og gass. Tvilen har riktignok begynt å snike seg inn hos Jens Stoltenberg. Skatteøkningen for oljeselskapene som kom i vår, bidro til å bremse aktiviteten innen sektoren. Det var ikke hensynet til klimautslippene som var grunnen til dette, men situasjonen i norsk økonomi. Den sterke satsingen på olje og gass driver kostnadsnivået i Norge oppover. Det skaper press i økonomien og problemer for den delen av industrien som ikke baserer seg på olje og gass. Norske lønninger ligger snart 70 prosent over lønningene i land vi konkurrerer med. Det kan ikke bety annet enn at tradisjonell industri som baserer seg på eksport må gi tapt.

I løpet av den siste måneden det kommet fram tall og vurderinger som tyder på steinharde motbakker for olje- og gassindustrien framover. Storbanken HSBC mener Statoil må nedskrive sine reserver og at det vil bety et tap på 150 milliarder kroner. Storebrand har bestemt seg for å kutte ut oljeaksjer i sin investeringsportefølje. Statoil la fram et dårlig resultat etter annet kvartal. Avkastningen på oljefondet har ikke vært på mer enn 2,5 prosent årlig de siste femten årene. Det er knyttet stor usikkerhet til oljeprisen framover. For to uker siden skrev The Economist at gullalderen er over for de som i mange tiår har tjent enorme summer på olje og gass.

Jens Ulltveit-Moe har selv tapt en milliard på grønne investeringer. Han er likevel ikke i tvil om at det er her framtiden ligger. Han mener politikerne er for kortsiktige. Nå er Norge i en økonomisk situasjon som gjør det mulig å satse betydelig på grønn energi. Det er nå det gjelder å bruke dette handlingsrommet.

Ulltveit-Moe tenker så pass langt fram at han ikke får kapitaleierne med seg. De tar ikke sjansen på å se så langt fram før de får avkastning på sin investering. Derfor må staten være lokomotiv. Staten har penger og kan våge å satse for framtiden. Det er grønn energi som bør bli vår månelanding.

I boken «The entrepreneurial state», skrevet av Mariana Mazzucato, omtalt i siste utgave av Ukeavisen Ledelse, peker hun på at de virkelig store gjennombruddene som oftest kommer når staten er villig til å ta risiko i store innovasjonsprosjekter.

Mazzucato mener staten er spesielt viktig i prosjekter der det er stor usikkerhet, lange tidshorisonter og store kostnader forbundet med forskningsbasert innovasjonsarbeid.

«Private selskaper kan ikke, og vil ikke, bære disse kostnadene – delvis på grunn av at de ikke kan høste fruktene, men også fordi innhøstingen ligger så langt inn i framtiden. Det private næringslivet kunne ikke ha klart å skape Internett eller GPS. Bare det amerikanske militæret hadde ressursene til å gjøre det», hevder Mazzucato.

Det er dette som trengs på området grønn energi.

På ett område har vi all den teknologien vi trenger: vannkraft. Det er bare å gjøre det. Det er en rekke fosser og vassdrag i Norge som tåler en utbygging, og vi kan leve med at det må settes opp noen monstermaster her og der.